Magnus Lagabøtes landslov

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk
Side fra Magnus Lagabøtes landslov. Eksemplar fra ca. 1590. Med tillatelse fra Riksarkivet.

Magnus Lagabøtes landslov var et lovverk gjeldende for hele Norge gitt av kong Magnus Lagabøte mellom 1274 og 1276. Lovverket var det første som gjaldt for hele Norge og er et av de første eksemplene på omfattende lovgivning fra en sentral myndighet i Europa. Lovverket er grunnen til at kongen fikk tilnavnet «Lagabøte», den som forbedrer loven.

Selv om lovverket gjaldt for hele landet besto det formelt av fire ulike lovbøker, ett for hver av de fire lagtingene (Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting). Innholdet i de fire lovbøkene var imidlertid for det meste likt og bygde i hovedsak på de tidligere gjeldende lagtingslovene. Det ble i tillegg utarbeidet en egen bylov for byene.

Utarbeidelsen av en felles lov styrket de sentrale myndigheter og kongens makt. Dette førte til reaksjoner, særlig fra kirken. Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Kongen også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom kongen på den ene side og kirken på den andre siden, som endte med et forlik og et kompromiss, kalt "Sættargjerden", i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Store deler av lovverket var gjeldende rett i over 400 år, den ble revidert og oversatt til dansk i 1604 og fikk navnet Christian IVs Norske Lov, etter Christian IV. I 1687 ble lovverket opphevet og erstattet av Christian Vs Norske Lov

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]