Ratifikasjon

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Ratifisering (av lat. ratus; "gyldig, fastsatt" og facere; "gjøre") viser til den handlingen et styringsorgan eller myndighet gjør når den godkjenner en folkerettslig avtale. En folkerettslig avtale kan være en traktat, konvensjon, pakt eller lignende.

Ved inngåelse av mellomstatlige avtaler, som traktater og konvensjoner, er det vanlig at forhandlingene gjøres av representanter for de landene som skal være part i avtalen. Wien-konvensjonen om traktatretten art. 7 fastsetter at en person kan representere en stat dersom han er gitt fullmakt ("full powers"), eller det følger av statenes praksis eller andre omstendigheter at vedkommende er bemyndiget til å binde staten. Om traktaten blir bindende ved representantenes undertegning eller først ved ratifikasjon, beror på en tolkning av traktaten.

Tidligere innebar ratifikasjon at statsoverhodet kunne kontrollere at forhandlingslederen (representanten) ikke hadde gått ut over sine fullmakter. I dag innebærer imidlertid kravet om ratifikasjon at forhandlingspartene gis en mulighet til å områ seg, og gjerne innhente samtykke fra nasjonalforsamlingen dersom dette er nødvendig etter vedkommende lands konstitusjon eller på annen måte er ønskelig. Et krav om ratifikasjon innebærer således en mer omstendelig prosedyre og kan bety at staten ikke slutter seg til en ferdigforhandlet traktat, men ratifikasjonskravet ivaretar demokratiske hensyn.

I Norge har regjeringen (eller representant for regjeringen) rett til å inngå folkerettslige avtaler på vegne av staten, jf. Grunnloven § 26 første ledd. Traktater om saker som er av særlig stor viktighet, og i alle tilfeller traktater hvis iverksettelse etter Grunnloven nødvendiggjør en ny lov eller stortingsbeslutning, blir først bindende når Stortinget har gitt sitt samtykke, jf. Grunnloven § 26 andre ledd.

Wien-konvensjonen om traktatretten inneholder en rekke regler om inngåelse, endring, tolking av traktater. Norge har ikke ratifisert Wien-konvensjonen og er dermed ikke konvensjonspart, men en rekke av bestemmelsene antas å gi uttrykk for folkerettslig sedvanerett, som også Norge er forpliktet til å følge.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

Eksterne lenker[rediger]