Reelle hensyn er juridiske rimelighetsargumenter som hjelper rettsanvendere til å forstå hva en rettsregel går ut på og til å bruke rettsregelen skjønnsomt. Reelle hensyn er som sådan en rettskildefaktor.

Terminologien

Terminologien reelle hensyn kan virke fremmed for andre enn jurister. Det har derfor blitt foreslått å heller bruke uttrykket 'rettsanvendervurderinger'. Med en slik språkbruk kommer rettsanvenderens plass mer tydelig frem, men dessverre kan betegnelsen misforstås og forveksles med helt subjektive og personlig rimelighetsforestillinger, som aldri har vært meningen med fenomenet reelle hensyn.

Noen annen og bedre betegnelse enn reelle hensyn er det vanskelig å enes om.

Hvor kommer rimelighetsargumentene fra

Argumentkilden kan være nokså sammensatt. Et stykke på vei er det rettsanvenderens egne rimelighetsbetraktninger, men bare et stykke på vei. Lovtolking er ikke et rendyrket subjektivt fenomen. Rettsanvenderen må hente rimelighetssynspunkter fra et bredt juridisk fellesskap. Reelle hensyn er gjerne verdier og argumentasjonsmåter som har bestått sin prøve over tid, og som deles av jurister flest. Dels må argumentene hentes innenfor rammen til den bestående rettsordenen. Det nytter ikke å argumentere med synsing eller med politiske preferanser som går på tvers av dagens rettsorden.

Noen ganger deles rimelighetsforestillingene også av bredere grupper i samfunnet. For eksempel av leger eller av andre yrkesprofesjoner, rimelighetsholdningene kan være utbredte innenfor nærings- og yrkesorgansisjoner, mens andre reelle hensyn er så fundamentale at de deles også av politikere flest – som stabilitet, forutberegnelighet og annen rettssikkerhet, som demokrati, som nødvendigheten av å være regelbundet.

Skillet mellom reelle hensyn og andre rettskildefaktorer

Rettskildefaktorer flest, som lovtekst, lovforarbeider, dommer og forvaltningspraksis er steder man henter argumenter fra. Reelle hensyn er ikke det. Reelle hensyn er ikke utelukkende en ytre kilde, snarere like mye en indre faktor for rettsanvenderen og fra verdifelleskapet i samfunnet.

I tilllegg virker reelle hensyn indirekte inn på de andre rettskildefaktorene. De andre rettskildefaktorene virker sjelden inn på hverandre på samme måte som hva reelle hensyn gjør. Med reelle hensyn i bakhodet spør retttsanvenderen seg blant annet: Skal virkelig lovteksten forstås på en så urimelig måte? Var poenget i en høyesterettsdom å statuere en så urimelig rettstilstand?

Anvendelsesmåten

Én av mange faktorer

Normalt er reelle hensyn kun én blant mange faktorer som går igjen når en lovtekst skal fortolkes. Rettsanvenderen kan ikke overkjøre andre rettskildefaktorer, som naturlig språkforsttåelse, slutninger fra lovforarbeider eller fra praksis, bare ut fra rimelighetshensyn.

Snarere er reelle hensyn, som nevnt, med på å gi liv til hva hver av de andre rettskildefakton går ut på. Fører slutninger fra dem til påfallende urimelig resultat, kan grunnen være at en eller flere av rettskildefaktorene er blitt misforstått og tolket feil ved første øyekast. I så fall kan fornyet gjennomgang av rettsskildebildet vise at regelforståelsen og resultatet i en konkret sak blir mindre urimelig enn hva rettsanvenderen først antok.

