Særavgift

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Særavgift er en skatt som legges på innførsel, produksjon eller innenlandsk omsetning av nærmere angitte varer og tjenester eller som knyttes til å eie eller endre eierforhold til bestemte varer og fast eiendom. Særavgiftene utgjør sammen med merverdiavgift og toll de indirekte skattene.

I motsetning til merverdiavgiften, hvor avgiftsplikten omfatter alle ledd i omsetningskjeden frem til forbruker, er særavgiftene begrenset til det første omsetningsleddet (produsent, importør, osv.). De særavgiftspliktige virksomhetene er som regel få, men store. Mens merverdiavgiften er en generell omsetningsavgift som prinsipielt bør omfatte omsetning av alle varer og tjenester, er særavgiftene selektive og treffer samfunnets transaksjonsstrømmer punktvis gjennom de ulike produktene som er avgiftsbelagt.

Særavgifter er, i likhet med de øvrige skattene, kjennetegnet ved at de er kontantbetalinger fra private til det offentlige uten konkret vederlag. Dette skiller skattene fra betalinger for offentlige tjenester (gebyr). F.eks. er tinglysingsgebyret et vederlag for at staten stiller tinglysingsvesenet til disposisjon, mens dokumentavgiften er en skatt.

Særavgifter kan være rent fiskalt begrunnet, dvs. at de kun har til hensikt å skaffe staten inntekter, men særavgifter kan også benyttes som virkemiddel for å prise eksterne effekter, for eksempel knyttet til bruk av helse- og miljøskadelige produkter.

Dersom et land har vesentlig høyere særavgift på en vare enn andre land (særlig naboland), vil dette innebære et marked for smugling av denne varen.

Særavgifter i Norge[rediger]

I Norge vedtas særavgiftene, på samme måte som merverdiavgiften og de øvrige skattene til statskassen, av Stortinget i medhold av Grunnlovens § 75 bokstav a. Dette skjer gjennom de årlige skatte- og avgiftsvedtakene. Det hviler i utgangspunktet ingen andre begrensninger på Stortinget beskatningsmyndighet etter Grunnloven § 75 a enn de som følger av Grunnloven selv. Forbudet mot tilbakevirkende lover i Grunnloven § 97 er et eksempel på en slik begrensning. Skatter og avgifter som vedtas i medhold av Grunnloven § 75 a kjennetegnes ved at inntektene går inn i statskassen uten noen form for øremerking. Dette skiller særavgiftene fra sektoravgiftene, hvor inntektene forutsettes brukt til myndighetshandlinger på det område som avgiftslegges.

Den viktigste rettskilden for særavgiftene er Stortingets årlige vedtak. Vedtakene angir hvilke produkter som skal avgiftslegges, og med hvilke satser. Vedtakene angir også hvilke produkter og hvilke bruksområder som er fritatt for avgift, og hvilke som skal ilegges reduserte avgiftssatser. For hver særavgift fattes et eget vedtak.

Det er gitt tre lover om særavgiftene; Særavgiftsloven, Motorvognavgiftsloven og Dokumentavgiftsloven. Disse lovene er i første rekke fullmaktslover som hjemler gjennomføringen av vedtakene. I lovene gis forvaltningen adgang til å gi forskrifter om beregningsgrunnlag, kontroll og administrative bestemmelser. Lovene inneholder også sanksjonsbestemmelser ved overtredelse av særavgiftsregelverket, herunder regler om fastsettelse av administrative tillegg (tilleggsavgift), straff, og renter ved forsinket innbetaling av særavgiftene.

Med hjemmel, dels i disse lovene og dels i avgiftsvedtakene, er det gitt forskrifter til de ulike særavgiftene. Særavgiftene som hører under Særavgiftsloven er samlet i en egen særavgiftsforskrift, mens de øvrige særavgiftene er gitt egne forskrifter. Forskriftene inneholder bl.a. bestemmelser som avgrenser og utfyller avgiftsvedtakene, samt bestemmelser om registrering av de avgiftspliktige, oppgaveplikt, betaling, regnskapsførsel og kontroll.

