Lisboa-traktaten

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk
EUs 27 stats- og regjeringssjefer samlet etter signeringen av Lisboa-traktaten den 13. desember 2007

Lisboa-traktaten (Lisboa-traktaten om endring av Traktaten om den europeiske union og Traktaten om Det europeiske fellesskap) er en mellomstatlig avtale og er EUs gjeldende traktatgrunnlag siden den trådte i kraft 1. desember 2009.

I motsetning til Traktaten om en forfatning for Europa, endret Lisboa-traktaten Maastricht-traktaten (EU-traktaten) og Roma-traktaten (EF-traktaten), i stedet for å erstatte dem. EF-navnet forsvant ved at Roma-traktaten endret navn fra Traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap til traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte Den alminnelige lovgivningsprosedyren ble den ordinære prosedyren i EUs lovgivning.

Traktaten var ratifisert av alle 27 EU-land den 3. november 2009. Den 13. november 2009 var alle ratifiseringsinstrumentene lagret i Roma. Traktaten trådte i kraft den 1. desember 2009.

Historie[rediger]

Bakgrunn[rediger]

Da franske og nederlandske velgere ved folkeavstemninger i 2005 avviste Traktaten om en forfatning for Europa, tok EU en «tenkepause». Tenkepausen ble erklært avsluttet da Tyskland i 2007 overtok formannskapet.

Under feiringen av Roma-traktatens 50-årsjubileum den 25. mars 2007, signerte EUs ledere Berlin-erklæringen, og ble enige om å plassere EU på en «fornyet felles plattform før valgene til Europaparlamentet i 2009». Berlin-erklæringen ble starten på en prosess som munnet ut i Lisboa-traktaten.

Fremforhandling[rediger]

Det europeiske råds møte i juni 2007[rediger]

Den 21. juni 2007 møttes det europeiske råd i Brussel for å bli enige om grunnlaget til en ny traktat som skulle erstatte Traktaten om en forfatning for Europa. Møtet fant sted under Tysklands formannskap, og forbundskansler Angela Merkel ledet forhandlingene i egenskap av fungerende president for det europeiske råd.

Etter å ha behandlet en rekke andre emner, deriblant beslutningen om å innlemme Kypros og Malta i Eurosonen den 1. januar 2008, startet forhandlingene om den nye traktaten. Møtet var ment å finne sted mellom 21. og 22. juni, men måtte forlenges til 23. juni kl. 5, før resultatet ble offentliggjort.

Den vanskeligste delen av forhandlingene skyldtes Polens insisterende krav om et «kvadratrotsystem» som utjevner vekten av stemmer mellom de største og minste landene. Forhandlingene var en stund såpass fastlåste at Angela Merkel truet med å fortsette forhandlingene uten Polens deltagelse, men man kom likevel til slutt frem til et kompromiss.

Møtet endte opp med et 16-siders utkast, som skulle danne grunnlaget for forhandlingene om en ny traktat. Regjeringslederne ble enige om å innkalle til en regjeringskonferanse – det eneste organ som kan endre EU-traktater. Regjeringskonferansens beslutninger må ratifiseres av alle medlemsstatene. Tidligere regjeringskonferanser fant sted i Nice (Nice-traktaten) i 2001, i Amsterdam i 1997 (Amsterdamtraktaten) og i Maastricht i 1992 (Maastricht-traktaten).

Dette utkastet fikk navnet «Reform-traktaten», for å klargjøre at den nye traktaten ikke skulle erstatte tidligere EU-traktater, var ment å forandre Roma-traktaten og Maastricht-traktaten ved å tilføye store deler av innholdet i Traktaten om en forfatning for Europa . Etter press fra Storbritannia og Polen, ble man også enige om en tilleggsprotokoll der disse landene fikk unntak fra EUs Charter for grunnleggende menneskelige rettigheter.

Regjeringskonferanse i juli 2007[rediger]

Portugal hadde overtatt presidentskapet i EU den 1. juli 2007, og fikk støtte fra blant annet Tyskland om at regjeringskonferansen skulle finne sted i løpet av Portugals presidentskapsperiode. Regjeringskonferansen for Lisboa-traktaten fant derfor sted mellom 21. og 24. juli 2007 i Portugal.

