Rettskildefaktor, eller rettskilde, som det juridiske metodefenomenet tradisjonelt ble kalt, er argumentsteder og argumenttyper som dommere og andre rettsanvendere kan eller skal legge vekt på når de skal få avgjort hvilket innhold en lovbestemmelse eller uskreven rett har.

Faktaboks

Også kjent som

rettskilde

Terminologien

Når ordet 'rettskildefaktor' ofte brukes fremfor den tradisjonelle betegnelsen 'rettskilde', er det for å unngå å skape inntrykk av at retten bare kan øses opp fra kilder, akkurat som vann fra en olle eller fra en annen vannkilde. Tolking og rettsanvendelse er en mer kreativ prosess enn som så. Rett nok er rettskildebruk regelstyrt, men rettskildereglene, eller rettskildeprinsippene, som mange kaller dem, er ikke mer firkantete enn at de levner rom for rettsanvenderens forståelse av hva som er relevant og hvordan rettskildefaktorer skal brukes.

Rettskildefaktorene og deres betydning

Rettskildelæreofte også kalt juridisk metodelære – er et grunnleggende juridisk fag som handler om hvilke rettslige faktorer dommere og andre rettsanvendere bygger på, og hvordan disse resonnerer seg frem til hvilket innhold rettsregelen har.

Sånn sett kan vi si at rettskildelæren ligger i etasjen 'over' eller 'bak' de enkelte reglene i strafferett, forvaltningsrett, arverett, kontraktsrett og i alle andre juridiske fag. Betegnelsesmåten er grei, bare vi ikke misforstår og tror at ordene 'over' eller 'bak' handler om rettskildereglenes trinnivå, 'over' eller 'bak' reglene i de juridiske enkeltfagene. Metaforene 'bak' eller 'under' nyttes for å illustrere at rettskildelæren i hovedsak er felles for rettsfagene, og av den grunn ligger i et annet plan enn hva enkeltreglene gjør i fag som strafferett, forvaltningsrett og så videre.

Rettskildefaktor og rettskildeprinsipper

I juridisk teori opereres det med flere rettskildeprinsipper, eller rettskilderegler, om en vil, som anvendes for å finne fram til hvordan rettsspørsmål skal løses på grunnlag av rettskildefaktorene.

  • Relevansnormer avgjør hvilke faktorer som kan tas i betraktning, og hva som rettsanvendere må se bort fra – blant annet rene etiske og religiøse normer, som Bibelen eller Koranen, eller politiske forhold, som hvilket parti partene i tvisten tilhører
  • Vektnormer sier noe om hvilken vekt en bestemt rettskildefaktor har sammenlignet med andre rettskildefaktorer
  • Slutningsnormer dreier seg om hvordan hver rettskildefaktor skal forstås, isolert sett, for eksempel hvordan ordlyden til en lovtekst skal forstås

Rettskildefaktorenes betydning I: Deres relevans

Det er nødvendig å bruke rettskildefaktorer for å tolke lovbestemmelser og for å forstå hva ulovfest rett går ut på. Lovbestemmelser er ofte ikke uttømmende, og ordene i lovteksten kan være tvetydige og uskarpe. Hva er for eksempel en «bygning», og hvor mange trær skal det til for at man kan snakke om en «skog»? Tegnsettingen i en paragraf kan også skape tvil om hva meningen er. Også setningsbygningen i en lovbestemmelse kan skape forståelsesproblemer, spesielt når setningen favner flere innskutte bisetninger. I tillegg er lovspråket ofte mer uklart enn vårt daglige språk er. Det kan skyldes at loven bruker gammeldagse ord eller vendinger. Andre ganger skyldes uklarheten at lovspråket er ment å favne en rekke situasjoner og retter seg mot en rekke adressater; lovspråk er følgelig vanskeligere å forstå enn hva konkrete utsagn er. Av alle disse grunnene er det nødvendig å tolke lovbestemmelsene ved hjelp av rettskildefaktorer.

Rettskildefaktorenes betydning 2: Harmonisering og vekt

Når rettsanvendere skal treffe sin avgjørelse, kan en rekke faktorer, eller momenter, om du vil, være av betydning. Momentene kan trekke i ulik retning, og det blir da rettsanvenderens oppgave å forsøke å avstemme faktorene slik at tilsynelatende motstrid faller bort («harmonisering av rettskildefaktorene»).

Går ikke det, må rettsanvenderen foreta en avveining. De ulike rettskildefaktorene kan nemlig ha større eller mindre betyning for hvordan en rettsregel skal forstås. Vi snakker da om rettskildefaktorens vekt.

Vekten bestemmes både av hvor viktig rettskildefaktoren generelt er, og av om faktoren teller spesielt mye eller lite alt etter de konkrete særtrekkene som faktoren måtte ha. Eksempelvis teller en lovtekst som uklar mindre for lovforståelsen enn en lovtekst som ikke levner tvil om hva meningen er, mens en enstemmig høyesterettsdom teller mer enn en dom som er blitt avsagt under dissens.

