Re integra

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Re integra (lat. "mens saken ennå er urørt") er en regel som (på visse vilkår) gir mulighet for å tilbakekalle et bindende løfte. Virkningen av dette vil være at en inngått avtale faller bort.

Re integra er en begrenset mulighet til å tilbakekalle et løfte (dispositivt utsagn) dersom det foreligger særlige omstendigheter, jf. Avtaleloven § 39 annet punktum, som sier "Dog kan, hvis særlige grunde tilsiger det, hensyn tages til, at han efter dette tidspunkt, men før han endnu har indrettet sig efter viljeserklæringen, har faat eller burde ha faat kjendskap til forholdet."

I norsk avtalerett er utgangspunktet at et løfte er bindende innenfor den akseptfrist som gjelder (løfteprinsippet). Man kan imidlertid trekke tilbake et løfte (det dispositive utsagn) under visse omstendigheter og dermed unngå å bli bundet av løftet. Forutsetningen er at løftemottaker ikke har innrettet seg etter løftet/tilbudet.

Hovedregelen om tilbakekallelse går frem av Avtaleloven § 7, som sier at et tilbud kan tilbakekalles dersom tilbakekallingen (erklæringen) kommer frem til mottaker før eller samtidig med løfteerklæringen (tilbudet). Det er ikke av nødvendighet at tilbakekallelsen skal komme til mottakerens kunnskap for at den skal være gyldig, men kun at den skal ha kommet frem til mottaker. Hva som menes med "kommet frem" kan spesifiseres ved at mottaker burde eller hadde anledning til å gjøre seg kjent med tilbakekallelsen.

Re integra-regelen er et snevert unntak fra hovedregelen om at kunnskapstidspunktet avskjærer muligheten for tilbakekall. I Snarøya-dommen (Rt-2012-1904) klargjorde imidlertid Høyesterett to vilkår for når tilbakekallelse kan skje etter at bindende avtale er inngått. Det avgjørende er:

  1. Har løftemottakeren innrettet seg slik at tilbakekall var avskåret.
  2. Kunne løftegiveren vise til særlige grunner for tilbakekall.

Betydningen av hvor lang tid som hadde gått fra kunnskapstidspunktet og frem til tilbakekallelsen, ble i dommen drøftet som en del av spørsmålet om innrettelse. Høyesterett fremhevet også at selv om utgangspunktet er "to vilkår, er begge utslag av den samme interesseavveining og dette fører til at det er en slik indre sammenheng mellom vilkårene at disse i noen grad må sees i sammenheng ved den endelige vurderingen."

Vilkåret om innrettelse[rediger]

Kjernen i en innrettelse er at løftemottakeren har foretatt handlinger eller disposisjoner i tillit til at løftegiveren er bundet. Forarbeidene til Avtaleloven peker på at det må dreie seg om en innrettelse som "ikke uten skade eller uleilighet kan omgjøres".

Dette betyr at et tilbakekall som fører til "skade" for løftemottakeren, typisk økonomisk tap, vil avskjære tilbakekall.

Både forarbeidene og Rt-2012-1904 (Snarøya-dommen) gir uttrykk for at ikke enhver hensyntagen til tilbudet eller aksepten vil være en «innrettelse» som utelukker at disposisjonen kan tilbakekalles. Motparten kan «ikke anses å ha innrettet seg dersom tilbakekall kan skje uten skade eller ulempe» (Rt-2012-1904 avsnitt 52). En ren psykisk innrettelse er ikke tilstrekkelig. I Rt-2012-1904, som gjaldt en privatpersons kjøp av en leilighet, var det videre ikke tilstrekkelig til innrettelse at det var avholdt kontraktsmøte, overlevert avtaleutkast, mottatt et forskudd på 1 % av kjøpesummen og at selgeren, som hadde flere leiligheter til salgs, hadde endret salgsmaterialet slik at det fremgikk at den aktuelle leiligheten var solgt.

Vilkåret om særlige grunner[rediger]

Vilkåret om "særlige grunde" henviser til at det må utvises skjønn, ved å veie ulike hensyn - særlig hensynet til forutberegnelighet for løftemottakeren mot ulempene for løftegiveren - opp mot hverandre.

Verken lovteksten eller forarbeidene setter noen begrensninger på hva slags forhold som kan utgjøre «særlige grunde», og det legges opp til en «bred, skjønnsmessig vurdering» (HR-2017-1782-A avsnitt 29). «Særlige» indikerer derimot at terskelen for å godta tilbakekall er høy. Hensynet til forutsigbarhet i kommersielle forhold tilsier at terskelen må være særlig høy her.

I Rt-2012-1904 fant Høyesterett at det forelå «særlige grunde» og lot kjøperen av leiligheten gå fra avtalen. Avgjørende var hennes psykiske lidelser, som Høyesterett mente hadde motivert hennes kjøp. Høyesterett er inne på at avtalesensur etter avtaleloven § 36 var aktuelt.

Re integra gjelder ikke mellom profesjonelle parter[rediger]

I HR-2017-1782-A, som gjaldt en kontrakt mellom næringsdrivende, ble det ikke ansett tilstrekkelig for å gå fra avtalen at den annen part sendte faktura med for høye beløp og samtidig langt på vei var utilgjengelig på en måte som gav inntrykk av at parten nedprioriterte oppfyllelse av avtalen. Høyesterett uttalte at selv om det ikke er utelukket å trekke inn slik «etterfølgende adferd fra den andre avtaleparten, vil nok slik adferd – i alle fall alene – i praksis vanskelig gi grunnlag for bruk av re integra-regelen dersom det, som her, er inngått en avtale mellom profesjonelle og likeverdige parter» (avsnitt 34).

Et løfte kan naturligvis også tilbakekalles ved Avtaleloven § 36. Andre muligheter er angrerett etter Angrerettsloven eller når det er avtalt avbestillingsrett mv.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

Eksterne lenker[rediger]