I tillegg til regjeringsmedlemmer og jurister fra hver medlemsstat, deltok tre representanter fra Europaparlamentet: Den konservative Elmar Brok, sosialdemokraten Enrique Baron Crespo og den liberale Andrew Duff.

Etter forhandlingene i juni 2007, hvor man ble enige om et 16-siders rammeverk for den nye traktaten, fant utarbeidelsen av den nye traktaten sted den 23. juli 2007. Regjeringskonferansen åpnet etter en kort seremoni.

Det portugisiske presidentskapet presenterte deretter et 145 siders dokument (med 132 ekstra sider bestående av 12 protokoller og 51 erklæringer) med tittelen «Utkast til avtale som endrer Traktaten om Den europeiske union og Traktaten om etablering av Det europeiske fellesskap». Dette dokumentet dannet utgangspunktet for forhandlingene.

Før åpningen av regjeringskonferansen hadde Polen uttrykt ønske om å reforhandle voterings-systemet som man hadde blitt enige om i juni 2007, men dette ble trukket tilbake etter press fra de fleste av de andre medlemslandene.

Under forhandlingene skal likevel Polen, i likhet med Storbritannia, ha krevd unntak fra EUs Charter for grunnleggende rettigheter i form av regler som gjør det mulig for medlemsland å forsinke lovgivningen. Et lignende krav om unntak fra Irlands side ble til slutt trukket tilbake.

I motsetning til forfatningstraktaten vil Lisboa-traktaten endre de eksisterende traktater og ikke erstatte dem.

Traktaten følger rådene fra Amato-gruppen om å erstatte Maastricht-traktaten med forfatningstraktatens første kapittel, samt å endre Roma-traktaten slik at den rommer det meste av forfatningstraktatens tredje kapittel. I tillegg vil Roma-traktaten bli omdøpt til «Traktaten for etableringen av Det europeiske fellesskap».

Lisboa-traktaten består av kryss-referanser som erstatter eksisterende avtaler, og er ikke ment å være en traktat i seg selv. Dette er i tråd med tradisjonelle prosedyrer for endring av EU-traktater.

Det europeiske råds møte i oktober 2007[rediger]

Den 18. oktober og 19. oktober 2007 møttes ledende jurister fra alle EUs medlemsland i Lisboa. De ble enige om navnet Lisboa-traktaten, ettersom signeringen ville finne sted i Lisboa i Portugal.

Toppmøtet ble ledet av José Sócrates, fungerende president av det europeiske råd, og vedtok følgende justeringer:

  • Bulgaria fikk medhold i at den kyrilliske transkripsjonen av Euro (евро) skulle uttales «evro» i stedet for «еуро» (slik Den europeiske sentralbanken hittil hadde gjort)
  • EU frafalt kravet om rettslige sanksjoner mot Østerrike, på grunn av kontroversielle utsagn om utenlandske studenter ved landets universiteter.
  • Italia fikk et ekstra medlem av Europaparlamentet, samtidig som Europaparlamentets president ville telles som et ekstra medlem.
  • Polen fikk medhold i en sterkere vektlegging av Ioannina-kompromisset fra 1994. I tillegg fikk Polen en ekstra talsmann i EF-domstolen.

Signering[rediger]

Lisboa-traktaten ble signert den 13. desember 2007 av statslederne for de 27 EU-landene under en høytidelig seremoni i Jerónimos klosteret i Lisboa, Portugal.

Europakommisjonens president José Manuel Durão Barroso kommenterte hendelsen slik: «Fra dette gamle kontinentet, er et nytt Europa født. For første gang er de landene som en gang var splittet av et totalitært gardin, nå forent i støtten av en felles avtale som de selv hadde forhandlet frem». Frankrikes president Nicolas Sarkozy sa til reportere at «Europa var blokkert, uten å vite hvordan vi skulle bevege oss fremover, og vi fant løsningen gjennom denne traktaten». Storbritannias statsminister Gordon Brown møtte ikke frem, og traktaten ble i hans sted signert av David Miliband. «Dette er en dag for Europa å se fremover», sa han. Under sin tale sa Portugals statsminister José Sócrates at «dette var det europeiske prosjekt som mange generasjoner drømte om og andre før oss kjempet for, med en visjon for fremtiden».

