Rente

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Rente er kostnaden for kapital, alternativt uttrykt som prisen på penger (kapital). Renten kan også forstås som prisen for fremskyndet forbruk: Den som låner penger får anledning til å konsumere mer og tidligere enn inntekten ellers ville tillatt. Dette fremskyndede forbruket har en pris som utgjøres av lånerenten. Utlåner tar en pris for å låne ut kapital og dermed utsette sitt forbruk.

Renten kan bestå av opptil tre deler:

  • Godtgjørelse for å stille kapital til disposisjon.
  • Risikopremie som gir låner en ekstra bonus for å ta på seg risiko.
  • Godtgjørelse for inflasjon.

Rente beregnes ofte i prosent per år (pro anno, forkortet p.a.).

Ordet brukes også om avkastning av investerte penger, dvs. kapital som er brukt eller vurderes brukt til å starte eller vedlikeholde et foretak, bedrift eller handel. Denne kalles kalkulasjonsrente og er avgjørende for om investering bør skje eller ikke.

Fordi penger kun kommer i eksistens ved lån, kalles renten også for «prisen på penger».

Innskudd/Lån[rediger]

Når man låner penger til en bank i form av innskudd på en bankkonto, får man renter fra banken. Når man låner penger av banken, må man i stedet betale renter. Fra gammelt var det rentemarginen, som er forskjellen mellom utlånsrente og innskuddsrente, som var bankenes hovedinntekt.

Kapitalisering[rediger]

Kapitalisering av renten skjer vanligvis hvert årsskifte ved at rente for innestående beløp året før blir beregnet, og rentebeløpet blir lagt til innestående beløp. For lån kan kapitaliseringen skje oftere enn hvert år, for eksempel kan kapitaliseringen skje ved terminforfall en gang i måneden. Ved korte tidsintervaller mellom hver kapitalisering kan uberegnet rente bli liten og renteutgiften blir i stor grad lagt til lånebeløpet, slik at låneren i stor grad betaler rente for samme års renteutgift, såkalt rentes rente. Slik blir effektiv rente høyere enn nominell rente.

I forbindelse med personlige lån i bank, oppgis renten som regel både som nominell rente og effektiv rente. Nominell rente angir det årlige rentebeløpet som en prosentandel av lånet. Det er effektiv rente som best beskriver hvor mye lånet koster, da man her tar hensyn til eventuelle gebyrer og dessuten tidspunktet for nedbetaling og rentes rente.

Man vil generelt forvente avkastning av de lånte pengene, for eksempel fra bankinnskudd, slik at for låntakeren blir årlige nedbetalinger gunstigere enn halvårlige nedbetalinger for samme nominelle rente.

Utgangspunktet er at en forpliktelse til å betale renter krever særskilt hjemmel. Dette stiller seg annerledes dersom det dreier seg om utilsiktet kreditt. Historisk sett har regler om renter vært strengt regulert.

Pengemarkedspolitikk[rediger]

Utlånsrenten følger i store trekk Norges Bank sin styringsrente. Denne renten er det bankene betaler for å låne penger i nasjonalbanken (Norges Bank) og for penger som bankene setter inn der. Styringsrenten bestemmes av Norges Bank og er uavhengig av regjeringen. Fastsettelse av renten er ved siden av skattenivå et av de viktigste virkemidlene et land har for å styre økonomien. Norges Bank styrer etter mandat fra regjeringen.

Det operative inflasjonmålet for Norge er 2,5 %. En ekspansiv pengepolitikk, dvs. lav rente, vil medføre økende belåning og investering. En kontraktiv pengepolitikk, dvs. høy rente, vil medføre økende sparing.

Gjeldsslaver og renter[rediger]

Personer som får ta opp lån som de ikke greier å betjene, vil komme i en situasjon som gjeldsslave. Når de ikke har råd til å betale renter og avdrag, blir renten øket til prosentsatsen for morarenter. Når rentene blir lagt til det totale gjeldsbeløpet kan gjelden øke raskt. Det vil ikke gå lang tid før situasjonen kan bli helt umulig for skyldneren. Det vil være mulig å få gjeldsanering med hjelp fra namsmannen.

I vestlig rett er det ingen straff eller forbud mot å sette andre i en slik gjeldsslavesituasjon, selv om utlåner må forstå at låneren ikke har betalingsevne.

På 15- og 16-hundretallet måtte en del mayaindianere arbeide som gjeldsslaver for de spanske gods- og gruveeiere. Se artiklene om Yucatán, Tarahumara, Oaxaca by og Campeche.

Islam[rediger]

I muslimsk tradisjon er renter forbudt. Praktisk går man ofte om dette forbudet ved at banken blir medeier i det pengene er tiltenkt. Hvis man for eksempel trenger penger til bolig, kjøper først banken boligen, og deretter betaler kunden terminbeløp og husleie til banken. Terminbeløpene øker kundens eierandel i boligen, mens bankens fortjeneste kommer fra husleien.

Dette innebærer ikke noe mer enn at man bytter ut en form for leieutgift med en annen. Renter er leieutgifter for penger, altså det det koster å midlertidig disponere noen andres penger. Husleie er leieutgifter for bolig, altså det det koster å midlertidig bo et sted noen andre eier.

Fortrinnet er at transaksjonen er bygget på virkelige verdier, og er dermed mer sikker – akkurat som et huslån der banken tar sikkerhet i huset. Utfallet for en muslimsk og en vestlig bank når kunden ikke kan gjøre opp, er det samme: Den muslimske banken sitter med et hus, og den vestlige banken overtar huset. Banken kan låne ut huset til noen andre, eller selge det og tjene inn det tapte. Både den muslimske og den vestlige banken vil da være utsatt for endringer i boligmarkedet.

Prisen på penger[rediger]

Penger i de fleste vestlige økonomier i dag kommer kun i eksistens ved lån. For å ha penger til å gå i sirkulasjon for at varer og tjenester kan bytte hender, må noen ta opp lån. Kostnaden ved dette er renten, og renten blir derfor kalt prisen på penger. Ofte ender mye av gjelden opp hos staten som statsgjeld. Denne er ikke ment å betales ned, for om pengene betales tilbake forsvinner de ut av sirkulasjon og handelen stopper opp.

Siden pengene til å betale rentene med kun kan lånes fra sentralbanken, og lånene ikke er ment å betales ned (nye lån tas stadig opp for å erstatte gamle), må gjelden stadig økes for å ha penger til å dekke rentekostnadene for gamle lån. Økning av gjeld er en økning av pengemengden, og dette fører til inflasjon.

Se også[rediger]