Mellomgrenser

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Mellomgrenser handler om grensesetting mellom eiendommer og reglene avhenger av hva slags grense som skal avklares.

For vassdrag har vi i betydelig utstrekning lovsatte, deklaratoriske regler, som i noen grad kan være egnet til analogisk anvendelse ved fastsettelse av grenser i sjøen. På land har vi ikke tilsvarende lovgivning. I alle tilfeller er det tale om å treffe konkrete avgjørelser, basert på det tilgjengelige bevismaterialet, jf. Tvisteloven § 21-2, men slik at det skal en del til før de lovsatte regler fravikes, jf. f.eks. Rt. 1984 s. 629 om Vassdragsloven § 2 (som lar grensen følge djupålen, se nedenfor).

Mellomgrenser på land[rediger]

Når en eiendom skal deles, holdes det oppmålingsforretning (tidligere delingsforretning eller skylddelingsforretning), som vil si at det foretas grensemerking, jf. Matrikkelloven § 33. Det kan imidlertid oppstå feil eller uklarheter i en oppmålingsforretning. Når feilen oppdages, må den rettes, men det kan etter omstendighetene kreve ny oppmålingsforretning eller dom, jf. Matrikkelloven § 26 tredje ledd tredje punktum.

For eldre oppmålingsforretninger er det ikke sjelden med feil (som ikke er blitt rettet), og fremfor alt er nøyaktigheten mindre. Bevisvurderingen av en gammel forretning blir derfor en annen, og dertil må tas i betraktning at det som en gang var riktig, kan ha endret seg.

Om det skal settes ny grense og eventuelt hvor den skal gå blir en konkret vurdering av bevis i saken. Det kan være dokumentbevis (f.eks. grensegang- og utskiftningsforretninger, kjøpsavtaler, skjøter, festeavtaler mv.), fysisk påviselige ting (f.eks. grensemerker, gjerder, byggninger mv.) eller det man ser (f.eks. geografi, markslag, bosettings/næringsforhold mv.). Vitneprov av parter og andre om grenseforhold og faktisk utnyttelse er bevis som i mange tilfeller kan være av stor betydning.

Det har i senere år vært en rekke avgjørelser om grensetvister i Høyesterett og her er noen sentrale:

  • Rt. 1980 s. 1325 (Furuto)
  • Rt. 1982 s. 1541 (Svartishei)
  • Rt. 1983 s. 75 (Fuglien)
  • Rt. 1983 s. 427
  • Rt. 1984 s 690 (Fosso)
  • Rt. 1985 s. 656
  • Rt. 1986 s. 1122 (Stormheim)
  • Rt. 1991 s. 1311 (Beiarn-Skjerstad)
  • Rt. 1996 s. 1232 (Tysfjord)

Mellomgrenser i vassdrag og innsjø[rediger]

I vassdrag er elvebunn og elvebredder underlagt privat eiendomsrett, og på tilsvarende vis er det med innsjøer - dog med reservasjon for de tilfeller hvor innsjøen har fritt mittstykke. Om retten til å utnytte vannet skal anses som en eiendoms- eller bruksrett, har vært omtvistet.

Utgangspunktet er at grensefastsettelsen beror på en konkret vurdering. Det er først og fremst Vassdragslovens deklaratoriske regler som regulerer mellomgrenser i vassdrag og innsjøer.

Fra gammelt av har eiendomsgrenser blitt satt ut fra hvor djupålen gikk, ikke nødvendigvis midt i elven. Djupålen har vært brukt fra gammel tid, lenge før vassdragsloven. Siden 1940 er dette blitt regulert i Vassdragsloven § 2, som sier at grensen skal gå ved djupålen, hvis ikke annet følger av særlig hjemmel. Annen særlig hjemmel kan f.eks. være avtale mellom grunneierene på hver side av vassdraget. Se også vår artikkel om djupål.

Særlige problemer kan oppstå ved elveutløpet, for når skal reglene for grenser i sjøen komme til anvendelse?

Noen sentrale avgjørelser fra Høyesterett:

  • Rt. 1906 s. 97 (Ved Frognerkilens utløp fulgte grensen djupålen)
  • Rt. 1908 s. 285 (grensen går i fortsettelse av elverennens hovedretning)
  • Rt. 1911 s. 1029 (grensen følger elvebredden)
  • Rt. 1922 s. 202 (prinsippet om deling av vannkraften pga. alders tids bruk)
  • Rt. 1952 s. 625 (grensen følger djupålen - eller midtlinjen om ingen djupål kan påvises)
  • Rt. 1981 s. 355 (at grensen skal følge strandlinjen kan ikke tas bokstavelig; formodningen måtte være som etter Vassdragsl. § 3)
  • Rt. 1984 s. 629 (Stuneselven/Tårstadvassdraget)
  • Rt. 2000 s. 1325 (ved salg av parsell som grenser mot vassdrag, er det en presumpsjon at retten til de tilstøtende vanndekte arealer følger med)
  • Rt. 2012 s. 1345 (Kaupanger, fradelt parsell fikk del i fallretten, alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig)
  • Rt. 2015 s. 59 (sjøgrunnen fulgte ikke med grunnet uklar avtale)

Mellomgrenser i sjøen[rediger]

Grensene mellom eiendommer som går ned til og utover sjøen, må trekkes etter tilsvarende regler som vassdrag, dog således at det er middels høy vannstand som er utgangspunktet. Det er strandlinjen før eventuell oppfylling som er avgjørende.

Noen sentrale avgjørelser fra Høyesterett:

  • Rt. 1878 s. 782 (grensen trekkes ved middels høy vannstand etter opprinnelig strandlinje)
  • Rt. 1924 s. 693 (Oksfossen)
  • Rt. 1926 s. 760 (grensen trekkes ved middels høy vannstand etter nåværende strandlinje)
  • Rt. 1928 s. 835 (Ankenes)
  • Rt. 1932 s. 367 (Drammensvassdraget)
  • Rt. 1971 s. 596 (Tokke)
  • Rt. 1979 s. 1099 (den videre grenselinje utover viken fulgte midtlinjeprinsippet)
  • Rt. 2012 s. 1345 (Kaupanger, fradelt parsell fikk del i fallretten, alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig)
  • Rt. 2015 s. 59 (Kårbø, avstått grunn til holdeplass og kai omfattet ikke den tilstøtende sjøgrunn)

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

Eksterne lenker[rediger]