Stortinget

Stortinget. Stortingsbygningens fasade mot Eidsvolls plass. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Stortinget

Fra Stortingets åpning 1996. Kongen leser trontalen.

Av /NTB Scanpix ※.
Stortingets presidentskap 2022
Stortingets presidentskap, fra venstre mot høyre: Femte visepresident Ingrid Fiskaa (SV), tredje visepresident Morten Wold (FrP), første visepresident Svein Harberg (H), president Masud Gharahkhani (A), andre visepresident Nils T. Bjørke (Sp) og fjerde visepresident Kari Henriksen (A).
Av /Stortinget.
Stortingsbygningen. © Stortinget, tilgjengelig under CC BY-ND 2.0.
.
Lisens: fri
Logo
Logo
Av .

Stortinget er Norges nasjonalforsamling. I Grunnlovens § 49 står det at folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Der slås det også fast at stortingsrepresentantene velges gjennom frie og hemmelige valg.

Maktfordelingsprinsippet

De viktigste oppgavene til Stortinget er å vedta lover, bestemme statens budsjett og kontrollere regjeringen.

Stortinget er ifølge maktfordelingsprinsippet den lovgivende og bevilgende makt. Stortinget er dermed den ene av de tre statsmakter, ved siden av den utøvende makt, som er Kongen og regjeringen, og den dømmende makt, som er domstolene med Høyesterett på toppen.

Da Grunnloven av 17. mai 1814 ble vedtatt, var det meningen at Stortinget på den ene siden og Kongen og regjeringen på den andre reelt sett skulle være to forskjellige statsmakter. Slik var det da også i praksis gjennom mesteparten av 1800-tallet.

Norge gikk gradvis over til et parlamentarisk system på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet. Det er nå lite igjen av maktbalansen mellom Stortinget og regjeringen, siden regjeringen i våre dager utgår fra Stortinget, og siden stortingsflertallet kan kaste regjeringen med et mistillitsvotum.

Stortingsvalg

Stortingets presidentskap 2022-25
Stortingets presidentskap består av stortingspresident Masud Gharahkhani (A, i midten foran), og visepresidentene (fra venstre) Ingrid Fiskaa (SV), Morten Wold (FrP), Svein Harberg (H), Nils T. Bjørke (Sp) og Kari Henriksen (A).
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

De grunnleggende lovreglene om Stortinget står i Grunnlovens §§ 49 til 85 (del C i Grunnloven). Antall stortingsrepresentanter har økt opp gjennom årene. Siden 2005 har Stortinget 169 representanter valgt fra 19 valgdistrikter som tilsvarer de «gamle» fylkene fra før 1. januar 2020. Antall representanter som velges fra hvert valgdistrikt justeres hvert åttende år, og ble senest justert foran stortingsvalget i 2021 slik at Oslo fra og med 2021-valget får et mandat mer enn tidligere og Akershus to mer, mens de tidligere fylkene Møre og Romsdal, Oppland og Buskerud hver ble fratatt et mandat. Det totale antallet representanter er fortsatt 169.

Stortingsvalg skjer hvert fjerde år på en mandag i september. Kommunestyret kan bestemme at det også skal holdes valg dagen før den offisielle valgdagen. I motsetning til hva som er tilfelle med nasjonalforsamlingene i mange andre land, kan det ikke holdes nyvalg til Stortinget før valgperioden på fire år er slutt.

Norske statsborgere som har fylt 18 år innen utgangen av valgåret, kan stemme ved stortingsvalg. Man har altså stemmerett selv om man ikke er fylt 18 år innen valgdagen, bare man fyller 18 samme år.

Det er vanlig at representantene på Stortinget representerer et parti, men det er også mulig å bli valgt uten tilknytning til et parti. Å stille til stortingsvalg uavhengig av et parti krever at forslaget er støttet av minst 500 stemmeberettigede i vedkommende valgdistrikt. I praksis skjer dette aldri i våre dager.