Administrativt sorterer særavgiftene under Finansdepartementet.

Inndeling av særavgiftene[rediger]

Særavgiftene kan sorteres og inndeles på ulike måter. Administrativt kan en grovinndeling gjøres ved å gruppere særavgiftene i fire avgiftsmodeller etter hvordan avgiftene er bygget opp, og hva som utløser avgiftsplikt.

Særavgiftene kan også sorteres etter formålet med avgiftene. Fiskale avgifter har som eneste formål å skaffe staten inntekter. Dokumentavgiften er et eksempel på en rent fiskal avgift. Miljørelaterte avgifter er innført for å oppnå miljøforbedringer og miljøpolitiske målsettinger. CO2-avgift, NOX-avgift og svovelavgift er eksempler på miljørelaterte avgifter. Bruksuavhengige bil- og båtavgifter er avgifter på kjøp og eie av motorvogn og bil som engangsavgift, årsavgift og båtmotoravgift.

Vareavgifter[rediger]

De fleste av særavgiftene som sorterer under Særavgiftsloven betegnes ofte som vareavgifter. Vareavgiftene, som i antall er den største gruppen, kjennetegnes ved at avgiftsplikten oppstår ved innførsel og produksjon av nærmere definerte varer. Særavgiftene på alkohol, tobakk, sukker, sjokolade, bensin, båtmotorer mv. regnes til vareavgiftene.

Utskrivingsavgifter[rediger]

Årsavgiften og vektårsavgiften på motorvogner er utskrivingsavgifter. Utskrivingsavgiftene skiller seg fra vareavgiftene ved at disse skrives direkte ut til eier, uten annen handling fra den avgiftpliktige enn at vedkommende eier det avgiftpliktige objektet på et gitt tidspunkt.

Registreringsavgiftene[rediger]

En tredje gruppe er de såkalte registreringsavgiftene. Til registreringsavgiftene sorterer engangsavgiften, omregistreringsavgiften og dokumentavgiften. Poenget i denne sammenheng er at avgiftene utløses av selve registreringsforretningen, henholdsvis registrering i motorvognregisteret eller tinglysing av hjemmelsoverføring til fast eiendom. En fjerde og forholdsvis ny gruppe særavgifter er «utslippsavgiftene», der avgiften legges på et nærmere definert miljøskadelig utslipp. Avgiften på sluttbehandling av avfall og NOX-avgiften inneholder elementer at dette.

Helse- og sosialt relaterte avgifter[rediger]

En fjerde gruppe er helse- og sosialt relaterte avgifter, som bl.a. omfatter alkoholavgiften, tobakkavgiften og sjokoladeavgiften.

Flere typer særavgifter[rediger]

  • Alkoholavgift (produktavgift på alkoholholdige drikkevarer)
  • Avgift på plantevernmiddel
  • Båtmotoravgift
  • CO2-avgift
  • Dokumentavgift
  • Drikkevareavgift (produktavgift på alkoholfrie drikkevarer)
  • Elektrisitetsavgift (forbruksavgift på elektrisk kraft)
  • Emballasjeavgift (avgift på drikkevareemballasje)
  • Engangsavgift på motorvogner
  • Grunnavgift på fyringsolje (avgift på mineralolje)
  • Kjemikalieavgift (avgift på helse- og miljøskadelige kjemikalier (TRI og PER))
  • Miljøavgift på klimagasser (HFK og PFK)
  • NOx-avgift
  • Omregistreringsavgift på motorvogner
  • Sjokolade- og sukkervareavgift
  • Sluttbehandlingsavgift (avgift på sluttbehandling av avfall)
  • Smøreoljeavgift
  • Svovelavgift
  • Tobakkavgift
  • Veibruksavgift på autodiesel
  • Veibruksavgift på bensin
  • Vektårsavgift på motorvogner
  • Årsavgift for motorvogn

Se også[rediger]

Liiteratur[rediger]

  • Frederik Zimmer, "Lærebok i skatterett", 6. utgave 2009

Eksterne lenker[rediger]