Varemerkerett

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Varemerkerett er et rettsområde som omhandler alle slags kjennetegn som er egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andres.

Varemerkerett kan også bety den eneretten man oppnår ved å registrere et varemerke, jf. Varemerkeloven § 1, men i denne artikkelen tar vi for oss rettsområdet som omfattes av varemerkerett.

Varemerkebegrepet[rediger]

Et varemerke er "alle slags tegn som er egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andres", jf. Varemerkeloven § 2 første ledd.

Videre kjennetegnes et varemerke ved at det er et "tegn som kan beskyttes etter § 2 og som kan gjengis grafisk", jf. Varemerkeloven § 14 første ledd.

Forskjellige typer varemerker[rediger]

  • Ordmerker
  • Figurmerker
  • Kombinerte merker (ord og figur)
  • Vareutstyr (emballasje etc.)
  • Duftmerker (C-273/00 Sieckmann),
  • Lydmerker (C-283/01 Shield Mark ”Til Elise” – notesystem)

Det kan ikke oppnås varemerkerett til tegn som utelukkende består av en form som følger av varens art, er nødvendig for å oppnå et teknisk resultat eller tilfører varen en betydelig verdi, jf. Varemerkeloven § 2 andre ledd.

Varemerkerettslige prinsipper[rediger]

Registrerbarhetsvilkårene[rediger]

Absolutte registrerbarhetsvilkår[rediger]

  • Må kunne gjengis grafisk, jf. vml. § 14; art. 2 TMD
  • Må ha særpreg, jf. vml. § 14(1)(2); art. 3(1)(b) TMD
  • Ikke være beskrivende, jf. vml. § 14(2)(a); art. 3(1)(c)
  • Ikke være vanlig i alminnelig språkbruk eller i lojal og etablert handelspraksis, jf. vml. § 14(2)(b) og art. 3(1)(d) TMD
  • Ikke være en vareform som er nødvendig for å oppnå et teknisk resultat mv., jf. vml. § 2(2); art. 3(1)(e)
  • Ikke være villedende etc., jf. § 15

Relative registrerbarhetsvilkår[rediger]

  • Ikke være forvekselbart med beskyttet varemerke, firma eller navn, jf. vml. § 16(a), jf. § 4; art. 4(1) TMD
  • Ikke være forvekselbart med ibruktatt varemerke, om søkeren var kjent med bruken, jf. vml. § 16(b), jf. § 4; art. 4(4)(g)
  • Ikke inneholde annens navn, firma, tittel, åndsverk mv., jf. vml. § 16(c) og (d); art. 4(4)(c) TMD

Distinktivitetskravet[rediger]

  • Kravet om særpreg, jf. vml. § 14(1)(2); art. 3(1)(b) TMD
  • Forbudet mot registrering av beskrivende varemerker, jf. vml. § 14(2)(a); art. 3(1)(c)
  • Friholdelsesbehovet, jf. vml. §§ 5 og 15; art. 6 TMD.
Rt. 2002 s. 391: «Det er neppe tvil om at dette hensynet er relevant ... [men] hensynet tillegges relativt liten vekt ved tolkning av distinktivitetskravet i EF-retten... Det må kunne sies at dette hensynet ikke har spilt noen fremtredende rolle i EFdomstolens og Førsteinstansdomstolens praksis»;
C-108/97–C-109/97 CHIEMSEE: direktivets art. 3, 1, c forfølger et mål av almen interesse, «som kræver, at de tegn eller beskrivende angivelser af kategorier af varer eller tjenesteydelser, for hvilke der ansøges om registrering, frit kan bruges af alle»; C-53/01–C-55/01 Linde v. Rado og C-104/01 Libertel Groep

Prinsippene for særpregsvurderingen[rediger]

  • Helhetsvurdering (distinktive og ikke-distinktive elementer); unntaksanmerkninger, jf. vml. § 5
  • For de varer søknaden gjelder
  • Ut fra gjennomsnittsforbrukerens perspektiv og forutsetninger
  • Det relevante tidspunkt (vml. § 14(3)(1))
  • Betydningen av bruk (vml. § 14(3)(2); art. 3 nr. 3 TMD)
  • Degenerering, jf. vml. § 36(b)

Ugyldighet og sletting[rediger]