Man stemmer i den kommunen hvor man er folkeregistrert 30. juni i valgåret.

Nærmere regler om stortingsvalg står i valgloven av 28. juni 2002, se også artikkelen valgordning i Norge.

Presidentskapet og forretningsordenen

Stortinget ledes av et presidentskap som siden 2009 består av stortingspresidenten og fem visepresidenter. Inntil 2009 hadde presidentskapet en annen sammensetning som hang sammen med at Stortinget den gangen var delt i Odelstinget og Lagtinget, som hadde egne presidenter og visepresidenter som var en del av Stortingets presidentskap.

Stortingets virksomhet er regulert gjennom et eget reglement, Stortingets forretningsorden. Det fins dessuten et bevilgningsreglement, som inneholder regler om statsbudsjettet og statsregnskapet. De politisk viktigste organer på Stortinget er fagkomiteene og partigruppene. Storparten av saksarbeidet foregår i komiteene, som for eksempel justiskomiteen.

Stortingets funksjon

Strektegning av Stortingsbygningen
Strektegning av Stortingsbygningen
Av .

Stortinget er for det første en viktig arena for politisk debatt. Stortinget skal omsette folkets generelle holdninger og ønsker som velgerne gir uttrykk for på valgdagen, til løpende og konkret offentlig politikk. Stortinget gjør dette særlig ved lovvedtak, ved å vedta statsbudsjettet, og ved å kontrollere at regjeringen setter de fattede vedtakene ut i livet.

Overfor regjeringen fungerer Stortinget ikke bare som vedtaksorgan. Det spiller også en rolle som saksbehandlingsorgan når regjeringen fremlegger saker, som meldinger til Stortinget.

Og i siste instans er Stortinget av spesiell betydning som kontrollorgan. Stortinget fører løpende kontroll med regjeringens virksomhet, og har et eget kontrollorgan i Riksrevisjonen.

Ordet «storting»

Ordet «storting» er hentet fra norrønt stórþing som står for «alminnelig (kirke)forsamling».

Et storting betegner også en periode da stortingsrepresentantene sitter samlet.

En stortingssesjon varer i ett år. Når Stortinget åpnes hver høst, innledes det formelt et nytt storting i denne perioden, selv om medlemmene, med unntak av valgår, er de samme som i det forrige stortinget.

Representantene

Fra 2005 består Stortinget av 169 representanter (jamfør Grunnlovens § 57). Til 1973 besto det av 150 representanter, 1973–1985 av 155, 1985–1989 av 157, og 1989–2005 av 165.

Representantene velges i allmenne valg fra 19 valgkretser for fire år. Hvert av de fylkene som eksisterte før 1. januar 2020 (se regionreformen) er en valgkrets. Av representantene blir 150 valgt på grunnlag av valgresultatet i sin valgkrets. Disse kalles distriktsrepresentanter. De resterende 19 velges på grunnlag av en ordning med utjevningsmandater. Hver valgkrets har ett utjevningsmandat.

Fra 1921 har Norge hatt forholdstallsvalg. Det sørger i det vesentlige for at velgeroppfatningene blir representert på Stortinget etter den tallmessige oppslutning de har blant velgerne.

Her må det riktignok tas et forbehold for de minste partiene, idet det fins en såkalt sperregrense på fire prosent. Det vil si at partier som får under fire prosent av stemmene på landsbasis ikke får utjevningsmandater. Disse partiene må nøye seg med eventuelle distriktsrepresentanter fra de valgkretsene hvor de får mange nok stemmer til dette.

Oppgaver

Norges lover
Stortinget er landets lovgiver.

Stortinget deltar i utformingen av politikken hovedsakelig gjennom å vedta lover og budsjetter (se statsbudsjett).

Budsjettforslagene og de fleste lovforslagene kommer opprinnelig fra regjeringen, og Stortinget foretar som regel bare små forandringer i disse. Siden regjeringen er utgått fra Stortinget, og egentlig kan sies å være et utøvende organ for Stortinget, er dette ikke så overraskende.

Særlig gjelder dette i perioder med flertallsparlamentarisme , det vil si at regjeringspartiene har mer enn halvparten av representantene i Stortinget. Dette var for eksempel situasjonen under regjeringen Stoltenberg II (den «rødgrønne» regjeringen), som satt fra 2005 til 2013. Under regjeringen Solberg hadde Norge derimot mindretallsparlamentarisme fra regjeringen tiltrådte i 2013, ettersom regjeringspartiene (Høyre og Fremskrittspartiet) til sammen hadde færre enn halvparten av stortingsrepresentantene. Etter at Kristelig folkeparti (og senere Venstre) tiltrådte regjeringen i 2019, ble det igjen flertallsparlamentarisme for en kortere tid, men etter at Fremskrittspartiet forlot regjeringen i 2020, ble det igjen mindretallsparlamentarisme. Det er også mindretallsparlamentarisme etter at regjeringen Støre overtok for regjeringen Solberg høsten 2021, siden de to nye regjeringspartiene (Arbeiderpartiet og Senterpartiet) til sammen ikke har flertall i Stortinget.

Stortinget ivaretar sine kontrolloppgaver primært ved å gå gjennom statsrådsprotokollene og (års)meldinger fra de forskjellige forvaltningsetater. I tillegg brukes ulike spørreordninger, som spørretimespørsmål og interpellasjoner. Kontrollen med at regjeringen og forvaltningen bruker budsjettmidlene riktig, foretas av Riksrevisjonen.

Stortinget kan følge opp sin kontroll med ulike typer sanksjoner. Det kan kritisere regjeringen, det kan gjøre parlamentarisk ansvar gjeldende ved å vedta mistillitsvotum, eller det kan gjøre konstitusjonelt ansvar gjeldende og stille regjeringens medlemmer for riksrett, noe som imidlertid ytterst sjelden skjer i praksis. Riksrett har ikke vært brukt i Norge siden saken mot regjeringen Berge i 1926-1927.

Et viktig organ i forbindelse med Stortingets kontrolloppgaver, er Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Stortinget har også som oppgave å vedta endringer i Grunnloven. Grunnlovsendringer kan bare vedtas med to tredjedels flertall, og forslagene må fremsettes i ett av de tre første årene i en stortingsperiode. Forslagene blir deretter behandlet i første, andre eller tredje storting i neste periode.

Organisering

Fra 1814 til 1854 holdt Stortinget sine møter i Christiania lærde Skoles (Christiania Kathedralskole) lokaler på hjørnet av Tollbodgaten og Dronningensgate. Salen er gjenoppført på Norsk Folkemuseum.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Stortinget har sine møter i Oslo og trer vanligvis sammen første hverdag i oktober. Det forblir samlet så lenge det selv bestemmer. Fra 1989 er Stortinget formelt samlet hele året.

I valgår velger det avtroppende storting en forberedende fullmaktskomité. Etter at det nye storting er samlet og forretningsordenen godtatt, velges en ny fullmaktskomité som har til oppgave å godkjenne de nyvalgte representantenes fullmakter. Når fullmaktskomiteens innstilling er behandlet, velges president, visepresidenter og sekretærer for Stortinget.

Etter at Stortinget har valgt sine presidenter og sekretærer, erklæres Stortinget for lovlig konstituert. Kongen får melding om dette og foretar den høytidelige åpning ved å lese trontalen. Bortsett fra fullmaktsbehandlingen åpnes også senere storting i valgperioden på denne måten.

Frem til 2009 ble det etter hvert stortingsvalg også valgt medlemmer til de to avdelinger Stortinget den gangen var inndelt i, Lagtinget og Odelstinget, hvor 1/4 av representantene var medlemmer av Lagtinget og 3/4 av Odelstinget. Dette skillet, som hadde praktisk betydning bare for behandlingen av lovsaker og sammensetningen av Riksretten, ble opphevet fra 2009.

