Regjeringen

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Regjering er Norges utøvende makt og politiske leder. Regjeringen ledes av statsministeren og har et antall statsråder som leder hvert sitt departement.

Av Grunnloven § 3 følger at den utøvende makten i Norge ligger hos Kongen. Men når bestemmelsen leses i sammenheng med Grunnloven § 27, ser vi at alle vedtak av Kongen som statsorgan treffes i statsråd og ikke blir gyldige uten regjeringens medvirkning (kontrasignatur, jf. Grl. § 31). Implisitt, men tydelig, viser dette at den politiske ledelsen ikke ligger hos en monark med absolutt immunitet (Grl. § 5), men hos en regjering med parlamentarisk og konstitusjonelt ansvar (se bl.a. Grl. §§ 5, 15, 30 og 86).

Statsrådet er beslutningsdyktig (quorum) når minst halvparten av statsrådene er til stede, jf. Grunnloven § 29 andre ledd. Flertallet avgjør i tilfelle uenighet, men avsteming og dissens er nå sjeldne foreteelser. I praksis er regjeringens standpunkt avklart før saken legges frem for Kongen.

Regjeringens viktigste formelle forum er regjeringskonferansene, der statsrådene møtes et par ganger i uken under statsministerens ledelse, og på budsjettkonferanser mv. Noen av de sakene som er oppe, ekspederes videre for formelt vedtak i statsråd så snart standpunktet er klart; embetsutnevnelser, proposisjoner og meldinger til Stortinget og andre slike saker passerer forberedende statsråd, som holdes dagen før de formelle. Andre saker blir bare diskutert eller inngår i forberedelsene til senere vedtak, f.eks. neste statsbudsjett. Noen saker som formelt skal avgjøres i et departement, tas opp i regjeringskonferanse fordi de er politisk sensitive eller skaper strid i regjeringen.

Siden innføringen av parlamentarismen er regjeringen avhengig av Stortingets tillit. Dagens form for negativ parlamentarisme må forstås i lys av dens historiske bakgrunn. Regjeringens medlemmer utnevnes fortsatt i statsråd, men kontrollen med sammensetningen er i praksis flyttet fra Kongen - og regjeringskollegiet selv - til det politiske miljøet i og omkring Stortinget.

Statsrådene utnevnes som embetsmenn, jf. Grunnloven § 21, og de må være norske statsborgere og fylt 18 år, jf. (Grunnloven § 12. At kvinner kan utnevnes følger av Grunnloven § 50.

Grunnloven § 15 gjør det klart at mistillit kan rettes mot hele regjeringen eller mot en eller flere statsråder (parlamentarisme). Mistillitsvotum fra Stortinget utløser plikt til å søke avskjed. Det spiller ingen rolle hvordan vedtaket er begrunnet, men stortingsflertallet vil selvsagt forsøke å begrunne det på en måte som velgerne forstår.

Regjeringen kan også velge å stille kabinettspørsmål. Det anførte målet er i så fall å sørge for at Stortinget treffer et vedtak som regjeringen kan akseptere, eller unnlater å treffe vedtak som den er imot. Men ikke sjelden er bakgrunnen at regjeringen er i en vanskelig politisk situasjon og fremprovoserer sin avgang ved å sette stillingen inn på en sak som den politisk anser som gunstig.

Viktige sider av maktforskyvningene mellom Konge, statsråd og Storting har fått uttrykk i Grunnloven. Dette gjelder ikke minst bestemmelsen om at kongelig resolusjon bare blir gyldig med kontrasignatur, jf. Grunnloven § 31. Da bestemmelsen ble vedtatt i 1911, var veien fullført frem mot en kongemakt som stort sett måtte utøves i samsvar med regjeringens vilje.

Statsministeren spiller en nøkkelrolle. Formelt fremtrer dette bl.a. ved at det normalt er h*n som skal kontrasignere kongelige resolusjoner, jf. Grunnloven § 31. Men lederrollen er politisk snarere enn konstitusjonell: Statsministeren er statens fremste politisk ansvarlige representant over for utenverdenen, og det er vanlig å hevde at h*n bærer hovedansvaret for regjeringens samlede arbeid.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

Eksterne lenker[rediger]