Den frihet som så vel dommere som andre rettsanvendere har, er begrenset. Er for eksempel lovteksten klar etter alminnelig språklig tolkning, skal det mye til før den kan fravikes under henvisning til effektivitets- eller rimelighetshensyn.

Lovprinsippet i strafferetten og legalitetsprinsippet i forvaltningsretten

En særlig begrensning følger av Grunnlovens § 96 om at ingen kan straffes uten at det foreligger en skreven lovregel. Dette kalles lovprinsippet i strafferetten. Prinsippet gjør at domstolen ikke kan straffedømme bare fordi en handling etter alminnelig oppfatning er kritikkverdig. Hva som er straffverdig er nemlig en rettspolitisk vurdering, mens straffedom betinger at vedkommende handling er gjort straffbar i lov. En tilsvarende – men ikke like streng – begrensning følger også av legalitetsprinsippet i forvaltningsretten. Det går ut på at statens inngrep i borgernes rettssfære krever hjemmel i lov.

Andre viktige rettskildefaktorer enn lovteksten

Lovforarbeidene er en annen viktig rettskildefaktorer. Disse teller spesielt mye når lovteksten er uklar. Overalt er rettspraksis en betydningsfull rettskildefaktor spesielt høyesterettspraksis. Sedvaner, forvaltningspraksis og alminnelige rettsoppfatninger kan etter omstendighetene telle en del, men likevel kanskje mindre enn hva reelle hensyn gjør. Det vil si rettsanvenderens oppfatning av hva som er rimelig og fornuftig tolking ifølge rettsanvenderens eget syn sammenholdt med oppfatningen til det alminnelige rettsfellesskapet blant jurister, i yrkesliv og i samfunn for øvrig. De siste tiårene har internasjonale rettskildefaktorer fått stadig større betydning i Norge. Det gjelder først og fremst på rettområdene EØS-rett og menneskerettigheter.

Nærmere om de enkelte rettskildefaktorene

Lovens ordlyd

Den viktigste rettskildefaktoren er hva som står i den skrevne loven. Det vil si hva lovteksten går ut på, hva lovens ordlyd er. Tekstforståelsen – ordlyden – blir ikke alltid den endelige forståelsen av loven, men lovteksten er den viktigste rettskildefaktoren.

Lov i vid forstand er dels Grunnloven av 17. mai 1814, dels noen få lover fra før 1814 som fortsatt gjelder, dels formelle lover vedtatt av Stortinget i samsvar med Grunnlovens §§ 76–79 og dels forskrifter gitt av ulike myndigheter med hjemmel i formell lov. I aller videste forstand kan man også bruke 'lov' om uskreven rett, men da blir det selvfølgelig ikke tale om noen ordlyd i egentlig forstand. I snevrere forstand brukes ordet 'lov' bare om de formelle lovene.

Forarbeider

Foruten lovteksten er lovforarbeidene en viktig rettskildefaktor. Den kommer til nytte for svært mange rettsregler. Det er sikker rett at det som står i lovforarbeidene, både om det som er tilsiktet med loven, og hva som er meningen med den enkelte formuleringen, etter omstendighetene kan tillegges betydelig vekt.

Forarbeidene omfatter blant annet innstillinger til Stortinget i plenum som en stortingskomité kommer med, videre proposisjoner til Stortinget (tidligere kalt odelstingsproposisjoner), utvalgsinnstillinger, høringsnotater og referater fra debattene i Stortinget.

Lovens etterarbeider

I slektskap med lovens forarbeider har vi lovens etterarbeider. Etterarbeidene består av tolkingsutsagn som lovgiverne kommer med etter at loven ble vedtatt. Noen ganger kommer tolkingsuttalelsene fra regjeringen, andre ganger fra Stortinget eller fra en stortingskomité. Etterarbeider teller jevnt over langt mindre enn lovens forarbeider, men de kan etter omstendighetene bli tungen på vektskålen, spesielt når en lovbestemmelse er så uklar at ikke engang de andre, mer velkjente rettskildefaktorene rekker til å løse tolkingsspørsmålet. Etterarbeider som ikke tjener til å innskrenke folks rettigheter eller til å øke deres byrder, er spesielt betydningsfulle. Især er de det når etterarbeider forekommer i en proposisjon eller i en stortingsinnstilling til ny lov.

Rettspraksis

At loven er blitt tolket på en bestemt måte i en tidligere dom, er svært viktig. Er dommen fra Høyesterett, har rettssetningen som Høyesterett har uttalt nesten samme tyngde som den rent språklige forståelsen til ordlyden (se prejudikat). Rettspraksis, og da fortrinnsvis Høyesteretts praksis, er derfor en svært tungtveiende rettskildefaktor.

Forvaltningspraksis

Også annen praksis kan innvirke på tolkningen av lover innenfor vedkommende felt. Det kan være praksisen til et forvaltningsorgan, som skattemyndighetenes/ligningsmyndighetenes praksis. I en særstilling står Trygderettens praksis. Til tross for navnet, er Trygderetten et forvaltningsorgan og ikke en domstol. Organet er rett nok domstolslignende, men det er like fullt et forvaltningsorgan.

