Skatt

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Skatt er økonomiske ytelser, normalt i penger, fra private (fysiske og juridiske personer) til det offentlige (staten, fylkeskommunene og kommunene), uten at disse får direkte motytelser.

Skatt har som formål å dekke fellesskapets utgifter, være et middel til økonomisk utjevning mellom borgerne og virke styrende på borgernes økonomiske atferd.

I Norge vedtas skatter av Stortinget for ett år av gangen. Skattenivået i Norge har variert mellom 40 og 45 % av BNP siden 1970-tallet. Det alt vesentligste av skatteinntektene tilfaller staten, men om lag 12 % tilfaller kommunene og om lag 2 % tilfaller fylkeskommunene. Staten får de største skatteinntektene fra merverdiavgift, inntektsskatt i petroleumssektoren, arbeidsgiveravgift og skatt på alminnelige inntekt for personer.

Rettsgrunnlag for skatt i Norge[rediger]

Skatter, avgifter og toll vedtas av Stortinget for ett år av gangen.

Folkets rett til selv å bestemme sine skatter er et fundamentalt prinsipp i et demokrati. I Norge er dette prinsippet nedfelt i Grunnloven § 75 bokstav a:

"Det tilkommer Stortinget [...] å gi og oppheve lover; å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder, som dog ikke gjelder ut over 31. desember i det nærmest påfølgende år, med mindre de uttrykkelig fornyes av et nytt storting."

Skatter, avgifter og toll vedtas av Stortinget for ett år av gangen gjennom de årlige skatte-, avgifts- og tollvedtakene. Stortinget må dermed hvert år ta stilling til i hvilken grad det er ønskelig å foreta endringer i skatte- og avgiftsopplegget. Det hviler i utgangspunktet ingen andre begrensninger på Stortingets beskatningsmyndighet etter Grunnloven § 75 bokstav a enn de som følger av Grunnloven selv. Forbudet mot tilbakevirkende lover i Grunnlovens § 97 er et eksempel på en slik begrensning.

De nærmere skattereglene er gitt i en rekke lover med tilhørende forskrifter. Sentrale lover er bl.a. Skatteloven, Skatteforvaltningsloven, Skattebetalingsloven, Folketrygdloven, Eigedomsskattelova, Merverdiavgiftsloven, Særavgiftsloven og Tolloven.

Stortinget fastsetter hvert år maksimumssatser for skatt til kommunene av formue og inntekt og skatt til fylkeskommunene av inntekt. Kommunestyrer og fylkesting skal i forbindelse med budsjettet vedta satser for inntektsskatt til kommune og fylkeskommune.

Skatteadministrasjonen[rediger]

Det er Finansdepartementets oppgave å iverksette den økonomiske politikk som Stortinget har vedtatt. For å iverksette Stortingets skatte- og avgiftsopplegg får Finansdepartementet støtte av to underliggende etater: Skatteetaten og Tolletaten.

Skatteetaten krever inn direkte skatter samt merverdiavgift ved innenlands omsetning. Skattetaten omfatter Skattedirektoratet og skattekontor i fem regioner. Stortingets budsjettvedtak og Finansdepartementets styringssignaler meddeles Skatteetaten i et årlig tildelingsbrev.

Tolletaten krever inn merverdiavgift ved import, særavgifter og toll. Tolletaten består av Tolldirektoratet sentralt, i tillegg til 6 tollregioner, 20 tollsteder og 4 ekspedisjons- og kontrollenheter. Stortingets budsjettvedtak og Finansdepartementets styringssignaler meddeles Tolletaten i et årlig tildelingsbrev.

Skattepolitikk[rediger]

Den politiske debatten om det norske skattesystemet er knyttet til to hovedspørsmål: hva skal det samlede skattenivået være og hvilke målsetninger skal skattesystemet bidra til å oppnå?

Skattenes hovedformål er å finansiere offentlig forbruk, offentlige investeringer og overføringer til privat sektor. Et hovedspørsmål i den politiske skattedebatten er knyttet til nivået på de samlede skattene. Dette henger nøye sammen med hvilke oppgaver en ønsker det offentlige skal ha. De politiske motsetningene knyttet til skattenivå og det offentliges oppgaver vil som oftest følge en utpreget «høyre–venstre-akse» i politikken. Partier på venstresiden vil normalt gå inn for et høyere skattenivå enn partier på høyresiden. Dette henger sammen med at partiene på venstresiden normalt både vil tillegge det offentlige flere oppgaver og gå inn for større overføringer fra offentlig til privat sektor enn partier på høyresiden.