Ratifikasjon[rediger]

Etter å ha blitt signert i Lisboa, må Lisboa-traktaten i tillegg bli ratifisert av hvert enkelt medlemsland i EU, enten gjennom folkeavstemning eller gjennom flertall i de nasjonale parlamentene.

Under toppmøtet i juni 2007 fikk Tyskland medhold i at alle 27 EU-land må ratifisere avtalen forut for Europaparlamentsvalget i midten av 2009.

Statslederne i de fleste EU-landene ønsket ikke folkeavstemninger om traktaten. I Østerrike, Finland, Ungarn, Polen og Slovenia var kravet for parlamentarisk ratifisering et kvalifisert flertall fra 2/3 av nasjonalforsamlingene. I Tsjekkia og Slovakia var det nødvendig med et kvalifisert flertall på 3/5 av representantene. I de øvrige EU-landene kreves et simpelt flertall.

Kun Irland var ifølge landets grunnlov forpliktet til å holde en folkeavstemning om traktaten.

Beslutningene om å ratifisere traktaten gjennom de nasjonale parlamentene, har ikke skjedd uten motstand. I flere EU-land har diverse politiske grupperinger gjort forsøk på å tvinge politikerne til å legge traktaten ut til folkeavstemning.

I Tyskland og Tsjekkia fikk motstandere av traktaten medhold i sine krav om at forfatningsdomstolene skulle avgjøre hvorvidt det er i strid med landenes grunnlov å ratifisere Lisboa-traktaten uten folkeavstemninger. For Tysklands vedkommende innledet forfatningsdomstolen den 10. februar 2009 en ny høring for å avgjøre om traktaten er grunnlovsstridig.

Den 11. juni 2008 hadde 15 EU-land ratifisert traktaten, og 8 EU-land lagret ratifiseringsinstrumentene i Roma.

Irland[rediger]

Folkeavstemningen i Irland fant sted den 12. juni 2008, med 3,051,278 stemmeberettigede. Valglokalene var åpne mellom kl 7 og kl 22, lokal tid, og opptellingen begynte kl 9 den 13. juni.

Resultatet ble offentliggjort senere på ettermiddagen, og viste et nei-flertall på 53.4%. Oppmøtet ved folkeavstemningen var 53,1 %.

Den 13. juni 2008 oppfordret Europakommisjonens president José Manuel Durão Barroso de resterende EU-landene til å fortsette ratifiseringen av Lisboa-traktaten. Han fikk støtte av Frankrikes statssekretær for Europeiske spørsmål, Jean-Pierre Jouyet, og Italias utenriksminister Franco Frattini. Den 14. juni 2008 oppfordret Frankrikes president Nicolas Sarkozy om å fortsette ratifiseringsprosessen, og tilføyde at Irlands nei «ikke skal få lov til å utvikle seg til å bli en krise». Storbritannias regjering erklærte at Taoiseach Brian Cowen «må komme frem til en løsning på krisen og neglisjere kravene om å forkaste traktaten». Storbritannias Europa-minister Jim Murphy insisterte på at folkeavstemningen i Irland «ikke betyr at traktaten er død».

Under et møte i Europakommisjonen den 19. juni 2008, fikk Irland en frist til oktober 2008 til å løse problemene som utfallet av folkeavstemningen hadde medført. Den 12. desember 2008 erklærte Brian Cowen at en ny folkeavstemning ville bli avholdt i oktober 2009.

Den andre folkeavstemningen i Irland fant sted den 2. oktober 2009. Resultatet ble et ja-flertall på 67,1 %, og en valgdeltagelse på 59 %.

Den 3. november 2009 hadde alle 27 EU-land ratifisert traktaten, og den 13. november 2009 var alle ratifiseringsinstrumentene lagret i Roma.

Detaljer[rediger]

EU-land Tidspunkt Ratifisering Lagret
1. Ungarn 17. desember 2007 Parlamentet
(325 ja, 5 nei, 14 blank)
6. februar 2008
2. Malta 29. januar 2008 Parlamentet
(65 ja)
6. februar 2008
3. Slovenia 29. januar 2008 Nasjonalforsamlingen
(74 ja, 6 nei)
24. april 2008
4. Romania 4. februar 2008 Parlamentet
(387 ja, 1 nei, 1 blank)
11. mars 2008
6. februar 2008 Presidentens sanksjon
5. Frankrike 7. februar 2008 Nasjonalforsamlingen
(336 ja, 52 nei, 22 blank)
14. februar 2008
8. februar 2008 Senatet
(265 ja, 42 nei, 13 blank)
EU 20. februar 2008 Europaparlamentet
(532 ja, 115 nei, 29 blank)
Ikke nødvendig
6. Bulgaria 21. mars 2008 Nasjonalforsamlingen
(195 ja, 15 nei, 1 blank)
28. april 2008
7. Polen 1. april 2008 Parlamentet
(384 ja, 56 nei, 3 blank)
10. oktober 2009
2. april 2008 Senatet
(74 ja, 17 nei, 6 blank)
10. april 2008 Presidentens sanksjon
8. Portugal 23. april 2008 Nasjonalforsamlingen
(208 ja, 22 nei)
17. juni 2008
9. mai 2008 Presidentens sanksjon
9. Østerrike 9. april 2008 Underhuset (Nationalrat)
(151 ja, 28 nei)
13. mai 2008
24. april 2008 Overhuset (Bundesrat)
(58 ja, 4 nei)
28. april 2008 Presidentens sanksjon
10. Danmark 24. april 2008 Folketinget
(90 ja, 25 nei)
29. mai 2008
30. april 2008 Kongelig sanksjon
11. Slovakia 10. april 2008 Parlamentet
(103 ja, 5 nei, 42 blank)
24. juni 2008
12. mai 2008 Presidentens sanksjon
12. Litauen 8. mai 2008 Parlamentet
(83 ja, 5 nei, 23 blank)
26. august 2008
14. mai 2008 Presidentens sanksjon
13. Latvia 8.mai 2008 Parlamentet
(70 ja, 3 nei, 1 blank)
16. juni 2008
28. mai 2008 Presidentens sanksjon
14. Luxembourg 29. mai 2008 Parlamentet
(47 ja, 1 nei, 12 blank)
21. juli 2008
15. Hellas 11. juni 2008 Parlamentet
(250 ja, 42 nei, 8 nei)
12. august 2008
16. Estland 11. juni 2008 Parlamentet
(91 ja, 1 nei, 9 blank)
23. september 2008
19. juni 2008 Presidentens sanksjon
17. Storbritannia og
Gibraltar
11. mars 2008 Underhuset
(346 ja, 206 nei, 94 blank)
16. juli 2008
18. juni 2008 Overhuset
(277 ja, 184 nei)
19. juni 2008 Kongelig sanksjon
18. Kypros 3. juli 2008 Parlamentet
(31 ja, 17 nei, 1 blank)
26. august 2008
3. juli 2008 Presidentens sanksjon
19. Nederland 5. juni 2008 Andrekammeret
(111 ja, 39 nei)
11. september 2008
8. juli 2008 Førstekammeret
(65 ja, 15 nei)
10. juli 2008 Kongelig sanksjon
20. Belgia 6. mars 2008 Senatet
(48 ja, 9 nei)
15. oktober 2008
10. april 2008 Parlamentet
(118 ja, 18 nei, 7 blank)
14. mai 2008 Det Vallonske parlament
Regionale spørsmål
(56 ja, 2 nei, 4 blank)
14. mai 2008 Det Vallonske parlament
Nasjonale spørsmål
(53 ja, 3 nei, 2 blank)
22. mai 2008 Den Vallonske regjeringens
sanksjon
19. mai 2008 Parlamentet i den
Tyskspråklige region
(22 ja, 2 nei 1 blank)
20. mai 2008 Parlamentet for den
fransktalende region
(67 ja, 3 blank)
27. juni 2008 Parlamentet i Brussel
(65 ja, 10 nei, 1 blank)
27. juni 2008 Brussels forente
forsamling
(65 ja, 10 nei)
10. juli 2008 Det Vlamske parlament
Regionale spørsmål
(76 ja, 21 nei, 2 blank)
10. juli 2008 Det Vlamske parlament
Lokale spørsmål
(78 ja, 22 nei, 3 blank)
11. juli 2008 COCOF-forsamlingen
i Brussel
(70 ja, 1 nei, 1 blank)
19. juni 2008 Kongelig sanksjon
21. Spania 26. juni 2008 Parlamentet
(322 ja, 6 nei, 2 blank)
8. oktober 2008
15. juli 2008 Senatet
(232 ja, 6 nei, 2 blank)
30. juli 2008 Kongelig sanksjon
22. Italia 23. juli 2008 Senatet
(286 ja)
8. august 2008
31. juli 2008 Deputertkammeret
(551 ja)
2. august 2008 Presidentens sanksjon
23. Finland og
Åland
11. juni 2008 Parlamentet
(151 ja, 27 nei, 21 blank)
30. september 2008
12. september 2008 Presidentens sanksjon
25. november 2009 Ålands parlament (24 ja, 6 nei) [1]
24. Tyskland 24. april 2008 Underhuset (Bundestag)
(515 ja, 58 nei, 1 blank)
25. september 2009
23. mai 2008 Overhuset (Bundesrat)
(65 ja, 4 blank)
8. oktober 2008 Presidentens sanksjon
25. Sverige 20. november 2008 Riksdagen
(243 ja, 39 nei, 13 blank)
10. desember 2008
27. november 2008 Regjeringens godkjennelse
26. Irland 12. juni 2008 Underhuset (1. lovforslag) 23. oktober 2009
9. mai 2008 Senatet (1. lovforslag)
12. juni 2008 Referendum
(53,4 % nei)
8. juli 2009 Underhuset (1. lovforslag)
9. juli 2009 Senatet (1. lovforslag)
2. oktober 2009 Referendum
(67,1 % ja)
15. oktober 2009 Presidentens sanksjon
21. oktober 2009 Underhuset (2. lovforslag)
22.oktober 2009 Senatet (2. lovforslag)
23. oktober 2009 Presidentens sanksjon
27. Tsjekkia 18. februar 2009 Deputivkammeret
(125 ja, 61 nei, 11 blank)
13. november 2009
6. mai 2009 Senatet
(64 ja, 20 nei, 5 blank)
3. november 2009 Presidentens sanksjon
  1. Ratifisering av Ålands parlament var ikke nødvendig for at traktaten skal tre i kraft