Privates praksis

Også private parters praksis kan tillegges vekt. For eksempel uskrevne regler som er blitt praktisert særlig i kontraktsforhold med slik konsekvens at de er blitt kutymer. Det kan videre være lokale retssedvaner som dreier seg om fast eiendoms grenser, om andre eiendomsforhold, om samiske bruksmåter og mer til. Etter hvert som stadig større deler av samfunnslivet er blitt lov- og forskriftsregulert, har privates praksis mistet en del av sin betydning.

Privates praksis som rettkildefaktor må holdes atskilt fra praksis hvor denne er tilstrekkelig til å skape en selvstendig rettsregel. I slike tilfeller snakkes det gjerne om sedvanerett.

Juridisk teori

På områder hvor loven er uklar, og hvor heller ikke andre rettskildefaktorer gir fullgodt svar, kan rettsoppfatninger i juridisk litteratur få betydning for lovforståelsen. Som hovedregel må disse være herskende rettsoppfatninger i litteraturen, men selv mer selvstendige tolkingsstandpunkter fra forfattere som nyter stor respekt kan trekkes inn som én blant mange underordnede faktorer. Som fellesbetegnelse brukes ofte begrepet juridisk teori om denne rettskildefaktoren, men betegnelsen er i grunnen misvisende. For her snakker vi ikke om teori som sådan, men om et praktisk standpunkt i en juridisk fremstilling som løser et konkret lovtolkingsspørsmål.

Reelle hensyn

Med reelle hensyn menes det som dommeren eller andre rettsanvendere i en konkret sak mener er rimelig, fornuftig og hensiktsmessig. Riktignok er det ikke vedkommendes rent subjektive rimelighetsforståelse som danner det reelle hensynet. Reelle hensyn er summen av hva rettsanvenderen finner rimelig, hva som anses gangbart i det juridiske miljøet, og til tider også hva folk flest oppfatter som en rimelig og naturlig forståelse av loven. Men selv om rettskildefaktoren på denne måten har visse objektive drag, er faktoren like fullt mer subjektivt orientert enn hva de andre rettskildefaktorene er. Mest dekkende er det å kalle reelle hensyn for en intersubjektiv faktor.

Reelle hensyn kan være verdiforestillinger om slikt som rettssikkerhet, demokrati, effektivitet, omsetningslivets sikkerhet og andre tenkemåter som er gangbare i juristkretser og i samfunnet ellers. Andre ganger kan reelle hensyn gå ut på å nytte analogier fra beslektede lovbestemmelser eller å trekke motsetningsslutninger fra tilfeller som er forskjellige fra den som tolkingsspørsmålet denne gang gjelder.

Internasjonale rettskilder

Etter hvert har internasjonale rettskilder fått stor betydning. En rekke nyere norske lover er implementeringer av rettsakter fra EU-retten, særlig forordninger og direktiver. Disse skal tolkes i lys av tilsvarende EU-lovgivning, noe som fremgår blant annet av EØS-avtalens artikkel 6. Det følger av EØS-loven av 27. november 1992 § 2 at bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, i tilfelle motstrid skal gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold.

Norske domstoler har også plikt til å tolke norske lover i lys av de viktigste menneskerettighetskonvensjonene. Dette fremgår av menneskerettsloven av 21. mai 1999, som bestemmer at Den europeiske menneskerettskonvensjon og de viktigste FN-konvensjonene om menneskerettigheter gjelder som norsk lov, og at disse ved motstrid skal gå foran annen norsk lovgivning.

Avgrensning av rettskildelæren

Klarleggingen av faktum i en konkret sak faller utenom rettskildelæren. Fakta, eller saksforholdet, som vi ofte sier, skjer gjennom bevislæren. Bevislæren går ut på å få slått fast de faktiske forhold i en sak, blant annet gjennom bruk av partsavhør, vitneforklaringer, befaring og mer til.

Klarleggingen av faktum er étt av flere trinn i enhver konkret rettsanvendelse. Trinnene er: 1) Rettsregelen tolkes 2) Fakta i den konkrete saken klarlegges 3) Utfallet til rettanvendelsen beror på om fakta (2) passer til regelen (1), eller ikke.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Eckhoff, Torstein (2001) Rettskildelære, femte utgave ved Jan Erik Helgesen. Universitetsforlaget.
  • Ola Mestad (2019) Rettens kilder og anvendelse, i Alf Petter Høgberg og Jørn Øyrehagen Sunde (red.): Juridisk metode og tenkemåte.
  • Boe, Erik Magnus (2010) Innføring i Juss. Juridisk tenkning og rettskildelære, tredje utgave. Universitetsforlaget.
  • Boe, Erik Magnus (2020) Grunnleggende juridisk metode, fjerde utgave, Universitetsforlaget
  • Mæhle, Synne Sæther og Aarli, Ragna (2020) Fra lov til rett, tredje utgave, Gyldendal

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg