Wien-konvensjonen om traktatretten – Store norske leksikon

Wien-konvensjonen om traktatretten er en konvensjon som regulerer inngåelse, endring og tolkning av traktater i folkeretten. Den danner sammen med FN-pakten grunnvollen for det internasjonale samarbeidet.

Konvensjonen ble vedtatt 22. mai 1969 i Wien og det ble åpnet for undertegning av konvensjonen fra 23. mai samme år. Konvensjonen trådte i kraft 27. januar 1980. 116 stater har sluttet seg til konvensjonen, og 15 land har undertegnet avtalen, men ikke ratifisert den (2023).

Norge har ikke undertegnet eller ratifisert konvensjonen. De fleste av konvensjonens bestemmelser anses imidlertid som folkerettslig sedvanerett, som Norge er bundet av.

Traktatens oppbygging

Traktaten er delt inn i åtte deler samt fortale og addendum.

Del 1: Introduksjon. Artikkel 1 til 5. Inneholder en avgrensning av traktatens område og legaldefinisjoner, samt andre grunnleggende bestemmelser.
Del 2: Inngåelse og ikrafttredelse av traktater. Artikkel 6 til 25.
Del 3: Innføring og tolking av traktater. Artikkel 26 til 38.
Del 4: Tillegg og endringer i traktater. Artikkel 39 til 41.
Del 5: Gyldighet og uttredelse av traktater. Artikkel 42 til 72.
Del 6: Forskjellige bestemmelser. Artikkel 73 til 75.
Del 7: Bestemmelser om pliktavlevering, registrering, korrigeringer mv. Artikkel 76 til 80.
Del 8: Sluttbestemmelser. Artikkel 81 til 85.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Ruud, Morten og Ulfstein, Geir (2018) «Innføring i folkerett», femte utgave, Universitetsforlaget AS, Oslo. ISBN 978-82-15-02922-1

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Traktater

Sten Lundbo

Siviløkonom, tidligere ambassadør