Objektivt ansvar

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Objektivt ansvar handler om at det kan foreligge ansvar for en hendelse uavhengig av skyld. Begrepet brukes særlig i erstatningsrett og kontraktsrett hvoretter erstatningsansvar kan konstateres uavhengig av skyld (uaksomhet/culpa).

For objektivt ansvar, i likhet med for skyldansvar, gjelder reglene om årsakssammenheng, rettslig avgrensning mot visse skadefølger og reglene om flere skadevoldere.

Objektivt ansvar i erstatningsretten[rediger]

Erstatningsretten har regler for både lovfestet og ulovfestet objektivt ansvar.

Lovfestet objektivt ansvar gjelder i tilfeller der det finnes lover som regulerer at objektivt ansvar skal finne sted under visse omstendigheter og under visse vilkår. Bilansvarsloven er eksempel på en lov som regulerer objektivt ansvar. Av denne loven følger det at man er ansvarlig for skade ens egen bil gjør, uavhengig av om noen kan lastes for skaden. Andre eksempler er arbeidsgiveransvar, foreldres ansvar for barn og eiers ansvar for dyr.

Ulovfestet objektivt ansvar innebærer at objektivt erstatningsansvar kan pålegges når tingen eller virksomheten som gjør skade, representerer et særpreget faremoment og en stadig risiko for omgivelsene som må overstige dagliglivets risiko.

Hovedprinsippet for det ulovfestede objektive ansvar er at den som er nærmest til å bære ansvaret for en skade, vil måtte svare for det tapet som er inntruffet. En huseier er for eksempel nærmere til å bære risikoen for at en gesims faller ned og treffer en fotgjenger i hodet, enn den tilfeldige fotgjenger som blir truffet, selv om huseier har vedlikeholdt huset godt og fulgt alle forskrifter. Et annet viktig moment er den realitet at for eieren eller virksomhetsutøveren er skader statistisk påregnelige. Kostnadene kan derfor på ulike måter pulveriseres og dekkes som driftskostnader (f.eks. gjennom forsikringsordninger). Ansvaret gir også et insitament til å forebygge skader.

Objektivt ansvar i kontraktsretten[rediger]

Hovedregelen i kontraktsretten er at det foreligger objektivt ansvar ved mislighold av avtaler. Hensynet bak regelen er at når man har påtatt seg å gi en ytelse mot vederlag, er man selv nærmest å bære tapet om man ikke klarer å oppfylle ytelsen. Det er imidlertid også unntaksregler. Tidligere slapp man bare ansvar når det forelå force majeure (hendelse utenfor partenes kontroll), men i nyere kontraktsrett er denne strenge regelen erstattet med en mer lempelig regel om kontrollansvar.

Historisk[rediger]

I gammel germansk rett og i riktig primitiv romersk rett var erstatningsretten objektivt preget. Hadde man selv, eller ens folk eller ting, vært årsak til at det ble voldt skade for andre, måtte man bøte skaden, uten at det ble spurt om man hadde opptrådt uforsvarlig. Romerne fikk etter hvert et mer nyansert syn på erstatningsretten og begynte å kreve skyld (dolus, forsett, culpa, uaktsomhet) som vilkår for erstatningsansvar. Etter hvert tiltok staten seg retten til å straffe og siktepunktet for erstatningsretten ble derfor mer og mer at den ansvarlige skulle dekke skadelidtes økonomiske tap.

I den europeiske rettsutvikling har det romerske skyldprinsipp og det germanske årsaksprinsipp kjempet om hegemoniet. Naturrettstenkerne helte til årsaksprinsippet, men da liberalismens og individualismens rettsidealer gjorde sitt inntog, slo skyldprinsippet gjennom i rettsteorien i nesten alle land.

Fremveksten av et ulovfestet objektivt ansvar må ses i sammenheng med den tekniske revolusjonen og industrialismens fremvekst fra midten av 1800-tallet. Mot slutten av 1800-tallet begynte domstolene i flere land å pålegge objektivt erstatningsansvar uten lovhjemmel når en "farlig bedrift" var årsaken til at liv eller eiendom gikk tapt. Man fant det lite rimelig at ofrene for den tekniske og industrielle utvikling ikke skulle få erstatning med mindre det kunne påvises uaktsomhet hos bedriftsledelsen, et bevis som kunne være vanskelig eller umulig å føre. Selv om domstolene ikke innrømmet at man opererte med et objektivt ansvar, stilte de så store krav til aktsomheten at skyldkravet i realiteten fikk et helt nytt innhold i disse tilfellene.

I Norge på 1800-tallet ble domstolene gang på gang stilt overfor situasjoner hvor en teknisk innretning hadde voldt skade på omgivelsene uten at det var mulig å påvise noen uaktsomhet hos dem som stod for driften. Det kunne være et dampskip som voldte skade ved bølgeslag under fart gjennom et elveløp (Rt. 1874 s. 145), et gassverk som sjenerte naboene ved stank og kullstøv (Rt. 1874 s. 409), eller en sprengstoffabrikk som gikk i luften (Rt. 1875 s. 330). I en del av disse tilfellene påla domstolene ansvar, ut fra en fri vurdering av konflikten mellom bedriftens og den skadelidtes interesser. Allerede i 1887 ble ansvaret i en viss utstrekning lovfestet i ny lovgivning om vassdrag og om naboforhold. Sistnevnte lov gav hjemmel for erstatning for skade ved "Virksomhed, som volder Naboen usædvanlig eller upaaregnelig Ulempe" - en tilsvarende regel står nå i Granneloven § 2. Men domstolene gikk videre: I 1905 ble en kommune pålagt ansvar for følgene av at et vannrør sprang (Rt. 1905 s. 715).

Det er i dag sikker sedvanerett at vi også utenfor de lovfestede tilfellene har et objektivt erstatningsansvar, men det er ikke alltid lett å ha en sikker mening om hvorvidt ansvar bør statueres i nye typetilfeller, som når et sykehus ble funnet ansvarlig for skade på en psykiatrisk pasient som hoppet ut gjennom et usikret vindu i et rom der han satt under bevokning (Rt. 2000 s. 388).

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

Eksterne lenker[rediger]