Parlamentarisme

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Parlamentarisme er en politisk styreform som innebærer at det er parlamentet som avgjør hvilken regjering som skal lede den utøvende makt. Dersom regjeringen ikke har støtte i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå av.

I liberale demokratier har parlamentarisk styre til hensikt å sikre at en regjering står ansvarlig overfor en vesentlig del av velgerne. Delstater (som fylker) og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at et byråd står ansvarlig overfor et kommunestyre.

Det norske systemet med (negativ) parlamentarisme baserer seg på at regjeringen (og de enkelte statsrådene) ikke har Stortingets mistillit. Det er ikke nødvendig med positivt uttrykt tillit.

I Norge innebærer parlamentarismen at Stortinget fører kontroll med Regjeringens utøvende virksomhet. I praksis betyr det at Stortinget kan kreve at medlemmer av regjeringen (statsrådene) må gi alle de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av de saker den fremlegger, jf. Grunnloven § 82, og hvis Stortinget ikke er tilfreds med statsrådens (evt. regjeringens) utøvende virksomhet, kan én eller flere stortingsrepresentanter stille mistillitsforslag. Dersom et mistillitsforslag blir vedtatt i Stortinget (flertall), må den enkelte statsråd eller hele regjeringen gå av, jf. Grunnloven § 15.

Parlamentarismen i Norge bygger på tre prinsipper:

  1. Regjeringsmakten utgår fra Stortinget.
  2. Det finnes ikke noe politikkområde som ligger utenfor Stortingets kontroll.
  3. Regjeringen står ansvarlig overfor Stortinget og kan fjernes til enhver tid.

Positiv parlamentarisme[rediger]

Mange land har en form for positiv parlamentarisme. Det innebærer at regjeringen bare dannes etter at statsministeren ("førsteminister", "forbundskansler", "rådspresident"), eller hele kollegiet, har fått parlamentets støtte, eller at en nydannet regjering ber om og får parlamentets tillit i en formell avstemming.

Slik formell støtte fra parlamentsflertallet kan sikre koblingen mellom valgutfallet og regjeringens politiske profil.

Konstruktiv parlamentarisme[rediger]

Under en forsterket variant av positiv parlamentarisme, kan mistillit bare vedtas hvis flertallet samtidig velger ny regjeringssjef. Slik konstruktiv parlamentarisme ble først utviklet i Tyskland, der den må forstås i lys av landets negative erfaringer med det maktvakuum som kan følge av at regjeringen går av uten at det er politisk grunnlag for en ny. Hensynet til politisk stabilitet har vært viktigere enn til å sikre en regjering med positiv støtte i den tyske Forbundsdagen.

Negativ parlamentarisme[rediger]

Negativ parlamentarisme innebærer at regjeringen kan dannes uten støtte i noe parlamentsvedtak. I et slikt system er det altså ikke nødvendig at regjeringen har parlamentets tillit; det er tilstrekkelig at den ikke møtes med aktiv mistillit. Koblingen mellom velgerflertall og regjering blir tilsvarende svekket. Men det blir lettere å danne regjering enn i systemer der parlamentsflertallet positivt må støtte den nye regjeringen.

Om og eventuelt i hvilken grad den sterke posisjonen et parlamentsflertall vil få overfor en mindretallsregjering er en fordel eller ulempe, kommer an på øynene som ser.

I Norge praktiserer vi negativ parlamentarisme.

Historisk[rediger]

I det norske politiske system har parlamentarisme vært praktisert og regnet som konstitusjonell sedvanerett.

Som rettslig institusjon ble ikke parlamentarismen innført i Norge i 1884, slik det ofte blir sagt. Det konstitusjonelle spørsmålet som ble avklart i 1884, gjaldt Kongens vetorett mot grunnlovsendringer.

Når tanken om konstitusjonell sedvanerett om plikt til å søke avskjed ble lansert, hadde vi enda ikke noe eksempel på at en regjeringen hadde søkt avskjed i en slik situasjon. Tvert i mot ble regjeringen Stang sittende etter at Stortinget i 1893 hadde forsøkt å kaste den. Senere har det skjedd to ganger, og med mange års mellomrom, at en regjering har blitt felt ved mistillit. I praksis har andre årsaker til at regjeringer går av vært langt viktigere (kabinettspørsmål, valgnederlag eller indre uenighet, f.eks. om forholdet til EU).

I 2007 gikk parlamentarismen over fra å være forankret i konstitusjonell sedvanerett til å bli uttrykt i Grunnloven §§ 15 og 82. Bestemmelsene ble vedtatt i forbindelse med at riksrettsordningen ble endret, da det var et ønske om å "styrke [den] rettslige dimensjonen" og "bygge ned de sider ved dagens ordning som åpner for en utpreget politisk skjønnsutøvelse", jf. Innst. S. nr. 94 (2006-2007) s. 1.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

Eksterne lenker[rediger]