Lex specialis

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Lex specialis (lat. lex "lov" og specialis "spesiell") er en tolkningsregel som kommer til anvendelse ved motstrid mellom rettsregler av samme rang og fører til at spesielle regler går foran mer generelle regler.

Prinsippet om lex specialis brukes ved tolkning av lover og går ut på at det er en formodning for at spesialiserte rettsregler går foran generelle regler fordi man anser den spesielle regelen som et unntak fra den generelle, også når den generelle er nyest (se lex posterior-prinsippet).

Prinsippet er en naturlig konsekvens av hvordan regler er bygd opp. Akkurat som unntak går foran hovedregler, går spesielle regler foran generelle regler ved utilsiktet motstrid. Grunnen er at spesielle regler er mer gjennomtenkte for sitt tilfelle enn den generelle regelen er.

Lex specialis har samme status som lex posterior. Det er et rettskildemoment som teller nokså mye. Trekker lex posterior og lex specialis i hver sin retning, gir ingen av dem veiledning om hvordan motstriden skal løses. Motstriden må da løses ut fra de andre rettskildefaktorene.

Prinsippet om lex specialis blir sammen med lex posterior og lex superior betegnet som de tre kollisjonsprinsippene.

For mer informasjon om hvordan man bruker rettsanvendelsesprosessen for å komme frem til en rettsregel, kan du se våre artikler om Rettskildelære og Rettsregel.

Utfordringer med lex specialis-prinsippet[rediger]

Lex specialis skaper noen særegne problemer som lex superior og lex posterior ikke gjør. Det kommer av at det er vanskeligere å si hva som er en spesiell regel enn hva som er en trinnhøyere eller nyere regel.

Vanskene blir ekstra store når du kommer utenfor spesialfeltet og lurer på om du skal falle tilbake på den alminnelige regelen. For hva er egentlig den alminnelige regelen? Fremfor å ta for gitt at et helt regelsett, som Kjøpsloven, er mer alminnelig enn andre regelsett, som Husleieloven, og av den grunn skal anvendes på andre livsområder, må vi spørre om rettskildefaktorene alt i alt gir grunnlag for en slik slutning.

Siden begrepet alminnelig regel både brukes som systematisk fellesbetegnelse, som normalregel og som generell retningslinje, må det bero på en fri rettskildevurdering av hver av reglene om det er den alminnelige regelen eller den spesielle regelen som skal brukes på andre tilfeller enn de som spesialregelen dekker. Ofte kan det derfor være bedre å holde seg til en hovedregel fremfor å slutte analogisk fra en unntaksregel.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

  • Jan Fridthjof Bernt og Synne Sæther Mæhle, "Rett, samfunn og demokrati", 5. opplag 2014 - ISBN 978-82-05-31041-4
  • Erik Boe, "innføring i juss - Juridisk tenkning og rettskildelære", 4. opplag 2003 - ISBN 82-518-3453-8
  • Erik Monsen, "Innføring i juridisk metode og oppgaveteknikk", 2. opplag 2014 - ISBN 978-82-02-39275-8