Prøvingsrett

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Prøvingsrett er et grunnlovsfestet rettsprinsipp som innebærer at domstolene har kompetanse (og plikt) til å kontrollere om en lov eller vedtak er i overensstemmelse med Grunnloven i enkeltsaker (grunnlovsmessighet).

Prøvingsretten er altså ikke en rett som er tildelt domstolene, men en kompetanse og plikt til å kontrollere forholdet mellom Grunnlov og lov i den enkelte sak. Retten til å få slike spørsmål prøvd for domstolene tilkommer private og andre som mener at deres rettsstilling etter grunnloven er krenket. På denne måten kontrollerer domstolene at vedtak/lov/lovgivning gitt av lovgivende makt (de folkevalgte, Stortinget) er i overensstemmelse med konstitusjonen (Grunnloven).

Fra 12. juni 2015 ble prøvingsretten grunnlovsfestet i Norge gjennom Grunnloven § 89, som sier "I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter strider mot Grunnloven.".

Legalitetsprinsippet er en forutsetning for at Høyesteretts prøvelsesrett skal ha noen reell betydning: Det vil i en nærmere bestemt forstand være et konstitusjonelt kriterium for så vel forvaltningsvedtak som for lovvedtak sin gyldighet. Mange vedtak anses for å være av en slik art eller ha et slikt innhold at de må vedtas i lovs form eller ha hjemmel i lov.

Prøving av Grunnlovens grenser[rediger]

Ved den konkrete prøvingen kan domstolene prøve lovens form og innhold. Prøvingen med formen er todelt:

  1. Det kan prøves om det foreligger personell kompetansemangel, f.eks. om det var for få representanter tilstede i Stortinget ved vedtakelse av loven, jf. Grunnloven § 73 annet punktum.
  2. Det kan prøves om det foreligger prosessuell kompetansemangel, f.eks. om det var for kort tid mellom første og andre lovvedtak i Stortinget, jf. Grunnloven § 76 tredje ledd.

Når det kommer til lovens innhold er utgangspunktet at domstolene ikke kan prøve om en lov er hensiktsmessig, formålstjenlig eller ønskelig. Domstolskontroll med lovens innhold er således begrenset til spørsmålet om lovens rettslige innhold strider mot Grunnlovens rettslige innhold. Det kan imidlertid være problematisk å trekke opp et entydig skille mellom lovens rettslige innhold og lovens hensiktsmessighet. Det har sammenheng med at formålet (hensikten) med loven kan ha betydning for tolkningen av lovens rettslige innhold.

Ved den konkrete anvendelsen av prøvelsesretten har Høyesterett særlig lagt vekt på tre forhold som i noen grad glir over i hverandre (jf. Rt. 1976 s. 1):

  1. Domstolenes prøvingsintensitet basert på en tredeling av grunnlovsbestemmelser.
  2. Hvorvidt det foreligger rimelig tvil om grunnlovsmessigheten.
  3. Hvilket organ som har gitt loven og hvor grundig lovgiver har vurdert grunnlovsspørsmålet.

Med prøvingsintensitet menes hvor langt domstolene er villige til å la sine oppfatninger gå foran de folkevalgtes (Stortingets) vurderinger av grunnlovsspørsmålet.

Prøvingsrett ved internasjonale domstoler[rediger]

Internasjonale domstoler har i nyere tid blitt et viktig supplement til kontrollen med nasjonal lov, ved traktatbestemte plikter. U-domstolen har en overnasjonal karakter for sine medlemsland og kan overprøve avgjørelser gjort i medlemsstatenes nasjonale domstoler. Den eneste domstolen Norge har avgitt suverenitet til er EFTA-domstolen, men Norge velger også å innordne seg etter avgjørelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). I andre domstoler som ikke er overnasjonale, f.eks. Den internasjonale domstol (ICJ), får avgjørelsene bare rent folkerettslig virkning.

Historisk[rediger]

Inntil prøvingsretten ble grunnlovsfestet i Norge 12. juni 2015, var prøvingsretten etablert gjennom langvarig rettspraksis og regnet som konstitusjonell sedvanerett. Praksisen begynte forsiktig allerede på 1820-tallet, hvor Høyesterett for første gang viste til Grunnloven for å begrunne sitt syn på en sak. Første gang domstolenes kompetanse (og plikt) på dette området trådte åpent frem i Høyesteretts domspremisser var i Wedel Jarsberg-saken i 1866. Der uttaler Høyesterett følgende:

"Hvad har Høiesterett at afgjøre, naar der forelægges paa een Gang Grundlov og privat Lov? Da har det, saavidt jeg kjender Statsretslæren, almindelig været vedtaget, at forsaavidt man ikke kan paalægge Domstolene at dømme efter begge Love paa engang, saa maa de nødvendigvis foretrække Grundloven..."

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

Eksterne lenker[rediger]