Stortingets bevilgningsreglement

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Stortingets bevilgningsreglement (eller bevilgningsreglementet) er generelle regler som gjelder for statsbudsjettet og statsregnskapet medregnet folketrygden.

Reglene må forstås som premisser (eller forarbeider) til de årlige bevilgningsvedtakene, jf. Grunnloven § 75 bokstav d, som sier at "Det tilkommer Stortinget å bevilge de pengesummer som er nødvendige for å dekke statens utgifter".

Selv om Grunnloven ikke sier noe om at bevilgninger er begrenset i tid, utøves også bevilgningsmyndigheten (Grl. § 75 bokstav d og e) i stor grad for det enkelte år. Hvor mye penger som står til disposisjon, avhenger i stor grad av hvor mye man antar vil komme inn i statskassen gjennom skatter og avgifter - og her gjelder jo tidsbegrensningen.

Etter innføringen av årlige storting har budsjettperioden vært av samme lengde. I følge bevilgningsreglementet § 3 faller budsjettår og kalenderår sammen. Årlig behandling gir Stortinget oversikt over både inntekts- og utgiftssiden, slik at de to sidene kan vurderes i sammenheng.

Hoveddelen av statsutgiftene stilles til disposisjon over statsbudsjettet for det enkelte år. Prop. 1 S for vedkommende år er blant de første sakene som blir lagt frem for Stortinget etter åpningen i oktober. Hensynet til budsjettdisiplin og til å få budsjettet vedtatt innen starten av kommende budsjettår, har ført til strenge regler i forretningsordenen om bl.a. frister for behandlingen og plikt til å holde seg innenfor de budsjettrammer som blir fastsatt tidlig under stortingsbehandlingen.

Rettslig sett kan Stortinget godt bevilge penger også ellers i året. I tidligere perioder har dette spilt en stor rolle. I dag blir de fleste forslag om tilleggsbevilgninger i praksis lagt frem samlet i en egen proposisjon om revidert statsbudsjett, som behandles i siste del av vårsesjonen, jf. Stortingets forretningsorden § 43 siste ledd.

Selv om begrensning til budsjettåret har mye for seg, byr den relative kortsiktigheten på praktiske problemer. Bygg og anlegg, ansettelsesforhold mv. strekker seg jo regelmessig utover budsjettåret, og i praksis blir store midler bundet opp gjennom kontrakter om arbeid, husleie og andre tjenester. Dessuten gir politiske vedtak grunnlag for økonomiske krav mot staten, som ved f.eks. ekspropriasjon, men lovbestemmelser om rett til utdanning, trygd osv. har enda større økonomisk betydning.

I praksis er statsutgiftene bundne i langt større grad enn utgangspunktet om budsjettering for inntil et kalenderår gir inntrykk av. Forpliktelser etter Grunnlov og lov gjelder uten noen slik tidsbegrensning. Ved behov åpner imidlertid bevilgningsreglementet for overføring av en viss del av driftsbevilgninger for neste budsjettår, uten at det er nødvendig med nytt bevilgningsvedtak, jf. bevilgningsreglementet § 5.

Bevilgningsvedtak gir fullmakt til å bruke midler. Hva de kan brukes til, må på vanlig måte klarlegges ved tolkning av vedtaket i lys av forarbeidene mv. Proposisjonen må da redegjøre for innholdet av og begrunnelsen for bevilgningsforslaget, jf. bevilgningsreglementet § 9.

Når bevilgningsformålet er vidt angitt ("sekkebevilgning"), er regjeringens frihet større enn når formålet er mer spesifisert.

Som utgangspunkt må det i dag antas at regjeringen ikke bare har fullmakt, men også plikt til å bruke midlene til de angitte formål. Hvis den er i mot, må den altså si fra før vedtaket treffes (og evt. stille kabinettspørsmål), og hvis regjeringen heller vil bruke pengene til noe annet, må den be om nytt stortingsvedtak. Endringer må meldes til Stortinget, evt. ved forslag om omdisponeringer som egen sak eller i neste budsjettproposisjon.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

Eksterne lenker[rediger]