Kompetanse er det område hvor Stortinget, en domstol eller et forvaltningsorgan har myndighet til å treffe rettslig bindende avgjørelser. I en rettsstat må slik kompetanse ha et hjemmelsgrunnlag.

Faktaboks

Uttale
kompetˈanse
Etymologi
av fransk, fra latin ‘sammentreff, skikkethet’

For Stortinget er hjemmelsgrunnlaget bestemmelser i Grunnloven, i første rekke §§ 49 og 75 bokstav a om lovgivende makt og beskatningsmyndighet. Det er etablert praksis for at Stortinget kan gi departementer eller andre forvaltningsorganer kompetanse til å gi rettsregler, ved forskrifter.

I Grunnlovens § 3 fastslås at Kongen – altså regjeringen – er den øverste leder av det statlige forvaltningsapparatet, men dette gjelder bare så langt ikke annet er fastsatt i lov, slik det er gjort i kommuneloven (lov nr. 83, 2018) § 2-1 for kommuner og fylkeskommuner, og i universitets-og høyskoleloven (lov nr. 15, 2005) § 1-5 nr. 3 for faglige spørsmål og tilsettingssaker ved universiteter og høyskoler. Hvis ikke annet er fastsatt, kan forvaltningsorganer tildele egne tilsatte eller underordnede organer kompetanse til å treffe avgjørelser på sine vegne – se delegering.

For domstolene er kompetansegrunnlaget til å treffe bindende avgjørelser om rettsforhold Grunnlovens § 88 der det fastslås at Høyesterett dømmer i siste instans, samt bestemmelsene i tvisteloven (lov nr. 90, 2005), straffeprosessloven (lov nr. 25, 1981), og for arbeidsretten i rettstvister knyttet til tariffavtaleforhold arbeidstvistloven § 34.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg