sedvane

Sedvaner kan være publikumssedvaner så vel som myndighetssedvaner. I siste fall snakker vi ofte om statspraksis, forvaltningspraksis og om presedenser.

Sedvaner er ofte lokale og kan være bransjespesifikke. Sedvaner er vanlig i forretningsforhold, se handelssedvane eller kutyme.

En sedvane vil normalt tjene som rettskildefaktor. Den vil kunne være med på å gi en lov et innhold i pakt med sedvanen. Er sedvanen langvarig og konsistent, blir den utøvd i troen på å være gjeldende rett, og oppfattes den som rimelig og fornuftig, kan sedvanen gå over til å bli en selvstendig rettsregel istedenfor bare å være en rettskildefaktor for tolking av lov og andre rettsgrunnlag. I så fall snakker vi gjerne om sedvanerett fremfor om sedvane. Spesielt naturlig er denne synsvinkelen dersom sedvanen er uomstridt, og oppfattes som bindende av alle som blir berørt av den. I statsforfatningsretten forekommer konstitusjonell sedvanerett, men de fleste av disse forfatningsrettslige rettsdannelsene – som parlamentarismens og domstolenes prøvingsrett – er i de siste årene blitt inkorporert i Grunnloven selv.

Du kan lese mer om skillet mellom å nytte sedvane til å tolke Grunnloven – såkalt statspraksis – og å oppfatte sedvane som selvstendige rettsregler som supplerer Grunnloven – konstitusjonell sedvanerett – i Erik Magnus Boe: Rettskildelære under debatt, 2021 kapittel 9.

Det er intet skarpt skille mellom sedvane og sedvanerett. Sedvanen får bare gradvis større betydning jo lengre den er blitt fulgt, jo mer permanent den er blitt utøvd, jo rimeligere den bvirker, og jo mer inngrodde rettsforestillingene er. Andre momenter kan også spille en rolle for sedvanens vekt og betydning.

• sedvanerett
• konstitusjonell sedvanerett