Tvangsmidler i psykisk helsevern

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Tvangsmidler i psykisk helsevern i Norge er regulert i Psykisk helsevernloven (Phvl.) og tvangsmiddelforskriften. Som tvangsmiddel menes tiltak nevnt i Phvl. § 4-8 og er: Mekaniske tvangsmidler, isolering, medisinering og fastholding. Visse tiltak i psykisk helsevernloven kapittel 4 regnes ikke som tvangsmiddel, men har elementer av tvang i seg. Disse er: Skjerming (§ 4-3), tvangsbehandling (§ 4-4), innskrenket forbindelse med omverden (§ 4-5), undersøkelse av rom og eiendeler, kroppsvisitasjon (§ 4-6), beslag av medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand, urinprøveavleggelse (§ 4-7).

Mekaniske tvangsmidler (phvl. § 4-8, 2a) er ulike tvangsmidler som hindrer pasientens bevegelsesfrihet, herunder belter og remmer samt skadeforebyggende spesialklær. Dette er utstyr som innskrenker pasientens mulighet til å bevege seg. Vanlig er bruk av såkalte beltesenger, en spesialseng med solid sengeramme med kraftige låsbare reimer som festes rundt personens ankler, håndledd og over magen. Ved fastspenning i seng eller stol skal pleiepersonell oppholde seg i samme rom som pasienten hvis ikke pasienten motsetter seg dette (phvl. §4-8). Ofte iverksettes beltelegging og medisinering samtidig.

Isolering (phvl. § 4-8, 2 b) er ”Kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør uten personale til stede”. I praksis er dette isolering av pasienten på eget rom eller i spesialrom hvor pasienten kan gjøre mindre skade, for eksempel i polstret rom. Hva som er «kortvarig» er ikke definert. At personal ikke skal være til stede bryter med bestemmelsen i tvangsmiddelforskriften om at alle pasienter ved anvendelse av tvangsmiddel skal ha kontinuerlig tilsyn.

Korttidsvirkende legemidler (phvl. § 4-8, 2 c) er definert som «Enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt». I praksis er dette sterke akuttmedisinske legemidler som «slår ut» pasienten. Et mye brukt medikament er Cisordinol Acutard. Virkningen av medikamentet varer i 2-3 dager (Felleskatalogen, 2010). Hvor lenge et legemiddel er «korttidsvirkende» er ikke definert i loven. Dette blir et spørsmål om skjønn. Leger har dermed stor handlefrihet i valg av medisiner. Mer langtidsvirkende legemidler, for eksempel Cisordinol depot, virker i ca 3-4 uker.

Kortvarig fastholding (phvl. § 4-8, 2 d). Denne nye bestemmelsen kom til ved en lovendring i 2006. Hensikten med kortvarig fastholding er å sette pasienten ut av spill med makt for eksempel dersom pasienten er utagerende, truende eller blamerer seg. Fastholdingen skjer ved at en eller flere personer griper fatt i pasientens kropp. I praksis skjer dette ofte i form av en nedleggelse der pasienten blir liggende på gulvet med personal sittende over seg. Hva som er kortvarig blir her også et spørsmål om skjønn. Fastholding kan også lede til bruk av andre tvangsmidler som er av mer langvarig karakter.

Vilkår for å iverksette tvangsmiddelbruk[rediger]

Tvangsmidler er ekstraordinære tiltak og kan bare brukes når det er uomgjengelig nødvendig for å hindre pasienten i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting, og når lempeligere midler har vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige (phvl. § 4-8). Tvang skal innskrenkes til det strengt nødvendige, og det skal så langt det er mulig tas hensyn til pasientens syn på slike tiltak. Det kan bare benyttes tiltak som gir en så gunstig virkning at den klart oppveier ulempene med tiltaket (phvl. § 4-2) (interesseovervekt jfr nødrett). Bruk av tvangsmidler skal vurderes fortløpende. Bruken skal straks avbrytes hvis den viser seg ikke å ha de forutsette virkninger eller har uforutsette negative konsekvenser. (Tvangsmiddelforskriften § 7). Det er ikke tillatt å bruke tvangsmidler i behandlingsøyemed (Tvangsmiddelforskiften § 5). Tvangsmidler kan brukes både overfor pasienter som er frivillig innlagt og overfor pasienter som er tvangsinnlagt. Tvangsbehandlingsforskriften gjelder kun institusjoner for døgnopphold innenfor det psykiske helsevernet.

Hensynet til pasienten veier tungt[rediger]

Tvangsmidler kan kun anvendes når det er uomgjengelig nødvendig for å avverge skade. Ved bruk av tvangsmidler skal pasienten ha kontinuerlig tilsyn av pleiepersonale. Ved fastspenning i seng eller stol skal personale oppholde seg i samme rom som pasienten, med mindre pasienten ønsker å være alene og dette er faglig forsvarlig. (Tvangsmiddelforskriften § 7). Ved iverksettelse av tvangsmiddeltiltak skal det legges til rette for at pasienten gis så stor innflytelse på tiltaket som mulig. All informasjon skal være tilpasset pasientens individuelle forutsetninger (Tvangsmiddelforskriftens § 4). Tvangsmidler skal brukes på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, og slik at pasientens personlige verdighet og integritet blir respektert (tvangsmiddelforskriften § 1). Tvangsmidler skal anvendes på en så skånsom og omsorgsfull måte som mulig og så kortvarig som mulig (Tvangsmiddelforskr. § 7).

