Traktat

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Traktat (av lat. tractare; "forhandle") er en folkerettslig bindende avtale mellom to eller flere stater. Andre navn for en traktat er konvensjon, overenskomst, avtale, charter, pakt og protokoll.

De fleste traktater er skrevet ned og overvåket av et omfattende system av internasjonale rett, kodifisert i Wien-konvensjonen om traktatretten av 1969, som omfatter regler for å opprette og tolke en traktat, samt regler for deltakere. Art. 2 a i Wien-konvensjonen av 1969 konstaterer at en traktat er en internasjonal nedskrevet avtale mellom stater og er stadfestet i internasjonal rett. Norge er – særlig på grunn av reglene om legitimasjon som anses av Norge å kunne være i strid med Grunnloven § 26 – ikke part til traktaten, men store deler av den anses likevel for kun å gi uttrykk for folkerettslig sedvanerett.[1]

Traktater er basis for de fleste system som omfatter menneskerettigheter. Traktater er uttrykk for hva stater har bundet seg til juridisk.

En traktat kan være bilateral (mellom to stater) eller multilateral (mellom flere stater). Men det er også mulig for en bilateral traktat å omfatte mer enn to stater: Eksempel på dette er den bilaterale traktaten mellom Sveits og EU som ble opprettet etter at Sveits forkastet EØS-avtalen. Selv om avtalen mellom Sveits og EU omfatter flere stater, er de likevel bilaterale; traktaten fastsetter rettigheter og forpliktelser mellom Sveits og medlemslandene i EU, ikke rettigheter og forpliktelser mellom EU og medlemsstatene.

Traktater kan bli utvidet, oftest ved bruk av protokoller. Protokoller er traktater som omhandler et spesifikt tema og kan bli lagt i tillegg til en mer generell traktat. Stater som har ratifisert den tidligere traktaten, er ikke forpliktet til å binde seg til protokollen, som ofte kalles tilleggsprotokoll, særlig i tilfeller hvor stater bundet til den første traktaten ikke støtter protokollen. Eksempler på slike protokoller er The abolition of the death penalty and the protocol on economic, social and cultural rights som supplerer The Inter-american Convention on Human Rights (1969) og de to protokollene til FNs barnekonvensjon.

Før en traktat er juridisk bindende for en stat, må staten signere og ratifisere avtalen. Etter ratifisering er staten bundet moralsk, politisk og juridisk til traktaten og må deretter utføre eventuelle nødvendige handlinger for å oppfylle betingelsene for deltakelsen i traktaten. I noen tilfeller er ikke traktaten juridisk bindende etter ratifisering. En traktat fastsetter selv når den skal tre i kraft og noen traktater krever at et bestemt antall stater skal ha ratifisert, før den trer i kraft.

Etter at en traktat har trådt i kraft, kan nye stater delta i avtalen ved å ratifisere traktaten. Dette kalles for tiltredelse.

Traktattolkning[rediger]

Wien-konvensjonen om traktatretten sine regler om tolkning av traktater (art. 31-34) følger langt på vei de samme prinsipper som vi fra rettskildelæren kjenner om tolkning av lover. Ved siden av ordlyden, som også her er utgangspunktet, må man legge vekt på sammenhengen mellom bestemmelsene og traktatens formål (art. 31). Innen deler av folkeretten er tendensen til å vektlegge formålet kanskje enda sterkere enn det vi er vant med fra norsk rett. Særlig har man sett en økende grad av formålsorienterte tolkninger i EU-domstolens og Den europeiske menneskerettsdomstolens praksis. Også prejudikater (presedenser) fra internasjonale domstoler (og domstolslignende organer) spiller en viktig rolle, selv om de ikke nevnes i Wien-konvensjonen. Og når avgjørelsene fra disse organer i mange tilfeller tolker traktatbestemmelsene vidt, blir praksis rettsutviklende.

Forarbeidene har ifølge art. 32 en "supplerende rolle". Her er det grunn til å minne om at traktatpartene i forbindelse med traktatslutningen - særlig ved mangesidige traktater - ofte vedtar et ledsagende dokument, en såkalt "forklarende rapport". Dette er en primær faktor etter art. 31. I den forklarende rapport vil man finne mye av det samme som i forarbeider til norske lover: nærmere forklaringer av ord og uttrykk som er benyttet i teksten, uttalelser om formål og lignende. Traktatpartene kan endelig ved senere enighet eller praksis binde seg til en bestemt fortolkning av traktaten uten formelt å endre den.

Ved anvendelse av Wien-konvensjonen må en være klar over at den selv er en traktat og selv om den er av allmenn karakter, er den ikke av noen høyere orden. Den må vike for det som er bestemt i spesielle taktater, f.eks. om nødvendigheten av samtykke til ratifikasjon, eller om betydningen av bestemte forutsetninger.

Opphevelse av traktater[rediger]

Hvis en stat senere vil ut av en traktat, kan man i de fleste tilfeller det. Men når det gjelder menneskerettighetskonvensjoner er det ikke teknisk mulig å senere trekke seg fra en avtale etter ratifisering. Dette kommer av at de grunnleggende menneskerettighetene krever at en stat skal øke, ikke minske, beskyttelsen av innbyggerne i sin stat.

I Norge kan regjeringen, som representant for den norske stat i utenrikssaker, både inngå og oppheve traktater, jf. Grunnloven § 26. Dette handler om maktfordelingen innenfor staten, mens folkeretten avgjør om og i tilfelle når den kan frigjøre seg fra sine forpliktelser. Noen traktater bestemmer at oppsigelse bare kan skje til bestemte tider (f.eks. innen utløpet av ett kalenderår).

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

Eksterne lenker[rediger]

  • En sak som viser at utenriksministeren ble ansett for å være legitimert til å binde Norge er saken om Eirik Raudes Land (Øst-Grønland-saken) av 1933 hvor utenriksminister Nils Claus Ihlen ble ansett legitimert til å binde Norge.
  • Hentet fra «https://jusleksikon.no/w/index.php?title=Traktat&oldid=8214»