Stortingets arbeid ledes av en arbeidsordningskomité bestående av presidentskapet, lederne for fagkomiteene og lederne for partigruppene. Stortingspresidenten kommer normalt fra det eller de partier som har regjeringsansvaret, eller som representerer en flertallskoalisjon.

Komiteene

Justiskomiteen
En vesentlig del av de politiske diskusjoner og avklaringer skjer i komiteene. Fra et møte i justiskomiteen under stortingsperioden 2017-2021.

Mens Stortinget fatter de formelle avgjørelser i plenum, foregår det vesentlige av saksarbeidet i de faste komiteene. Representantene fordeles på komiteer etter innstilling fra en tverrpolitisk sammensatt valgkomité. Komiteene er så langt som mulig representativt sammensatt slik at den forholdsmessige fordelingen mellom partiene av komitémedlemmer i den enkelte komité samsvarer med fordelingen mellom partiene i Stortinget som helhet. Hver av komiteene har en leder og en nestleder. Også disse verv er tilnærmet representativt fordelt.

Komiteene tilsvarer langt på vei departementene, men noen komiteer har saksfelt fra flere departementer. Komiteene arbeider i nokså nær tilknytning til departementene.

Dette, samt det forhold at representantenes tid i så stor grad går med til komitéarbeid, har ført til at stortingsrepresentantene har en tendens til å bli spesialiserte, såkalte sektorpolitikere. Også i plenumsforhandlinger viser dette seg: Det er i første rekke de aktuelle komitémedlemmer som deltar i diskusjonen. Uformelle normer representantene imellom sier også at det i første rekke er komitérepresentantene som skal delta i diskusjonen av «egne» saker.

Praktisk talt alle saker Stortinget får til vedtak, blir først behandlet i komiteer. Etter komitébehandlingen blir lovsaker siden 2009 behandlet i Stortinget i plenum to ganger med minst tre dagers mellomrom.

Lovsaker tas opp hele året, men i størst grad i vårsesjonen. Budsjettsakene, som dominerer høstsesjonen, går til plenumsbehandling etter behandling i Finanskomiteen, og deretter videre til behandling i fagkomiteene etter at rammene for budsjettet er vedtatt.

Partiene

Hver partigruppe ledes av en leder og et gruppestyre. Lederen kalles partiets parlamentariske leder. Partigruppene har avgjørende innflytelse over representantenes plassering i komiteer. De koordinerer også medlemmenes arbeid i de ulike komiteer og sørger for at medlemmene møter frem til viktige avstemninger og stemmer «riktig».

Både enkeltrepresentanter og partigrupper har som regel tatt standpunkt i de ulike saker før de tas opp til behandling. I en viss forstand «skjer» det derfor lite under den endelige saksbehandling, siden utfallet er gitt på forhånd.

Den endelige behandling har imidlertid en annen viktig funksjon. Den bidrar til den offentlige belysning av sakene gjennom presse, kringkasting og Internett, og er slik en viktig del av representantenes og partienes markedsføring av seg selv.

Sivilombudet

Siden 1962 har Stortinget for en periode om gangen valgt Sivilombudet, et ombud for forvaltningen.

Ombudet har som oppgave å ta imot og vurdere klager fra enhver som mener å ha blitt utsatt for urett fra den offentlige forvaltningens side. Sivilombudet kan ikke felle dommer, men bare komme med henstillinger. I praksis blir henstillingene svært ofte tatt til følge.

