Tradisjonelt skal det vises forsiktighet med å konstruere domsbegrunnelser, men det finnes eksempler fra rettsteori. Et eksempel som ofte nevnes er den såkalte «interesselæren» som ble utviklet fra dommene som er kalt «ku- og jernskrapdommene», jamfør i Norsk Retstidende 1910 side 231 og Norsk Retstidende 1912 side 263.
Læren går ut på at når en vare eller gjenstand er blitt solgt, men forblir hos selgeren etter at kjøpet ble fullført og ennå ikke er blitt overlevert kjøperen før konkursåpning, vil kjøper ha rettsvern så fremt varen eller gjenstanden forble hos selgeren i kjøperens interesse. I så fall kan kjøperen forlange varen eller gjenstanden utlevert uten at den blir trukket inn i konkursboet. Skjedde derimot oppbevaringen hos selgeren i selgerens interesse, trekkes varen eller gjenstanden inn i konkursboet.
Når vi kan snakke om «konstruert» ratio decidendi i disse tilfellene, er det fordi det var få spor av den slags interesselære i de skrevne domsgrunnene. Det var forskjellen på domsutfallene som fikk juridiske forfattere i ettertid til å ta utgangspunkt i domsresultatet og å forklare på en enklere, generell og mer rasjonell måte enn det som ble gjort i de konkrete avgjørelsene hvorfor kjøperen vant rettsvern i det ene tilfellet, men ikke i det andre. Denne aktuelle konstruerte ratio decidendi går under betegnelsen «interesselæren». Interesselæren er nå anerkjent i norsk privatrett.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.