Legalitetsprinsippet

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Legalitetsprinsippet (av lat. nulla poena sine lege, "ingen straff uten lov") innebærer at staten ikke kan gjøre inngrep i borgernes rettsstilling uten hjemmel i lov og er ment å beskytte individene mot statsmakten.

Generelt kan det sies at legalitetsprinsippet dreier seg om hvilke typer beslutninger som kan eller bør vedtas i lovs form, evt. ha grunnlag i lovvedtak. Betraktet som et prinsipp forankret i Grunnloven §§ 96, 97, 98 og forsterket i § 113, er dette et av de viktigste rettsprinsippene vi har i Norge.

I senere år har prinsippet fått en utvidet betydning, da myndighetsutøvelse, eller heteronom kompetanse, kan utøves i medhold av andre autorative rettsgrunnlag, herunder samtykke/avtalekompetanse, nødrett, eierrådighet, instruksjonsmyndighet og til dels sedvane. Legalitetsprinsippet kan følgelig formuleres slik at ethvert inngrep i private rettssubjekters rettsstilling er betinget av en foreliggende kompetanse. Prinsippet er i første rekke begrunnet i rettssikkerhet, da private ikke skal utsettes for inngrep som de ikke kan forutse. I noen tilfeller kan inngrepets art begrense de øvrige kompetansegrunnlagenes gyldighet, og dermed være betinget av lovhjemmel. Inngrepets art kan også avskjære en særlig utvidende tolkning eller analogisk anvendelse av lov. Dette er i teorien kalt det relative legalitetsprinsipp.

Folkesuverenitetsprinsippet kompletteres med – for ikke å si forankres i form av – en rettslig anerkjent doktrine om legalitetsprinsippet.

I Norge er legalitetsprinsippet hjemlet i:

Grunnloven § 96, som sier at "Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom.".
Grunnloven § 97, som sier at "Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.".
Grunnloven § 98, som sier at "Alle er like for loven.".
Legalitetsprinsippet er videre forsterket i Grunnloven § 113, som sier at "Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.".

Legalitetsprinsippet har også anvendelse langt ut over Norges grenser, og er beskyttet av Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK), art. 7.

Historisk[rediger]

Frem til den store grunnlovsreformen i 2014, hvor prinsippet ble hjemlet i Grunnloven, var Legalitetsprinsippet regnet som et rettsprinsipp av Grunnlovs rang (konstitusjonell sedvanerett), og sedvaneretten gav da borgerne et selvstendig grunnlag for å hevde sin rett.

Mange har ment at legalitetsprinsippets betydning for å opprettholde grensen eller balansen mellom den utøvende og den lovgivende makt forsvant med innføringen av parlamentarismen. Kritikerne la til grunn at motvekten til denne sterke maktkonstellasjonen ligger ikke i noe bestemt statsorgan, men i opposisjons-partier, interesseorganisasjoner og andre ikke-statlige maktfaktorer.

På 1970-tallet tok jusprofessor Torstein Eckhoff til orde for å skrote den tradisjonelle formuleringen av legalitetsprinsippet, altså forsøkene på å angi positivt hva som faller inn under prinsippet. Han påpekekte at Grunnloven ikke gav noen nærmere anvisning på hvilke beslutninger som har lovs innhold. Slik sett avviste Eckhoff legalitetsprinsippet som en skranke for statens maktutøvelse overfor borgerne, og som et konstitusjonelt prinsipp. Med dette mente Eckhoff at det eksisterer kompetansenormer og at deres blotte eksistens gjør det mulig for noen å treffe rettslig bindende beslutninger, samt at alle andre (i første omgang offentligrettslige) kompetansegrunnlag har begrenset rekkevidde, med den følge at "hvis ikke noe annet grunnlag for kompetanse foreligger, er hjemmel i lov nødvendig".

På denne måten omdefinerte Eckhoff legalitetsprinsippet til et rent formelt prinsipp, altså en omlegging fra et tradisjonelt til et rettspositivistisk rettsbegrep, en omlegging som langt på vei ble fastlagt med avgjørelsen i den store konsesjonssaken i 1918 (Rt. 1918 s. 401). Dette betyr at verken lov- eller forvaltningsvedtak krever noen annen begrunnelse for sin gyldighet (bindende virkning), så lenge kompetansegrunnlaget formelt sett er i orden.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

  • Eivind Smith, "Konstitusjonelt demokrati", 2. opplag 2016 - ISBN 978-82-450-1782-3
  • Jan Fridthjof Bernt og Synne Sæther Mæhle, "Rett, samfunn og demokrati", 5. opplag 2014 - ISBN 978-82-05-31041-4
  • Torstein Eckhoff, "Legalitetsprinsippet, Statsrettslige emner", 1975

Eksterne lenker[rediger]