Viktige hendelser i Stortingets historie

År Hendelse
mai 1814 Grunnloven; Stortinget opprettes, se 1814 – Det selvstendige Norges fødsel
november 1814 Overordentlig Storting vedtar union med Sverige
1815 Første ordentlige Storting
1821–1836 Bitter motstand mot kong Karl Johans grunnlovsforslag og forsøk på maktutvidelse; «grunnlovskonservatismen» vokser frem. Riksrettssaker mot flere medlemmer av statsrådet
1833 «Bondestortinget»
1854 Møtene flyttes fra Katedralskolens lokaler til Universitetets gamle festsal
1857 De første stortingsreferentene blir ansatt
1859 Fast representantantall blir grunnlovfestet. Reformforeningen innvarsler dannelsen av permanente politiske grupper
1866 Stortingsbygningen innvies
1869 Årlige Storting blir vedtatt
1872–1884 Strid om statsrådenes adgang til Stortinget («statsrådssaken») og kongens vetorett i grunnlovssaker. Riksrettsdom mot ministeriet Selmer; parlamentarismen blir innført
1883–1884 Venstre- og Høyre-foreninger blir dannet i Stortinget
1898 Alminnelig stemmerett for menn ved stortingsvalg. Stortinget vedtar å fjerne unionsmerket fra det norske flagg
1900 Det norske Stortings Nobelkomité blir opprettet
1905 Stortinget vedtar å oppløse unionen med Sverige. Direkte valg til Stortinget innføres (flertallsvalg i enmannskretser).
1911 Anna Rogstad møter i Stortinget som første kvinne
1913 Alminnelig stemmerett for kvinner ved stortingsvalg. Se: Stemmerett for kvinner i Norge
1919 Forholdsvalg grunnlovsfestet; representanttallet utvides til 150
1920 Lov om stortingsvalg
1926 Riksrettssak mot regjeringen Abraham Berge
1938 Fire års valgperioder blir vedtatt
1940 april Stortinget vedtar «Elverumsfullmakten»
1945–1961 Arbeiderpartiet har rent flertall
1952 Grunnlovens § 57 («bondeparagrafen») blir opphevet; fylkene blir valgkretser
1959 Utvidelsen av Stortingsbygningen fullføres
1962 Lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen («Sivilombudsmannen»)
1972 Representanttallet utvides til 155
1985 Representanttallet utvides til 157
1989 Representanttallet utvides til 165 og en ordning med utjevningsmandater innføres. Stortinget blir formelt samlet hele året
Fra 1988 Stortingsbygningen utvides med flere av nabobygningene; Akersgata 21 (1988), Nedre Vollgate 20 (1993), Nedre Vollgate 18 (1997) og Tollbugata 31 (1999)
1993 Stortinget får sin første kvinnelige president, Kirsti Kolle Grøndahl
2005 Representanttallet utvides til 169, herav 19 utjevningsmandater. Mandatfordelingen mellom fylkene endres
2007 Parlamentarismen blir skrevet inn i Grunnloven
2009 Etter grunnlovsendringen opphører delingen av Stortinget i to avdelinger. Odelstinget og Lagtinget blir nedlagt, og lovforslag behandles nå av et samlet Storting to ganger

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (4)

skrev Sondov Storrusten

Er denne setningen skrevet riktig? "Da Grunnloven av 1814 ble skrevet, ..." Skal det kanskje være da Grunnloven I 1814..., eller da Grunnloven i NORGE...? Jeg vet ikke om dette var feil skrevet eller ikke.

svarte Jon Gisle

Når det gjelder lover, bruker vi ofte preposisjonen av: "Grunnloven av 1814" eller "Grunnloven av 17. mai 1814". Men: "Grunnloven ble vedtatt i 1814." Mvh Jon Gisle

skrev Liv Ragnhild Sjursen

Under mellomtittelen "Representantene" står det om 19 valkrinsar og fylke. Trengst det å endrast no når me berre har elleve fylke?

svarte Jon Gisle

Nei, iallfall ikke foreløpig. Paradoksalt nok skal landet ved stortingsvalget i 2021 være delt i de 19 gamle valgkretsene. Så får vi se hva som skjer deretter.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg