Norges Grunnlov

Fra Jusleksikon.no
(Omdirigert fra Norges grunnlov)
Hopp til navigering Hopp til søk

Kongeriket Norges Grunnlov danner sammen med konstitusjonell sedvanerett Norges forfatningsrett og er den høyeste rettskilden i Norge. Det betyr at andre bestemmelser som kommer i strid med den, må vike etter lex superior-prinsippet.

Grunnloven ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll 16. mai 1814 og inneholder blant annet bestemmelser om statsformen, om menneskerettigheter og om maktfordelingen mellom Stortinget, regjeringen og domstolene. Den er en slags kontrakt mellom folket og de som styrer, med prinsippet om folkesuverenitet og maktfordelingsprinsippet som grunnlag.

Stortinget er landets høyeste folkevalgte organ. Grunnloven slår fast at det er folket som legitimerer makten, og at de som styrer må være folkevalgte. Grunnloven § 49 innledes på følgende måte: «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.»

Grunnlovens §§ 49-85 inneholder bestemmelser Om borgerrett og den lovgivende makt. Paragrafene beskriver blant annet lovbehandlingen og regler for stortingsvalg og stemmerett. Stortingets viktigste oppgaver er definert i Grunnlovens § 75.

Grunnlovsendringer[rediger | rediger kilde]

Regler for endring av Grunnloven fastslås i § 121. Det er stortingsrepresentantene som legger frem forslag til grunnlovsendringer, men grunnlaget for forslaget kan komme fra andre. Forslagene må legges frem i ett av de tre første årene i en stortingsperiode. Forslagene blir deretter behandlet i første, andre eller tredje storting i neste periode. Endringer i Grunnloven behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen og vedtas i Stortinget i plenum. Grunnlovsendringene må vedtas med et 2/3 flertall, og 2/3 av representantene må være til stede når vedtaket fattes. Grunnlovsforslagene legges frem som et dokument for Stortinget (Dokument nr. 12).

Den 6. mai 2014 vedtok Stortinget endringer av Grunnloven som også fikk en mer moderne språkdrakt på henholdsvis bokmål og nynorsk.

Grunnloven fra 1814[rediger | rediger kilde]

Norges første grunnlov ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll den 16. mai 1814, og datert og underskrevet den 17. mai 1814. Den var moderne og fremsynt for sin tid, med inspirasjon fra blant annet USAs uavhengighetserklæring i 1776 og den franske revolusjon i 1789.

De viktigste prinsippene i Grunnloven fra 1814 var:

  • Folkesuverenitet (folkets rett til å styre gjennom folkevalgte representanter)
  • Maktfordeling (maktbalanse mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt)
  • Menneskerettigheter (rettssikkerhet, tale- og ytringsfrihet)

Grunnloven fra 1814 ble skrevet av menn som ville løsrive Norge. Storpolitikken ville det annerledes, og Norge ble tvunget i union med Sverige senere samme år. Grunnloven ble beholdt, men den ble noe endret for å tilpasse den nye unionen med Sverige. De viktigste prinsippene i Grunnloven ble beholdt, og la grunnlag for unionsoppløsningen i 1905 og utviklingen av det norske demokratiet.

De originale grunnlovsdokumentene oppbevares i Stortingsarkivet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]