Rettskildeprinsipper er en felles betegnelse på regelsett som gjelder for hvordan rettskildefaktorer skal brukes når lov og rett skal tolkes. Anvendes rettsregler, kreves en bestemt bruk av argumenter og resonnementer i rettsanvendelsesprosessen. Bruksmåten er bestemt av i hovedsak tre normer. Til sammen utgjør disse den juridiske metoden:
Enkelte foretrekker å bruke ordet rettskilderegler fremfor å snakke om rettskildeprinsipper. Det er fordi begrepet 'prinsipp' er litt mystisk; noen ganger blir begrepet brukt om hensyn snarere enn om normen på feltet. Begrepsbruken kan derfor i vår sammenheng lede til forvirring, for rettskildeprinsippene er regler, ikke bare hensyn, verdier eller momenter. De binder rettsanvenderne – bare ikke i ett og alt så sterkt som skarpe rettsregler gjør. I stedet fungerer rettskildeprinsippene som retningslinjer eller 'fyrlykter' på vei fra start til mål i tolkingsprosessen.
Hvorvidt normene i den juridiske metodelæren kalles for rettskildeprinsipper eller for rettskilderegler, er en smaksak, likeså hvorvidt argumentene og slutningsrekkene underveis frem mot tolkingsresultat kalles for rettskildefaktorer eller for rettsgrunnlag. Terminologien er ikke avgjørende. Hensikten med de ulike begrepene er å ha mest mulig presise og dekkende uttrykk for sentrale elementer i metodelæren. Noen mener at den ene formuleringen dekker realiteten bedre enn den annen, andre mener noe annet.
Relevansprinsippene handler om hvilke faktorer som kan tas i betraktning når lov og rett skal tolkes – nemlig faktorer som lovtekst, lovarbeider, dommer og mer til. Vel så viktig er alt som relevansprinsippene underforstått avgrenser mot. Det vil si hva det ikke kan tas hensyn til under tolkingen – som blant annet rene etiske eller religiøse normer, som Bibelen eller Koranen, eller hvilket politisk parti saksøkeren eller saksøkte tilhører, og mer til av uvedkommende forhold.
Slutningsprinsippene dreier seg om hva rettsanvendere kan eller må få ut av hver enkelt rettskildefaktor når disse ses enkeltvis. Hvilken lovorståelse tyder lovteksten på alene, tatt i alminnelig språklig forstand? Hvilke slutninger for lovinnholdet kan trekkes ut fra loforabeidene? Likeså ut fra en dom eller ut fra flere dommer eller ut fra de andre rettskildefaktorene. Regler eksisterer for hvordan det kan trekkes slutninger fra hver enkelt rettskildefaktor.
Harmoniersings- og vektprinsippene angår situasjonen når slutningene fra de enkelte rettskildefaktorene spriker eller ser ut til å gjøre det.
Harmoniseringsprinsippene går ut på å eliminere tilsynelatende motstrid ved å tolke innskrenkende en eller flere av slutningene som ved første øyekast ser ut til å kollidere. For eksempel slutningen fra lovteksten eller fra lovforarbeidene, eller fra rettspraksis eller fra de andre rettskildefaktorene. På det viset forenes slutningene i pakt med harmoniseringsptrinsippene.
Vektprinsippene kommer inn når motstrid ikke lar seg tolke bort med harminiseringsprinsippene. Vektprinsippene bestemmer hvilke rettskildefaktorer som generelt og i det konkrete tilfellet skal telle mye eller lite. Slutningene fra lovtekst, lovforardier, rettspraksis og mer til veies da mot hverandre i henhold til vektprinsippene som gjelder i norsk rett.
De ulike rettskildefaktorene har ulik vekt i seg selv og i forhold til hverandre. Dette innbyrdes vektforholdet varierer blant annet ut fra hvilket rettsområde det dreier seg om. For eksempel er det av avgjørende betydning om det finnes en lovbestemmelse når det er spørsmål om straff, fordi ingen kan straffes uten hjemmel i lov etter lovprinsippet i Grunnloven § 96. På andre rettsområder er kravet til forankring i lovens ordlyd ikke like strengt. Ordet 'dømmes' i Grunnloven § 96 betyr straffedømme, og ikke dom om annet enn straff.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.