Maktfordelingsprinsippet

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Maktfordelingsprinsippet går ut på at staten skal være delt mellom tre uavhengige organer med forskjellige funksjoner: Et statsorgan skal ha lovgivende makt, et annet skal ha dømmende makt og et tredje skal ha den utøvende makten. Den grunnlegende ideen er å sørge for maktbalanse, dette for å sikre grunnleggende verdier som rettssikkerhet, forutberegnelighet og likhet for loven.

Maktfordelingsprinsippets tre uavhengige organer[rediger]

Lovgivende myndighet[rediger]

- Typisk en lovgivende forsamling – som vedtar lover.
- I Norge er det Stortinget som har den lovgivende makten, jf. Grunnloven § 49 og § 75.

Utøvende myndighet[rediger]

- For eksempel en monark, president eller regjering – som sørger for at lovene blir iverksatt og gjennomført.
- I Norge ligger den utøvende makt hos regjeringen og forvaltningen, jf. Grunnloven § 3.

Dømmende myndighet[rediger]

- Typisk en høyesterett og andre domstoler – som tolker lovene og anvender dem på hver enkelt rettskonflikt.
- I Norge er det domstolene som har den dømmende makt, jf. Grunnloven § 88.

Pluralismens rolle i maktfordelingen[rediger]

Pluralisme betyr mangfold og i et moderne samfunn innebærer det at man inkluderer og fordeler maktbalansen mellom ulike kulturer, livssyn, levesett og politiske ståsted.

Skal man ha et pluralistisk politisk system må det ha en maktdeling mellom en lovgivende, utøvende og dømmende makt. Makten må også fordeles mellom ulike politiske partier og mellom det offentlige og ulike private maktgrupper.

Når det utøves pluralisme skal altså alle i samfunnet høres og inkluderes. Det kan høres demokratisk ut, men samtidig kan det gå på bekostning av flertallets ønsker, som ligger til grunn for demokratiske avgjørelser, folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet.

Ved pluralisme kan altså maktbalansen forskyves fra hva flertallet mener er riktig, til hva et mindretall krever. Et eksempel på dette er samisk sedvanerett, som gir en minoritetsgruppe rettigheter og samtidig innskrenker flertallets rettigheter til vann- og landområder i Finnmark.

Historisk[rediger]

Idéen bak maktfordelingsprinsippet[rediger]

For den franske filosofen Charles Montesquieu, som levde på 1700-tallet, var det viktig å begrense korrupsjon blant kongen og adelen i det franske samfunnet. I 1748 formulerte han maktfordelingsprinsippet, som skulle sikre at statsmakten ble delt på tre uavhengige organer: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Disse organene skulle være uavhengige av hverandre, og ingen skulle dominere over noen av de andre. Det var derfor viktig at de balanserte hverandre, gjennom adskilte myndighetsområder og en helt klar oppgavefordeling dem i mellom.

For å hindre maktmisbruk skulle statsmaktene holde hverandre i sjakk gjennom et system av vekt og motvekt. Den lovgivende makt skulle tilligge folket selv gjennom valgte representanter. Den utøvende makt skulle kongen ha, "fordi denne del av regjeringen, som nesten alltid krever rask handling, blir bedre utført av én enn flere". For at ikke den lovgivende forsamlingen skulle bruke lovgivningen til å gi seg selv all makt og derved sette de andre statsmakter ut av spillet, måtte kongen ha vetorett. Den dømmende makt kunne på sin side ta stilling til eller avgjøre om en ny lov som var gitt av de folkevalgte var i samsvar eller i strid med grunnloven.

Norges Grunnlov bygger på maktfordelingsprinsippet[rediger]

Da Norge skulle skape sin egen grunnlov i 1814, var det et allment krav at maktfordelingsprinsippet skulle ligge til grunn. Eidsvollmennene som skulle utforme Norges Grunnlov hadde sett hvordan Montesquieus tanker hadde vunnet anerkjennelse i en rekke andre lands grunnlover, og dette tjente til inspirasjon.

Norges Grunnlov var opprinnelig bygget på en relativt streng gjennomføring av maktfordelingsprinsippets tankegang. Særlig idéen om en balanse i forholdet mellom lovgivende- og utøvende makt var viktig. Dette for å hindre at f.eks. Kongen kunne stanse lover vedtatt av Stortinget. Folkesuverenitet var således det viktigste for eidsvollmennene, mens maktfordeling ikke ble tillagt like mye vekt.

Parlamentarismen svekket maktfordelingsprinsippet[rediger]

Etter riksrettsaken i 1883-84 fikk parlamentarismen sitt gjennombrudd i Norge. Det førte til at folkesuverenitetsprinsippet fikk ny næring og et utvidet virkeområde. Med parlamentarismen fikk Stortinget mer makt, mens regjeringen hele tiden måtte tilpasse seg hva stortingsflertallet ønsket. I Norge er det derfor slik at Stortinget (lovgivende makt) utøver større kontroll over regjeringen (utøvende makt) enn det som var den opprinnelige tanken om tre uavhengige maktorganer.

Med parlamentarismens inntog i Norge kan man dermed si at maktfordelingsprinsippet ble svekket til fordel for borgernes innflytelse gjennom Stortinget (de folkevalgte). I praksis betyr det at regjeringen innenfor sitt område kan opptre mindre suverent enn det Stortinget kan innenfor sitt.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

  • Jan Fridthjof Bernt og Synne Sæther Mæhle: "Rett, samfunn og demokrati" (1. utgave 2007, 5. opplag 2014, Gyldendal Akademisk) ISBN 978-82-05-31041-4
  • Eirik Holmøyvik, "Maktfordeling og 1814" (1. utgave, 2012, Fagbokforlaget) ISBN 978-82-450-1276-7

Eksterne lenker[rediger]