Tvangsfullbyrdelse

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Tvangsfullbyrdelse er rettslig inndrivelse av en kreditors penge- eller naturalfordring med myndighetenes bistand. Tvangsfullbyrdelse hører under namsmannen (som en del av politiet og ledes av en namsfogd, politistasjonssjef eller lensmann, ) og domstolen i første instans, nemlig tingretten (i denne sammenhengen tidligere omtalt som namsretten). Tvangsfullbyrdelse omtales gjerne som enkeltforfølgning da det er snakk om å sikre eller inndrive enkeltkrav separat. Motsatsen er fellesforfølgning, som foreligger der debitor er konkurs. Den sentrale loven som regulerer tvangsfullbyrdelse i norsk rett er tvangsfullbyrdelsesloven (ofte bare benevnt tvangsloven) fra 1992.

Tvangsfullbyrdelse av pengekrav[rediger]

For å kunne gjennomføre tvangsfullbyrdelse av pengekrav kreves det at man har et tvangsgrunnlag som er tvangskraftig. Dette vil for det første kunne være rettskraftig dom for kravet eller visse lignende grunnlag, herunder voldgiftsdommer, rettsforlik og vedtatte forelegg, såkalt alminnelig tvangsgrunnlag (tvangsloven § 4-1). Den vanligste formen for rettskraftig dom er dommer avsagt av forliksrådet

Det andre alternativet er at det foreligger et særlig tvangsgrunnlag som følger av tvangsfullbyrdelsesloven, for eksempel at tvangsgrunnlaget er avtalt på forhånd mellom partene i tilfelle av mislighold. Et praktisk viktig tilfelle er at dersom kreditor har panterett i en eller flere av debitors eiendeler, følger det av loven at denne tjener som særlig tvangsgrunnlag. Er kravet ikke pantesikret, vil første skritt i inndrivelsen med myndighetenes bistand være å få utlegg. Panteretten eller utlegget må dessuten ha rettsvern for å gi rett til å kreve tvangsrealisasjon. Eksempelvis må panterett i fast eiendom være tinglyst før tvangssalg kan skje. Dersom kravet er ubestridt kan det også tvangsinndrives direkte, uten å gå veien via rettsappartet først gjennom bestemmelsen i tvfl § 7-2 bokstav f.

Namsmannen vil varsle partene og sende ut en kopi av kravet til debitor. Videre vil det bli avholdt en utleggsforretning hvor det innhentes opplysninger fra debitor, kreditor, offentlige registre, arbeidsgiver, bankforbindelse, verdipapirregistre etc. Namsammen vil da enten sikre kravet ved å ta utlegg (pant) i eiendeler debitor måtte ha på beslagstidspunktet. Typiske utleggsobjekter er fast eiendom, kjøretøy, båter, skip, penger stående på bankkonto, verdipapirer ol. Kreditor kan da videre kreve disse tvangssolgt for å dekke sitt krav. Dersom debitor er i arbeid eller mottar støtte fra det offentlige kan namsmannen beslutte utleggstrekk i ytelsene. Arbeidsgiver eller NAV plikter da å betale et beløp bestemt skjønnsmessig av namsmannen direkte til kreditor i inntil 2 år fra avholdelsen av utleggsforretningen. Dette kan være til dels betydelige beløp og debitor skal kun sitte igjen med et minimum for å sikre seg og de han eller hun har omsorgsplikt for.

Der tvangskraftig tvangsgrunnlag foreligger kan tingretten bestemme at eiendelen(e) det er snakk om tvangsselges, enten ved medhjelper eller ved offentlig auksjon. I begge tilfeller vil tingretten måtte kontrollere det som har skjedd, og salget blir først endelig ved rettens stadfestelse. Dersom det er flere panthavere vil salgssummen fordeles til disse etter prioritet. For at tvangssalget skal kunne godkjennes er det et vilkår at det blir full dekning for kravene til de som har bedre prioritet enn vedkommende som begjærte tvangssalget (rekvirenten). Dersom det blir noe til overs etter at alle kreditorene har fått sitt, tilfaller dette eieren.

Naturalkrav[rediger]

Naturalkrav er krav som består i annet enn penger. Dette kan være mye forskjellig, for eksempel plikt til å overlevere løsøre, plikt til å fravike en fast eiendom, eller plikt til å respektere en unnlatelsesforpliktelse (f.eks. forbud mot å etablere konkurrerende virksomhet). Også her er det et vilkår at det foreligger et tvangskraftig tvangsgrunnlag. Eksempler på særskilte tvangsgrunnlag kan i slike tilfeller være en husleiekontrakt med "utkastelsesklausul" eller en leiekontrakt til løsøre der det er bestemt at utlevering kan kreves dersom leien ikke blir betalt.

Normalt vil fullbyrdelse skje ved at namsmannen oppsøker saksøkte og bruker makt for å kaste ut vedkommende person(er) fra den faste eiendommen, fratar debitor det løsøret det er snakk om e.l. Namsmyndighetene reiser således ut og leter etter kjøretøy som skal tilbakeleveres eller tvangsselges og vil beslaglegge og ta kjøretøyet fra vedkommende dersom det påtreffes. Namsfullmektigene samarbeider ofte tett med andre avdelinger i politiet i forbindelse med tvangsgjennomføringen. Dersom en gjenstand ikke er å finne eller debitor ellers unndrar seg sin forpliktelse vil en alternativ men meget lite brukt fremgangsmåte være å pålegge ham en tvangsmulkt, noe som innebærer at han blir skyldig et visst pengebeløp for hver dag plikten ikke etterkommes.

Midlertidig sikring[rediger]

Under tvangsfullbyrdelse i vid forstand hører også midlertidig sikring (arrest eller midlertidig forføyning). Midlertidig sikring behandles etter reglene i tvistelovens sjuende del, kap 32 til 34.

Der det er påkrevd å gjøre noe før ordinær tvangsfullbyrdelse kan skje for å hindre at debitor unndrar seg sin forpliktelse, kan man gjennomføre arrest for å sikre et pengekrav selv om dette ikke er forfalt, mens midlertidig forføyning er virkemidlet ved naturalkrav. For å oppnå midlertidig sikring er det ikke nødvendig å ha tvangsgrunnlag, men det må foreligge noe som betegnes sikringsgrunn. I arresttilfeller foreligger det sikringsgrunn «når skyldnerens adferd gir grunn til å frykte for at tvangsfullbyrdelse av kravet ellers enten vil bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort, eller må skje utenfor riket» (tvisteloven § 33-2). For luftfartøy gjelder det særlige regler som følger av § 33-8.

For midlertidig forføyning er det for det første sikringsgrunn «når saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort», og for det andre «når det finnes nødvendig å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, eller for å hindre voldsomheter som saksøktes adferd gir grunn til å frykte for» (§ 34-1).

Begjæring om midlertidig sikring fremsettes for tingretten, og dersom tingretten finner at vilkårene er oppfylt skal tiltakene settes i verk straks. Arresten eller den midlertidige forføyningen faller bort når den forpliktede gjør opp for seg/oppfyller rettens påbud, eventuelt stiller sikkerhet som retten finner betryggende. Den kan også falle bort dersom nye bevis kommer frem eller det for øvrig foreligger endrede forhold, som tilsier at den opprinnelige avgjørelsen ikke var riktig. Arrest og sikring gjennomføres av namsfogden

Eksterne lenker[rediger]