Innhold[rediger]

Lisboa-traktaten beholder de fleste institusjonelle delene av forfatningstraktaten: En fast EU-president, en EU-utenriksminister, samme fordeling av plassene i parlamentet og en setning om utmeldelse av EU.

På den annen side inneholder ikke Lisboa-traktaten statslignende trekk som navnet «forfatning». Referanser til EU-symboler som hymne, flagg, nasjonalsang og motto er også fraværende. Traktaten rommer heller ingen formulering om at EU-lovgivningen har forrang fremfor nasjonal lovgivning. Det ble tidligere foreslått å erstatte de nåværende EU-forordninger og EU-direktiver med betegnelsen lov.

Traktaten gir landene en mulighet for å stå utenfor EU-samarbeidet på områder som politi og kriminallovgivning, etter ønske fra Storbritannia. Maktfordelingen mellom medlemsstatene og unionen er gjort klarere ved å fastslå at der er snakk om en toveisprosess, og at det også kan bli fjernet suverenitet fra unionen og tilbake til nasjonalstatene.

Stemmevekt[rediger]

Et kvalifisert eller dobbelt flertall utgjør, ifølge den gjeldende Nice-traktaten, støtte fra 258 av 345 stemmer i EU's ministerråd.

Dette flertallet tilsvarer stemmer fra 74 % av medlemslandene, men representerer bare 62 % av EUs borgere. De fire landene med flest innbyggere, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia har 29 stemmer, mens Spania og Polen har 27 stemmer.

I Forfatningstraktaten ble det kvalifiserte flertallet forsøkt endret til å utgjøre stemmer fra 55 % av medlemslandene, som representerer 65 % av EUs borgere. Alle 27 EU-land, bortsett fra Polen, ønsket også en slik endring i Lisboa-traktaten. Polen ønsket i stedet et kvadratrotsystem som utjevner vekten av stemmer mellom de største og minste landene.

Den tyske regjeringen gikk til slutt med på å forhandle med Polen, og toppmøtet endte i et kompromiss den 23. juni 2007. De nåværende stemmereglene fra Nice-traktaten beholdes fram til 2014. I overgangsperioden 2014–2017 gjelder de nye reglene med flertall fra 55 % av medlemslandene og 65 % av EUs befolkning, men åpner for unntak. Unntakene opphører i 2017.

I 2014 trer også en ny versjon av Ioannina-kompromisset fra 1994 i kraft. Det vil gi små land muligheten til å gjenoppta drøftelser av EU-avgjørelser, som landet misliker.