Helt unntaksvis kan en rettstilstand bli urimelig at reelle hensyn 'slår ut' slutningen fra de andre rettskildefaktorene. Norges Høyesterett har i slike tilfeller lagt avgjørende vekt på reelle hensyn for å oppnå et resultat som må ansees å være bedre enn å holde på en lovforståelse som kanskje tiden har løpt fra. Enkelte ganger har det skjedd i nokså direkte motstrid med lovens ordlyd. Mer vanlig er det når verken lovtekst, lovforarbeider eller andre rettskildefaktorer gir sikre svar på spørsmål som få har tenkt, og som gjerne nylig har dukket opp. I slike tilfeller blir reelle hensyn en del av domstolenes rettsskapende virksomhet, en rettsutvikling som noen ganger er blitt kodifisert av lovgiver i ettertid.

På det viset gir norsk rettstilstand mulighet til å argumentere for reelle hensyn for å komme frem til et bedre, mer rimelig eller mer rettferdig resultat.

Fasadebegrunnelser da og nå

I noen slike unntakstilfeller vil dommere velge ord og formuleringer som at det 'ikke kan ha vært lovgiverens mening' at regelen skal forstås så urimelig som en fikk inntrykk av ved første øyekast. Noen ganger stemmer det at lovgiveren ikke tenkte på så særegne tilfeller som den konkrete saken frembyr, andre ganger er henvisning til en tenkt, mer eller mindre hypotetisk lovgivervilje mest rasjonalisering for å la være å tydeliggjøre de reelle hensynene bak rettsforståelsen og rettsanvenelsen. Tolkingsmåten fører i slike tilfeller gjerne til utvidende eller innskrenkende tolkinger.

Mens domstolene tidligere i større grad valgte å kamuflere bruken av det som i dag kalles reelle hensyn bak for eksempel såkalt fasadelegitimasjon, er det i dag allment akseptert å vektlegge disse hensynene for å oppnå et godt resultat. De reelle hensyn kan tillegges alt fra minimal til avgjørende vekt, avhengig av i hvilken retning og med hvilken vekt andre rettskildefaktorer trekker, og i hvor stor grad retten finner det nødvendig å oppnå det ønskede resultat.

Reelle hensyn omtales gjerne som en rettskildefaktor, men i praksis er dette rettsanvenderens vurdering av forholdene i den konkrete saken, en vurdering av hva som alt i alt er den beste løsningen. En kilde er et sted man henter argumenter, men reelle hensyn er noe annet enn dette.

Typer av reelle hensyn

Reelle hensyn kan være:

  • Virkningsbaserte

I så fall handler de om hvilke følger som rettsforseåelsen og regelanvendelsen vil føre til etter rettsanvenderens syn.

Andre reelle hensyn er:

  • Innholdsbaserte

Disse handler om hvilket tolkingsalternativ som gir regelen det beste materielle innhold. En typisk form for reelle hensyn er å etterspørre hvor langt formålene som regelen tar sikte på å realisere, oppnås, hvor langt uønskede virkninger unngås, og om rettsanvendelsen blir rimelig balansert ut fra styrkeforholdet mellom partene.

En tredje form for reelle hensyn er:

  • Rettstekniske vurderinger

Den handler om hvor langt firkantet, generell rettsforståelse er å foretrekke fremfor konkret rimelighet, for å unngå at tolkingen skal skli ut. Hvordan bør regelen forstås for at den skal være praktikabel og ikke virke unødig prosesskapende? Hvilket tolkingsalternativ vil gi regelen et innhold som er best tilpasset regelsettet den er en del av, og rettssystemet for øvrig?

Rettspraksis

  • Rt-1952-1217 (Personvern-dommen)
  • Rt-1970-67 (Strandlov-dommen)
  • Rt-1977-1035 (Sykejournal-dommen)
  • Rt-2006-179 (Støvletthæl-dommen)
  • Rt-2010-291 (Vangen-dommen)
  • Rt-2010-691 (Kirkesogn-dommen)
  • Rt-2012-1951 (Trico-kjennelsen)
  • Rt-2012-1985 (Lengeværende barn I)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Erik Magnus Boe, «Innføring i juss, 2010»
  • Erik Magnus Boe, «Grunnleggende juridisk metode, 2020»
  • Synne Sæther Mæhle og Ragna Aarli, «Fra Lov til rett, 2022»

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg