Norges Høyesterett

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk
Fasaden på Høyesteretts hus i Oslo.

Norges Høyesterett er landets øverste domstol og utgjør den dømmende makt. Høyesterett er tildelt myndighet til å dømme i siste instans, jf. Grunnloven § 88.

Høyesterett består av 20 dommere, hvorav én er høyesterettsjustitiarius.

I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere. Av hensyn til saksavviklingen arbeider Høyesterett i to parallelle avdelinger, en ordning som ble innført i 1927. Samtidig ble det innført en ordning med at særlig viktige saker skal behandles av Høyesterett i plenum, dvs. at alle dommerne deltar i avgjørelsen. Fordi dette er meget ressurskrevende, er det fra 2008 åpnet adgang til å behandle viktige saker i storkammer og da settes retten med elleve dommere. Men i særdeles viktige saker kan Høyesterett fremdeles settes i plenum, noe som f.eks. skjedde da det i 2010 var spørsmål om juryordningen i Norge var i strid med EMK.

Høyesteretts ankeutvalg er en del av Høyesterett og alle saker som ankes inn for Høyesterett, blir først behandlet i ankeutvalget. Ankeutvalget er en silingsinstans ved anke over dommer, dvs. at ingen anke blir fremmet for Høyesterett uten ankeutvalgets samtykke. I tillegg avgjør ankeutvalget anker over kjennelser og beslutninger, det som tidligere ble kalt kjæremål. I ankeutvalget er de tre høyesterettsdommere og behandlingen er skriftlig, mens saker som behandles i en avdeling nesten uten unntak prosederes muntlig. Alle dommerne deltar både i avdeling og i ankeutvalget etter en skiftordning.

Alle Høyesteretts avgjørelser publiseres av Lovdata.

Saksområder[rediger]

Høyesterett er en ren ankedomstol som bare behandler anker over avgjørelser truffet av lagmannsrettene. I Norge har vi ingen egen forfatningsdomstol og Høyesterett må derfor også ta stilling til om lover og forskrifter er i strid med Grunnloven eller internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av.

Høyesterett behandler både sivile saker og straffesaker. Det er likevel slik at i straffesaker tar Høyesterett ikke stilling til skyldspørsmålet. I sivile saker kan Høyesterett prøve alle sider ved saken - også bevisbedømmelsen. Men det skjer ingen direkte bevisførsel (vitneforklaring m.m.) under den muntlige ankeforhandlingen i Høyesterett - her møter bare prosessfullmektigene som må være advokater med møterett for Høyesterett.

Høyesteretts 2. avdeling rettsal i Høyesteretts hus, Oslo. Bygget er fra 1903 og er tegnet av Hans Jacob Sparre.

Høyesterettsdommer[rediger]

For å kunne bli dommer i Høyesterett må man være fylt 30 år (jf. Grunnloven § 91), oppfylle krav om statsborgerrett (i likhet med andre embedsmenn) og ha juridisk embedseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap (jf. Domstolloven § 54). I praksis kreves det både førsteklasses juridiske kunnskaper og en lengre yrkeserfaring for å bli utnevnt som høyesterettsdommer. Det er Kongen i statsråd som utnevner dommerne og som embetsmenn er de uavsettelige.

Rettsendrende virksomhet[rediger]

Høyesterett har gjennom sine avgjørelser bidratt til å endre lovfestet og ulovfestet rett. Innen mange rettsområder, særlig innen privatretten, er det opp gjennom årene blitt lagt grunnlag for mye ulovfestet rett. Blant annet har Høyesterett bidratt til å bringe rettstilstanden à jour med samfunnsutviklingen og den alminnelige rettsoppfatning, også i tilfeller der dette til en viss grad har vært i strid med gjeldende lovverk. Et eksempel på slik rettsendrende virksomhet er objektivt ansvar innenfor erstatningsretten. Slike endringer er i mange tilfeller blitt kodifisert av lovgiver i ettertid, mens andre er forblitt ulovfestet rett. Det er sikker rett i Norge at høyesterettsavgjørelser kan skape en presedens for rettstilstanden. Dette har gjort seg særlig gjeldende der lovgiver har overlatt til domstolene å tolke innholdet av f.eks. en rimelighetsstandard.

Norske høyesterettsdommere[rediger]

Historie[rediger]

Begynnelsen i 1815[rediger]

Etter § 89 i Grunnloven av 17. mai 1814 skulle det så snart som mulig organiseres en høyesterett i Norge. Den skulle bestå av en justitiarius og seks andre dommere, og den skulle dømme i siste instans, det vil si være landets høyeste domsmyndighet. Høyesterett trådte i funksjon første halvår 1815, etter provisorisk anordning fra Kongen, og avsa sin første kjennelse 30. juni samme år.

Muntlighet[rediger]

I den første tid var det strid om hvorvidt rettsforhandlingene skulle foregå muntlig eller skriftlig. Blant annet på grunn av dette varte det helt til 12. september 1818 før en egen lov om Høyesterett ble sanksjonert. Etter denne loven skulle forhandlingene foregå muntlig, med unntak av i kompliserte regnskapssaker eller i saker hvor kun én av partene møtte.

Skriftlighet og kjæremålsutvalg[rediger]

15. juli 1839 fikk man en ny lov om Høyesterett, som innførte en ordning med skriftlige utdrag i muntlige forhandlinger. Disse skulle være for sakens parter og rettens medlemmer. Denne ordningen varte frem til 4. februar 1905, da en lovendring åpnet for å sløyfe utdragene i relativt enkle saker. For å effektivisere saksbehandlingen i Høyesterett åpnet loven også for at retten kunne deles i to avdelinger når saksmengden gjorde dette ønskelig. Høyesteretts kjæremålsutvalg ble ikke innført før i 1887. Kjæremålsutvalget er nå erstattet av Høyesteretts ankeutvalg som i motsetning til kjæremålsutvalget ikke er en egen domstol.

Andre verdenskrig[rediger]

Norges Høyesterett var ute av funksjon under store deler av andre verdenskrig. I innledningsfasen - etter at regjering og storting var flyktet - spilte Høyesterett en viktig rolle ved å opprette Administrasjonsrådet 15. april 1940, og så lenge dette rådet fungerte, kunne også Høyesterett fungere normalt fordi rådet holdt seg innenfor de grenser for en okkupasjonsmakts myndighetsområde som fulgte av Den fjerde Haag-konvensjon av 1907. Men da Josef Terbovens kommissariske statsråder tiltrådte, fikk de myndighet til å gi forordninger i strid med nevnte folkerettslige regler og Terboven hadde uttalt at gyldigheten av disse forordninger ikke kunne prøves av Høyesterett eller noen annen norsk domstol. Siden dette var i strid med norsk konstitusjonell rett som gav alle domstoler rett og plikt til å prøve lovligheten, oppstod det strid mellom regjeringen og Høyesterett som ledet til et brev til Justisdepartementet av 12. desember 1940 der samtlige hyesterettsdommere uttalte: «Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskommissars brev gir uttrykk for, uten å handle i strid med våre plikter som dommere i Norges Høyesterett. Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i vår embeter.» Samtlige dommere fratrådte sine stillinger 21. desember 1940. I januar 1941 utnevnte regjeringen nye høyesterettsdommere som aksepterte okkupasjonsmaktens syn og denne domstol omtales gjerne som den kommissariske «høyesterett». Den ble ledet av Jacob Andreas Mohr som inntil da hadde vært dommer i Oslo byrett.

Etter frigjøringen 8. mai 1945 kom Høyesterett i virksomhet igjen allerede 14. mai 1945. Ved en provisorisk anordning av London-regjeringen, var regelen om høyesterettsdommeres aldersgrense blitt opphevet slik at retten bestod av de høyesterettsdommere som var utnevnt før den tyske okkupasjonen. Stortingets presidentskap rettet en forespørsel til Høyesterett, slik Grunnloven § 83 åpner for, om hvorvidt det 89. Storting, valgt i 1936, kunne sammenkalles etter valgperiodens utløp. Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende.

Ikke alle stortingsrepresentantene ble kalt inn til det møte som behandlet både en hemmelig odelstingsproposisjon om dødsstraff og et utall provisoriske anordninger, basert kun på overskriften. Disse anordningene ble forelagt Justiskomiteen med bare én dags frist, noe en stortingsrepresentant klaget bittert over. I rettssaken mot Reidar Haaland ble det spørsmål om hvorvidt en provisorisk anordning som forlenget høyesterettsdommeres funksjonstid utover lovens aldersgrense, var gyldig. Høyesterettsdommerne besvarte spørsmålet bekreftende. Spørsmålet om gyldigheten av de provisoriske anordningene som lå til grunn for det såkalte landssvikoppgjøret under den allierte okkupasjonen ble aldri behandlet av Høyesterett.

I 1955 fikk Høyesterett til behandling spørsmålet om hvorvidt en provisorisk anordning om fiendegods skulle komme til anvendelse også overfor personer som mistet sitt norske statsborgerskap ved provisorisk anordning 17. august 1945, til tross for at anordningen uttrykkelig gjaldt kun personer som på anordningstidspunktet var borger av fiendestat. Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende, uten å ta stilling til lovligheten av anordningen av 17. august 1945, som var påstått å stride både mot statsborgerloven og folkeretten. Bare én dommer, Bent Berger, dissenterte.

Kvinnelige dommere[rediger]

I 1968 tok Lilly Bølviken sete som den første kvinnelige høyesterettsdommer. Dette medførte at man måtte endre måten man tiltalte Høyesterett når man åpnet forhandlingene i en sak. Tidligere ville prosessfullmektigen åpne med: "Høyst ærverdige herrer, rikets øverste dommere". Dette ble endret til den kjønnsnøytrale tiltaleformen man har i dag: "Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere".

Høyesterett har i dag åtte kvinnelige dommere. I september 2004 ble en sak i Høyesterett for første gang satt med fem kvinnelige dommere.

Toril Marie Øie er høyesterettsjustitiarius og når hun tiltrådte 1. mars 2016 ble hun den 20. justitiarius i Høyesteretts 200 års virketid og den første kvinnen som har dette embetet.

Storkammer[rediger]

For å forhindre de utilfredsstillende 3–2-dissenser som undertiden hadde vært resultatet i Høyesteretts avdelinger, innførte man ved den nye Tvisteloven, som trådte i kraft 1. januar 2008, det såkalte storkammer, som består av elleve dommere. Storkammeret skulle behandle viktige saker som tidligere var blitt behandlet i avdeling, og som ikke hadde vært tilstrekkelig viktige til å behandles i plenum. Tanken er at det bak avgjørelser i storkammer ville ligge betydelig større autoritet enn bak avgjørelser i avdeling, da særlig dommer avsagt med dissens.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

  • Tidsskrift for rettsvitenskap 1945, "Norges Høyesterett 21 desember og 14 mai 1945"
  • Nils Rune Langeland, "Siste ord. Høgsterett i norsk historie 1814–1965. Bind I, 1814–1905", 2005
  • Erling Sandmo, "Siste ord. Høyesterett i norsk historie 1814–1965. Bind II, 1905–1965", 2005

Eksterne lenker[rediger]