Charter for grunnleggende rettigheter[rediger]

Det 54 artikler lange Charter for grunnleggende rettigheter omtaler EU-borgernes politiske, sosiale og økonomiske rettigheter. I Forfatningstraktaten var disse rettighetene integrerte i traktaten, og var juridisk bindende.

Lisboa-traktaten refererer til dette charteret, uten at EF-domstolen kan tvinge EU-land til å endre deres lovgivning. Storbritannia nektet å akseptere at dette charter skulle påvirke eller overprøve britisk lovgivning. Polen fikk tilføyd en setning om at det ikke vil påvirke de nasjonale regjeringers makt innenfor «offentlig moral og familien».

Europakommisjonen[rediger]

Det nåværende antallet på 27 EU-kommissær beholdes etter at Irland fikk stoppet et forslag om å redusere antallet fra 2014.

Fast formann[rediger]

Framover ledes EU-toppmøtene av en fast formann som sitter i 2 1/2 år. Alle øvrige EU-ministermøter ledes fortsatt av en minister fra det landet som har formannskapet for EU. Formannskapet skal fortsatt roteres hvert halve år.

Utenrikspolitikk[rediger]

Traktaten innfører en fast «utenriksminister», kalt Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Representanten skal lede utenriksministermøter og vil også bli nestformann for Europakommisjonen.

Storbritannia var motstander av å utvide EUs innflytelse i utenrikspolitikken. EF-domstolen vil nå ikke ha jurisdiksjon på dette området. Kommisjonen og Parlamentet får heller ikke den utenrikspolitiske makt som de var tiltenkt gjennom forfatningstraktaten. Storbritannia ønsker dessuten at den felles utenriksministerens diplomatiske betjening skal bestå av nasjonale og ikke EUs embedsmenn. Traktaten fastslår således flere steder at den ikke gir EU større utenrikspolitisk makt.

Justispolitikk og politi[rediger]

Storbritannia vil ikke delta i EU-samarbeidet på det justispolitiske området og heller ikke delta i politisamarbeidet.

Storbritannia har dermed fått et forbehold som minner om det danske rettsforbeholdet. Storbritannia bestemmer selv om landet på et senere tidspunkt vil tilslutte seg EU-lovgivningen på dette området.

EU som juridisk person[rediger]

I øyeblikket er ikke EU en juridisk person. Dette betyr at EU ikke kan underskrive internasjonale avtaler. Forfatningstraktaten ville tildele unionen denne status, men dette er fortsatt oppe til diskusjon.

Nasjonalforsamlingene[rediger]

Lisboa-traktaten ønsker å styrke de nasjonale parlamentenes rolle i EU's beslutningsprosess noe ved å gi dem åtte, ikke som tidligere seks, uker til å gjennomgå Europakommisjonens lovforslag før behandlingen av disse fortsetter i EUs lovgivende forsamlinger.

Tyskland har foreslått at hvis en tredjedel av de nasjonale parlamentene er imot et forslag, så skal kommisjonen fremsette en begrunnet uttalelse om hvorfor den likevel ønsker å fremsette det, men uten å være tvunget til å trekke forslaget tilbake.

Mer makt til befolkningene[rediger]

Som noe nytt får 1 million borgere i EU mulighet til å tvinge Europakommisjonen til å fremsette et lovforslag ved å skrive under på en erklæring.

Utvidelse[rediger]

Den nye traktaten inneholder formuleringer om at kommende medlemsland skal overholde EU-samarbeidets verdier dersom de ønsker å være medlem av unionen.

Et nederlandsk forslag om å bevare kriterier for ytterligere utvidelser i den nye traktaten har ikke blitt fullt ut implementert siden man fryktet at forslaget ville føre til dommer hos EF-domstolen, som dermed vil få det siste ordet om hvem som vil kunne innlemmes i EU, og ikke politikerne.

Under toppmøtet i juni 2007 lyktes det den nederlandske statsminister Jan Peter Balkenende å sikre visse opptagelseskriterier i traktaten. Kriteriene gjør det vanskeligere for land som gjerne ønsker å være medlemmer å få sine søknader godkjent, siden de gir mer makt til de nasjonale parlamentene fremfor kommende EU-lovgivning.

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]