Politiarrest

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk
Politiarrest, glattcelle ved Grimstad politistasjon.

Politiarrest er der hvor de som pågripes eller innbringes får rom (celle, glattcelle) frem til de løslates eller overføres til ordinært fengsel og innebærer frihetsberøvelse og isolasjon uten dom.

Politiarresten forvaltes av det lokale politidistrikt. En arrestforvarer har ansvaret for politiarresten og skal føre tilsyn med den som er anbragt i arresten. Mindre, lokale politistasjoner eller lensmannkontorer har normalt en politiarrest, men ikke egne arrestforvarere.

Pågripelse skjer i medhold av Straffeprosesslovens regler, mens innbringelse skjer i medhold av Politiloven §§ 8 og 9.

Etter Politiloven § 8 kan innbringelse foretas av:

  1. Den som på offentlig sted forstyrrer ro og orden eller den lovlige ferdsel.
  2. Den som ikke etterkommer pålegg fra politiet om å fjerne seg fra offentlig sted når omstendighetene gir skjellig grunn til å frykte for forstyrrelse av den alminnelige ro og orden eller den lovlige ferdsel.
  3. Den som ikke oppgir navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel når politiet forlanger det, eller som gir opplysninger herom som det er grunn til å tvile på riktigheten av.
  4. Den som treffes på eller ved et sted der det må antas å være begått en forbrytelse umiddelbart forut.

Ingen kan holdes tilbake på dette grunnlag utover 4 timer.

I tillegg kan politiet innbringe enhver som på grunn av beruselse forårsaket av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler forstyrrer den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, forulemper andre eller volder fare for seg selv eller andre. Den berusede skal løslates snarest og senest når han anses være edru, jf. Politiloven § 9.

Hovedregelen er at den som er satt i politiarrest skal løslates eller overføres til fengsel innen 2 døgn etter pågripelsen (48-timers regelen), men det åpnes for unntak hvis det av praktiske grunner ikke er mulig, jf. Forskrift om bruk av politiarrest § 3-1. Unntak som følge av praktiske grunner kan f.eks. være at det er fullt i fengselet og at de avventer ledig plass. Straffeprosessloven § 183 angir at dersom påtalemyndigheten vil beholde den pågrepne, må den snarest mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen fremstille ham for tingretten med begjæring om varetektsfengsling, som normalt innebærer overføring til ordinært fengsel.

Politiarrest og menneskerettigheter[rediger]

Det at politiarrest innebærer frihetsberøvelse i isolasjon uten dom, gjør at det regnes som et menneskerettslig inngrep å holde personer i arrest utover den lovpålagte begrensningen på to døgn. Det er derfor problematisk at Forskrift om bruk av politiarrest § 3-1 åpner for unntak som følge av praktiske grunner og det kan rammes av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, som sier:

  1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
  2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

I vurderingen om frihetsberøvelse i isolasjon uten dom er nødvendig har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) vurdert om inngrepet "corresponds to a pressing social need" og om det er "proportionate to the legitimate aim pursued", jf. dom 28. april 2005 Buck mot Tyskland [EMD-1998-41604] avsnitt 44.

Høyesterett har i dom (Rt. 2015 s. 1142) vurdert om frist for fremstilling for retten ved pågripelse var brudd på menneskerettigheter. Saken gjaldt en pågrepet som ble holdt på glattcelle i full isolasjon i 4 døgn, og først etter 52 timer ble vedkommende fremstilt for varetektsfengsling. Høyesterett kom til at dette ikke representerte noe brudd på Straffeprosessloven eller EMK eller på internrettslige bestemmelser.

Det kan også problematiseres om Straffegjennomføringsforskriften § 4-2 sine regler om isolasjon kan utgjøre en krenkelse av EMK art. 8, dersom det ikke foreligger et konkret fundert behov for å utelukke den pågrepne fra fellesskap med andre.

Generelle regler om pågripelse og fengsling[rediger]

De generelle regler for pågripelse og fengsling finnes i Straffeprosessloven kapittel 14:

  • Den som treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare virksomhet, kan pågripes uten hensyn til størrelsen av straffen, jf. Straffeprosessloven § 173. (Inkluderer ordensforstyrrelser, og gir hjemmel for å anbringe en person i såkalt "fyllearrest".)
  • Den som med skjellig grunn mistenkes for en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan pågripes når: (Strpl. § 171):
  1. det er grunn til å frykte for at han vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler,
  2. det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken, f eks ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige,
  3. det antas påkrevd for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder,
  4. han selv begjærer det av grunner som finnes fyldestgjørende.
A) et lovbrudd som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller forsøk på et slikt lovbrudd, eller
B) overtredelse av Straffeloven § 272 eller § 274,
kan han pågripes såfremt det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, selv om vilkårene i § 171 ikke er oppfylt. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot.

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]