Formelle krav til bruk av tvangsmidler[rediger]

Vedtak om bruk av mekaniske tvangsmidler, isolering eller kortvarig fastholding skal treffes av den faglig ansvarlige (Tvangsmiddelforskriften § 6). Den faglig ansvarlige skal være lege med relevant spesialistgodkjenning eller klinisk psykolog med relevant praksis og videreutdanning som fastsatt i forskrift (phvl. § 1-4). Vedtak om enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt kan kun treffes av lege. Vedtak om bruk av tvangsmidler skal nedtegnes uten opphold og meddeles pasienten, og hans eller hennes nærmeste pårørende med mindre pasienten motsetter seg dette. Det skal samtidig opplyses om adgangen til klage. Tvangsmidlets art og begrunnelsen for bruken skal føres inn i pasientens journal.

Tvangsmiddel kan bare benyttes etter vedtak av den faglig ansvarlige. Vedtak i nødssituasjoner kan likevel gjøres uten den faglig ansvarlige tilstede. Tvangsmiddelforskriften åpner for at ansvarshavende ved avdelingen i særtilfeller kan treffe vedtak om tvangsmiddelintervensjon. Kravet er at det skal være en akutt nødssituasjon og at situasjonen gjør at umiddelbar kontakt med den faglig ansvarlige ikke er mulig. Den ansvarshavende ved avdelingen kan i slike situasjoner vedta bruk av mekaniske tvangsmidler, isolering eller kortvarig fastholding men ikke vedtak om korttidsvirkende legemidler. Den faglig ansvarlige skal så snart som mulig underrettes. Dersom situasjonen gjør fortsatt bruk av tvangsmidler nødvendig, skal den faglig ansvarlige ta standpunkt til om bruken av tvangsmidler skal opprettholdes (Tvangsmiddelforskr. § 6).

Registrering av tvangsmiddelbruk[rediger]

Institusjoner skal føre opplysninger om bruk av tvangsmidler i protokoll godkjent av Sosial- og helsedirektoratet. Kontrollkommisjonen og Helsetilsynet i fylket skal på forespørsel forelegges tvangsmiddelprotokollen. Bruk av tvangsmidler over lengre tid skal uoppfordret meldes til kontrollkommisjonen. (Tvangsmiddelforskriften § 10). Alle behandlingssteder er pålagt å rapportere all bruk av tvangsmidler og skjerming til Norsk pasientregister.

Klageordning ved tvangsmiddelbruk[rediger]

Pasienten eller nærmeste pårørende kan påklage vedtak om bruk av tvangsmidler til kontrollkommisjonen. (Tvangsmiddelforskriften § 9). Klagen kan fremsettes skriftlig eller muntlig overfor en av personalet, eller direkte til kontrollkommisjonen. Personalet skal bistå med nedtegning av muntlig klage og straks oversende klagen til kontrollkommisjonen. Klagen har ikke oppsettende virkning (Tvangsmiddelforskriften §9). Kontrollkommisjonen skal behandle klagen selv om bruken av tvangsmidlet er opphørt, med mindre den klageberettigede skriftlig har gitt uttrykk for at han trekker klagen tilbake (Tvangsmiddelforskriften §9). Kontrollkommisjonene skal ved klager foreta en full prøving av vedtakets lovlighet og hensiktsmessighet. Ved behandling av klagesaken i kontrollkommisjonen blir pasienten bistått av egen eller oppnevnt advokat. Dersom pasienten ikke får medhold i sin klage til kontrollkommisjonen, kan vedtaket om tvangsinnleggelse bringes inn for tingretten. I siste instans kan tvangsvedtaket også bringes inn for Den europeiske menneskerettsdomstol.

Omfang av tvangsmiddelbruk i Norge[rediger]

Tall fra kontrollkommisjonenes årsmeldinger viser en generell økning i tvangsmiddelbruk på 12,5 % i perioden 2007-2009 (nominelle tall). Dette til tross for myndighetenes sterke satsing på å få ned tvangsmiddelbruken. Andel tvangsvedtak gir en gjennomsnittlig rate på 127,1 per 100.000 voksne innbyggere i treårsperioden. Bruk av mekaniske tvangsmidler, belter, reimer og spesialklær viste en jevn økning i hele treårsperioden. Korttidsvirkende legemidler og isolasjon som tvangsmiddel viste en økning i hele treårsperioden. Anvendelse av fastholding som tvangsmiddel økte fra 2007 til 2009, med en topp i 2008.

Helse Sør-Øst RHF skiller seg ut som den helseregionen som har mest bruk av tvangsmidler i forhold til befolkningstall i opptaksområdet og nivået er generelt dobbelt så høyt som i de andre tre helseregionene.

Eksterne lenker[rediger]