Skiftetakst

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Skiftetakst (eller arvetakst) er en rettslig bindende verdifastsettelse av gjenstander og verdien settes som hovedregel til eiendelens omsetningsverdi.

Omsetningsverdig/markedsverdi er ingen fast størrelse, men skal gjenspeile den prisen markedet til enhver tid er villig til å betale.

Skiftetakst brukes i flere sammenhenger, f.eks. ved ekteskapsbrudd, opphør av samboerforhold, ved skifte av dødsbo, ved konkurs, i forbindelse med odelsrett og pant m.m.

Vanligvis brukes skiftetakst når sameiere er uenig om verdifastsettelse av gjenstander.

Skiftetakst kan kreves (begjæres) enten det skiftes offentlig eller privat. Reglene for både privat og offentlig skifte fremgår av Skifteloven § 125. Skiftetakst hører under tingretten som herunder tiltres av skjønnsmedlemmer. Det er en relativt kostbar prosess og kostnaden må bæres av partene eller boet. Hvis mulig bør man derfor se på andre løsninger for verdifastsettelse, som å bruke takstmann eller legge gjenstander ut for salg for å få bekreftet hva markedet er villig til å betale. Ved bruk av takstmann kan man f.eks. innhente to takster og bruke gjennomsnittet mellom takstene som omsetningsverdi.

En rettskraftig skiftetakst er endelig i den forstand at det bare kan kreves ny skiftetakst etter reglene om gjenåpning i Tvisteloven kapittel 31.

Begjæring om skiftetakst fremsettes i prosesskrift eller muntlig overfor tingretten, jf. Skjønnsprosessloven § 8, jf. Tvisteloven § 12-1.

Skiftetakst ved ekteskapsbrudd[rediger]

Ekteskapsloven § 69 - Verdsettelsen:
"Blir ikke ektefellene enige om verdien av eiendeler som den enkelte skal beholde etter § 66 eller overta etter § 67, fastsettes verdien ved skiftetakst. Taksten skal svare til eiendelenes omsetningsverdi når ikke annet er særskilt bestemt.

Når en ektefelle beholder eiendeler som han eller hun eier fullt ut, skal verdsettelsen knyttes til verdien på det tidspunktet som er nevnt i § 60. I andre tilfeller skal verdsettelsen ved offentlig skifte knyttes til verdien på utlodningstidspunktet, og ved privat skifte til verdien da det ble bestemt hvem som skal overta eiendelen."

Forarbeidene til Ekteskapsloven (Ot.prp.nr.28 (1990-1991) s. 129) sier følgende om § 69:
"Første ledd fastsetter at verdsettelsen skal skje etter reglene om skiftetakst, se nærmere skifteloven § 125. Taksten skal som hovedregel svare til eiendelens omsetningsverdi. Dette er i samsvar med gjeldende rett, se skifteloven § 50 a første punktum og Rt-1973-1391 og senere rettspraksis. Bestemmelsene i første ledd kommer til anvendelse enten en ektefelle skal beholde en eiendel han eller hun fullt ut eier, eller ektefellen får utlagt en eiendel som tilhører den andre eller som ektefellene eier sammen. Verdien blir lagt til grunn i det innbyrdes økonomiske oppgjøret mellom ektefellene. Hvis ektefellene er enige om hvilken verdi som skal legges til grunn, er det ikke nødvendig med skiftetakst. Det samme gjelder selv om ektefellene er uenige om verdien, hvis de er enig om en annen måte å fastsette verdien på. De er f.eks enige om at eiendelen skal verdsettes av en takstmann og at den verdien takstmannen kommer fram til, skal være bindende mellom dem. Skiftetaksten kan settes til annet enn omsetningsverdien hvis dette er særskilt bestemt. Partene er f.eks enige om at verdsettelsen skal skje etter bestemte retningslinjer. Ved verdsettelse av odelseiendommer, vil reglene i odelsloven § 49 komme til anvendelse, se utkastet til endringer av denne bestemmelsen. Og for andre landbrukseiendommer vil omsetningsverdien blant annet bestemmes av prinsippene i konsesjonsloven § 14 andre ledd og konsesjonsmyndighetenes praksis."

Omsetningsverdien skal også legges til grunn ved offentlig skifte, jf. Skifteloven § 125.

Kostnadene til avholdelse av takst eller skiftetakst er ektefellenes fellesutgift.

Er noen av partene misfornøyd med skiftetaksten, er det adgang til å begjære en ny takst, såkalt overtakst. Var begjæringen om overtakst ubegrunnet, det vil si at den som begjærer overtakst ikke får medhold i at taksten må settes annerledes, kan den som begjærer overtakst risikere å måtte betale alle omkostningene ved overtaksten selv.

Eiendeler som ikke blir overtatt av ektefellene, kan hver av dem kreve solgt, jf. Ekteskapslovens § 71.

Skiftetakst ved opphør av samboerforhold[rediger]

Husstandsfellesskapsloven gir på nærmere angitte vilkår ugifte husstandsmedlemmer rett til å overta bolig og innbo til skiftetakst (omsetningsverdi), når husstandsfellesskapet opphører. Reglene er en parallell til reglene om utløsningsrett (rett til å kjøpe ut) for bolig og innbo som gjelder for ektefeller som har særeie. Det kan også gis bruksrett til bolig mot å betale markedsleie.

Skiftetakst ved dødsbo[rediger]

Dødsbo kan skiftes både offentlig og privat.

En loddeier kan få utlagt bestemte eiendeler i boet når ingen av de øvrige loddeiere motsetter seg det. Er det uenighet om en loddeier skal få utlagt bestemte eiendeler, kan de bare legges ut til han dersom gode grunner taler for det, og det ikke er noen rimelig grunn for de andre loddeiere til å sette seg mot det. Retten skal påse at avgjørelsen ikke blir til skade for loddeier som er under vergemål, eller som er forhindra fra sjølv å gjøre sine ønsker gjeldende eller fra å være personlig til stede under skiftet. Eiendelene blir i tilfelle å utlegge etter takst dersom loddeierne ikke er enige om verdien, jf. Skifteloven § 61.

  • Loddeier = enhver der i egenskap av ektefelle eller arving har krav på lodd i boet, jf. legaldefinisjonen i § 124

Skiftetakst ved konkurs[rediger]

Ved tvangsakkord bortfaller pantheftelser som ligger utenfor pantets antatte verdi. I den forbindelse kan en panthaver med sikkerhet utenfor pantets antatte verdi, bringe verdsettelsen inn for retten med begjæring om at det avholdes skiftetakst, jf. Konkursloven § 31.

Kostnadene ved skiftetaksten bæres av panthaveren dersom gjeldsnemndas verdsettelse opprettholdes eller endres med mindre enn 10 prosent. For øvrig gjelder skifteloven § 125 annet til femte ledd tilsvarende.

Skiftetakst ved odelsrett[rediger]

Dersom en loddeier begjærer skiftetakst etter odels- eller åsetesrettslige prinsipper, jf. Odelslova § 49 annet ledd, må utgangspunktet være det samme som for vanlig skiftetakst. Den mulige odelsarving vil normalt alltid ha et reelt behov for å få avgjort hva en overtakelse vil koste ham. Se til sammenligning Rt. 1983 s. 996, hvor den rettslige interesse besto i å få avklart om loddeieren hadde økonomisk evne til å gjøre naturalutleggsrett gjeldende. Er det tvil om vilkårene for naturalutlegg etter Skifteloven § 62 er til stede, normalt tvist om odelsrett eller -prioritet eller om eiendommen (fortsatt) er odlingsjord, kan samtlige loddeiere ha en legitim grunn til å få fastsatt en "odelstakst" før de innlater seg på en tvist om vilkårene for overtakelse etter Skifteloven § 62. Det er bare hvor tingretten finner pretensjonen om naturalutleggsrett etter Skifteloven § 62 åpenbart uholdbar (se Rt. 1996 s. 1774), at den kan forkaste begjæringen etter reglene i Skjønnsprosessloven § 26. Vurderer tingretten å forkaste begjæringen, må den uansett ta dette opp med loddeierne, jf. § 24 første ledd. Unnlatelse av dette kan føre til opphevelse. Avgjørelsen må uansett treffes før takstforretningen er avholdt, se Skjønnsprosessloven § 26.

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]