Skattesystemet blir gjerne tillagt en rekke andre mål. Det er bred politisk enighet om at skattesystemet skal bidra til å omfordele inntekt, men det er ingen enighet om hvor mye av inntektsforskjellene før skatt som skattesystemet bør bidra til å redusere. Skattesystemet blir også tillagt næringspolitiske mål, distriktspolitiske mål, miljøpolitiske mål eller andre politiske mål. Det vil ofte være politisk uenighet både om målene og om bruken av skatter som virkemiddel for å oppnå målene.

Endelig er det et uttalt mål at skattesystemet skal sikre effektiv ressursutnyttelse. Dette målet har generelt oppslutning, og tilsier at det bør være færrest mulige unntak, særordninger og tilpasningsmuligheter i systemet. Dette skal sikre at beslutninger er motivert ut fra fundamentale realøkonomiske forhold og ikke ut fra skattemessige forhold. Målet om en effektiv ressursutnyttelse vil ofte være i konflikt med næringspolitiske mål.

Skatteutgifter og skattesanksjoner[rediger]

I skattereglene er det en rekke unntak og særordninger som bidrar til å redusere de offentlige inntektene. Tap av skatteinntekter som følge av unntaksordninger og særregler, har fått betegnelsen skatteutgifter. Skatteutgifter kan, på tilsvarende måte som direkte overføringer og reguleringer, også være uttrykk for politiske prioriteringer. Denne støtten kunne alternativt kommet over budsjettets utgiftsside. Tilsvarende kan det i skattesystemet også finnes skattesanksjoner, dvs. at det i noen tilfeller ilegges en skatt som er høyere enn det som følger av et generelt og ensartet regelverk.

En oversikt over skatteutgifter og skattesanksjoner i Norge presenteres hvert år i Statsbudsjettet.

Historisk[rediger]

Skatt i middelalderen[rediger]

De eldste spor av skattlegging i Norge kan føres tilbake til småkongedømmene før rikssamlingen. Dette var reisekongedømmer hvor kongen reiste fra gård til gård, og bøndene hadde plikt til å yte naturalytelse til kongen og andre personer i hans følge. Denne plikten kalles veitsle. På kongsgårdene og andre veitslegårder lå de naturaliaytelsene som bøndene hadde ytt, eller de ble ført dit når kongen og hans følge var ventet. Denne sedvane- og pliktmessige ytelsen fra bøndene til kongen har etter all sannsynlighet utgjort en viktig og nødvendig inntektskilde for småkongedømmene og gjorde det mulig for kongen og hans følge å leve av overskuddet fra bondesamfunnet. Veitslen ble videreført da rikskongedømmet oppstod. Det tidlige rikskongedømmet hadde også andre mer tilfeldige skatteinntekter som finnskatten (og muligens andre skattlandsinntekter fra Shetland, Orknøyene, Færøyene og Suderøyene) og handels- og ferdselsavgifter (landaurar).

Den andre viktige skatten som vokste frem under rikssamlingen var leidangen. Dette var opprinnelig en forsvarsordning hvor alle våpenføre menn skulle møte og kjempe for kongen når freden var truet, men leidangen utviklet seg til å hovedsaklig være et sjømilitært forsvar. Avtalen mellom konge og folk må rimeligvis fra første stund ha inneholdt en mannskapsordning og en utrustning- og provianteringsordning. Den viktigste regelmessige, ofte årvisse byrden for den leidangspliktige befolkningen, var kostytelsen til leidangsmannskapene. Denne provianteringsordningen utviklet seg til en regulær skatt, leidangsskatten. Leidangsordningen ble kodifisert i landskapslovene (Gulatingsloven og Frostatingsloven) og senere i Magnus Lagabøtes landslov.

Det var ikke bare kongen som krevde inn skatter. Kirken hadde betydelige skatteinntekter i form av tiende. Skatten påbød alle å betale 1/10 av sin inntekt til kirken. Tienden ble opprinnelig i første rekke krevd av åkerbruk og storfehold og ble lovfestet over det meste av landet i Magnus Erlingsons dager (1163–1184). Etter reformasjonen i 1536/1537 gikk tienden til kongen.

Skatt i dansketiden[rediger]

På 1500-tallet ble leidangsskatten supplert av ekstraskatter utskrevet i unntakstilfeller, som ved krig. Fra 1600 kom skattepåleggene stadig oftere og omkring 1620 ble skatten årlig. En del kriger ble finansiert med sølvskatt som ofte i realiteten var en ren konfiskasjon av folks sølvvarer; sølvskatten i 1610 var spesielt forhatt og utløste store skattenekt-bevegelser, for eksempel blant bøndene i Agder. Av og til forfattet bøndene protestbrev til kongen i København. Leilendingsskatten var en eiendomsskatt hvor gårdene ble delt inn i tre takstgrupper avhengig av størrelsen på gårdene (fullgårder, halvgårder og ødegårder). Takstene ble fra 1640-tallet fastsatt etter landskylden. I 1665 fikk Norge sin første matrikkel, og landskylda skulle fra da av avspeile produksjonsverdien til gården. Leilendingsskatten ble dermed en skatt på forventet avkastning i jordbruket.

Utover 1600-tallet fikk tollen stadig større betydning og ble statens viktigste inntektskilde i Norge. Satsene ble skrudd opp og flere vareslag ble ilagt toll. Fram til omkring 1670 hadde tollen først og fremst til hensikt å skaffe staten inntekter, men tollen ble da gradvis et handelspolitisk virkemiddel ved at den beskyttet innenlandsk produksjon mot konkurranse fra importerte varer.

På 1600-tallet ble det også innført særavgifter. «Forordning angående det stemplede papiir» av 16. desember 1676 markerte starten på stempelavgiften. Denne avgiften har en kontinuerlig historie fram til i dag. Den har siden 1976 gått under navnet dokumentavgift.

I 1762 ble det innført en ny personskatt, ekstraskatten, på 1 riksdaler per år av hver person over 12 år. Skatten utløste en storm av forbitrelse, og etter en rekke klagedeputasjoner til kongen og regulære opptøyer, Strilekrigen, ble skatten redusert og endelig opphevet i 1772.

Skatt på 1800-tallet[rediger]

I 1816 ble en rekke eldre skatter til staten slått sammen og erstattet av en direkte land- og kjøpstadsskatt (repartisjonsskatt). Skattebeløpet ble fordelt med 4/5 på bygdene og 1/5 på byene. Skatten ble utliknet på matrikkelen i bygdene og i hovedsak på inntekt og næring i byene. Skatten var imidlertid svært upopulær blant bøndene, og den ble avviklet da bonderepresentantene fikk flertall i 1836. Fra 1836 til 1892 eksisterte det ingen direkte skatter til staten.

Før 1882 ble de kommunale utgiftene dekket med flere typer skatter. Skattene ble betalt direkte til forskjellige «kasser» som hadde ansvar for finansiering og drift av ulike typer kommunale tjenester. I byene var det to hovedskatter: byskatt og fattigskatt. Byskatten ble opprinnelig utskrevet på faste eiendommer og næringsvirksomhet, men utover 1800-tallet ble også formue et skattegrunnlag. I bygdene var det flere kasser enn i byene. De viktigste var fattig- og skolekassa. Skattene til disse ble bestemt av hhv. fattig- og skolekommisjonen og ble utlignet på inntekt, formue og matrikkelskyld. Etter at det kommunale selvstyret ble innført i 1837, økte de folkevalgtes innflytelse i kommisjonene, og kommisjonene ble i løpet av 1800-tallet overført til kommunestyret.

I skattereformen av 1882 gikk en bort fra ordningen med skattlegging til bestemte formål eller kasser i kommuneskatten. Inntekt og formue ble obligatoriske skattegrunnlag ved siden av eiendomsskatten som var utlignet på eiendom. Inntekt og formue ble beregnet skjønnsmessig av ligningsmyndighetene. I bruttoinntekten ble det fratrukket kostnader til inntektservervelse for å få antatt inntekt. Det ble deretter gitt et fradrag avhengig av forsørgelsesbyrde for å komme fram til skattbar inntekt.

Det ble ikke utlignet statsskatt i perioden 1836–1892. Staten fikk sine inntekter fra toll og særavgifter. Disse skattegrunnlagene var imidlertid for smale til å dekke opp for veksten i statens utgifter på slutten av 1800-tallet. I 1892 ble det derfor innført en progressiv inntekts- og formuesskatt til staten.

Skatt på 1900-tallet[rediger]

Skattereformen i 1911 førte ikke til vesentlige endringer i selve skattesystemet, men den tidligere ordningen med at ligningsmyndighetene skjønnsmessig fastsatte inntekt og formue ble nå erstattet av at skattyterne selv skulle innrapportere data om inntekt og formue i en selvangivelse.

Gjennom hele 1800-tallet og helt fram til første verdenskrig var toll statens viktigste inntektskilde. I store deler av perioden kom over 80 % av statens skatteinntekter fra toll. Utover på 1900-tallet har tollen fått stadig mindre finansiell betydning. Særavgifter var også en viktig inntektskilde for staten. På 1800-tallet var særlig alkoholavgiften og stempelavgiften viktige. En sterk utbygging av særavgiftene begynte under første verdenskrig. Det ble da innført bl.a. tobakkavgift og motorvognavgift. Senere har det blitt innført en rekke særavgifter. En alminnelig omsetningsavgift ble innført i 1935. Dette var en kumulativ avgift som opprinnelig utgjorde 1 % av omsetningsverdien på hvert omsetningsledd. Satsen ble senere øket flere ganger. I 1970 ble omsetningsavgiften erstattet av merverdiavgiften.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

Eksterne lenker[rediger]