Et registrert varemerke kan kjennes ugyldig ved dom eller ved avgjørelse av Patentstyret (administrativ overprøving), jf. Varemerkeloven § 35. Ugyldighetsgrunner kan være:

  • Forhold som forelå ved registreringen
  • Tilbakevirkende kraft
Slettelse, jf. vml. § 36 og § 37 (jf. art. 12 TMD)
  • Senere inntrådte forhold
  • Virkning fra avgjørelsestidspunktet eller fra det tidspunkt slettelsesgrunnen oppsto

Brukspliktregelen[rediger]

Hvis et varemerke ikke tas i reell bruk innen fem år, kan det helt eller delvis slettes, jf. Varemerkeloven § 37.

  • Ikke plikt til å bruke, men grunnlag for slettelse
  • Begrunnelse: Begrense antallet defensivregistreringer, jf. fortalens åttende betraktning
  • Må tas i bruk innen fem år fra registreringsdagen
  • Bruk med samtykke fra merkehaveren likestilles med egen bruk
  • Kravet om "reell bruk" ("genuine use"):
C-40/01 MINIMAX: «begrundet i fastholdelse eller erhvervelse af markedsandele for de varer eller tjenesteydelser, der beskyttes af varemærket» (premiss 38)
C-442/07 Radetzky-Orden: ikke nødvendigvis med sikte på økonomisk gevinst
C-416/04 P, VITAFRUIT: kan ikke fastsettes en bestemt nedre grense; bruk i "meget begrænset omfang» kan være tilstrekkelig såfremt merket «virkelig anvendes handelsmæssigt"

Når ikke-bruk likevel ikke får virkning etter Vml. § 37:

  • "rimelig grunn" til ikke-bruk, jf. C-246/05 Le Chef DE CUISINE (umulig eller urimelig vanskelig)
  • Bruk av lignende merker, jf. OHIM Opp. div. 1269/99 (LUPO/LUPETTO); GRUR 2005, 515 (FERROSIL/«P3-ferrosil»); C-234/06 P BAINBRIDGE (bruk av ett varemerke gir kun grunnlag for opprettholdelse av én registrering)
  • Bruk for lignende varer eller tjenester, C-40/01 MINIMAX (direkte forbindelse kan være nok)
  • Delvis slettelse, jf. Borgarting lagmannsrett RG 2004 s. 187(TRIPP TRAPP); T-126/03 ALADIN

Varemerkeretten i EØS-perspektiv[rediger]

En sentral kilde i varemerkeretten er EFs varemerkedirektiv av 1988, rådsdirektiv av 21. desember 1988 (89/104/EØF, «varemerkedirektivet»). Norge forpliktet seg gjennom EØS-avtalen til å gjennomføre direktivet, og dette ble gjort ved endringslov 27. november 1992 nr. 113, med ikrafttredelse 1. januar 1994. Se lov 24. november 1992 nr. 109 (EØS-loven) § 2 om forrang i forhold til andre lovbestemmelser.

Direktivets norskspråklige tekst slik som inntatt i Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), har ifølge EØS-avtalens art. 129 nr. 1 annet ledd samme gyldighet som de offisielle versjonene på EF-språkene. Den norske oversettelsen er imidlertid ikke like god på alle punkter, og det kan derfor være nødvendig å søke veiledning i versjoner på andre språk. Direktiv 2008/95/EF av 22. oktober 2008 inneholder en sammenstilt versjon av varemerkedirektivet med senere endringer.

Hensynet til rettsenhet innenfor EØS gjør det nødvendig å se hen til direktivet når man skal ta stilling til spørsmål i norsk varemerkerett.

Praksis fra EU-domstolen om tolkning av direktivet er ikke formelt bindende for Norge etter EØS-avtalens art. 6, men skal likevel tillegges stor vekt ved tolkning av norsk lov, jf. Rt. 2002 s. 391.

Varemerke og menneskerettigheter[rediger]

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har i avgjørelsen Anheuser-Busch Inc. mot Portugal (11. januar 2007) fastslått at en søknad om varemerke er beskyttet som "eiendom" etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) 1. protokoll art. 1. EMK stiller dermed krav om at saksbehandlingen ved varemerkesøknader ikke skal være "flawed by arbitrariness or otherwise manifestly unreasonable" (premiss 83).

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]