Rettighetstap

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Rettighetstap er et begrep i strafferetten og betyr tap av borgerlige rettigheter.

Eksempler på rettighetstap[rediger]

I Straffeloven 2005 § 56 står det at den som har begått en straffbar handling som viser at vedkommende er uskikket til eller kan misbruke sin stilling, virksomhet eller aktivitet, kan fratas stillingen eller fratas retten til for fremtiden å ha en stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet. Rettighetstap kan bare idømmes dersom allmenne hensyn tilsier det. Rettighetstapet kan begrenses til forbud mot å utøve visse funksjoner eller påbud om å utøve virksomheten eller aktiviteten på bestemte vilkår.

Rettighetstap etter Straffeloven 2005 § 56 og § 57 kan ilegges som eneste straff hvis det ikke er fastsatt en minstestraff på fengsel i ett år eller mer for handlingen. Det fremgår av straffeloven 2005 § 59 at rettighetstap kan ilegges sammen med både fengselsstraff, samfunnsstraff, bot og forvaring.

Straffeloven 2005 § 57 bestemmer at den som har begått en straffbar handling under nærmere angitt vilkår kan ilegges kontaktforbud. Slik kontaktforbud kan være forbud mot å oppholde seg på bestemte steder og forbud mot å forfølge, besøke eller på annen måte kontakte en annen person. I særlig alvorlige tilfeller kan den skyldige forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. Kontaktforbud kan begrenses på nærmere angitte vilkår. Bestemmelsen åpnet også for elektronisk kontroll på nærmere angitte vilkår.

Straffeloven 2005 § 58 gir regler om varigheten av rettighetstap. Tidsbegrenset rettighetstap kan etter tre år prøves av retten på nytt. Elektronisk kontroll kan ikke ilegges på ubestemt tid. Påbud om elektronisk kontroll kan prøves på nytt etter seks måneder.

Historisk[rediger]

I eldre tid hadde rettighetstap, som følge av dom for straffbare handlinger, en bred plass i de fleste lands straffelovgivning.

Det historiske utgangspunktet for rettighetstap var æresstraffene, blant annet var ærestap etter Christian 5s Norske Lov av 1687 fastsatt som straff for et stort antall forbrytelser. Straffen kunne da innebære at domfelte ikke kunne tjenestegjøre som domsmann eller rettsvitne, være fadder, verge osv.

De egentlige æresstraffer ble avskaffet ved straffeloven av 1842, men så vel denne loven som straffeloven av 1902 opprettholdt i betydelig utstrekning rettighetstap som straff. Synspunktet var imidlertid ikke lenger at domfelte skulle straffes på æren, men at samfunnet måtte beskyttes mot at han fikk anledning til å inneha stillinger med mer, som han hadde vist seg uskikket eller uverdig til.

Fra et kriminalpolitisk synspunkt er rettighetstap en betenkelig straff, fordi straffeformen vanskeliggjør den dømtes samfunnsintegrering etter utstått hovedstraff. I 1953 ble reglene om rettighetstap i den alminnelige straffelov, den militære straffelov og spesiallovgivningen endret og bruken av rettighetstap sterkt begrenset.

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]