norskregistrert utenlandsk foretak (NUF)

Når et NUF registreres, gis avdelingen et norsk organisasjonsnummer på lik linje med et vanlig norsk selskap og det utstedes en pseudofirmaattest som viser navn på foretaket, styre, signaturrett og annen lignende, grunnleggende informasjon. Likevel blir ikke den norske avdelingen (NUF-et) et eget rettssubjekt. Det er fortsatt det utenlandske selskapet i juridisk forstand, som da opererer i Norge under et eget organisasjonsnummer.

NUF anvendes også som organisasjonsform av norske næringsdrivende for å unngå kravene om revisor og aksjekapital som gjelder norske aksjeselskaper. Disse selskapene er opprettet utelukkende for å drive virksomhet i Norge, noe som også får konsekvenser for skatterettslig behandling. De omtales gjerne som «norske NUF» i motsetning til de «reelle NUF», som er utenlandske selskaper med filial i Norge, men med hovedkontorer og drift i annen stat.

Et NUF kan ha et eget navn på den norske avdelingen som godt kan avvike fra det utenlandske. Hvis navnet avviker fra hovedselskapets navn, må avdelingens navn ikke være egnet til å villede eller skape forvekslingsfare. Av denne grunn vil Foretaksregisteret normalt avvise avvikende filialnavn dersom det inneholder en angivelse av selskapsform. For eksempel kan et selskap med navn Roundtable Ltd kan således kalle sin filial Rundebord, men ikke Rundebord Ltd fordi dette kunne forveksles med andre utenlandske foretak. Heller ikke er det tillatt å kalle det Rundebord AS, siden dette vil gi inntrykk av at det har en annen organisasjonsform enn det reelle.

Enhver selskapsform fra ethvert av Norges anerkjente land kan registrere en filial i Norge. I praksis er det riktignok filialer av engelske limited-foretak som har dominert.

Normalt vil et NUF og det utenlandske hovedselskapet ha samme styre.

Et NUF er ikke et selvstendig rettsubjekt og kan derfor ikke gå konkurs. Konkurs kan dog åpnes i hovedenheten i utlandet. Dersom hovedenheten i realiteten har sitt hovedsete i Norge, kan konkurs åpnes her. NUFs rettsevne ble endelig avklart med høyesterettsdom i 2008.

Antall NUF i Norge har hatt en sterk vekst siden årtusenskiftet. I 1999 slo EU-domstolen fast at enhver EØS-borger har rett til å etablere sitt eget selskap i det land innenfor EØS de måtte ønske, uavhengig av hvilket land selskapet skal drive virksomhet. Danmark, som hadde nektet slike registreringer der det ikke var noen virksomhet utenfor Danmark, tapte saken, og startskuddet gikk for en rivende utvikling innen europeisk selskapsrett der selskapsregistreringer over landegrensene innad i EØS har blitt mer og mer vanlig. Mange observatører mener at Europa i raske steg er på vei mot en situasjon tilsvarende den i USA, der det i praksis er vanlig å velge helt andre registreringsstater enn der man planlegger å drive sin virksomhet.

Denne utviklingen har blitt drevet frem av en liten håndfull aktører som har satset stort på markedsføring av selskapsregistreringer over landegrensene innad i EØS.

Norge har lenge vært blant de land som, sammen med Tyskland og Nederland, ligger lengst fremme i denne utviklingen. Blant årsakene er trolig at NUF slipper både aksjekapital og revisjonsplikt og dermed blir vesentlig rimeligere å starte og drive. Etter at Norge, som ett av de siste land i Europa, opphevet revisjonsplikten for små aksjeselskaper, står fravær av krav om minsteinnskudd av selskapskapital igjen som det eneste vesentlige fortrinnet NUF-selskaper har foran AS.

• aksjeselskap
• selskapsformer