landmåler

Byggingen av de egyptiske pyramidene krevde kunnskaper tilsvarende en landmåler. Landmåling og astronomi er nær beslektet.

I Norge kan faget spores tilbake til slutten av 1600-tallet, da det var privatpersoner som foretok kartlegging av områder etter oppdrag fra private, eller offentlige myndigheter. Fra 1719 ble det dessuten opprettet stillinger som amtskonduktør i hvert enkelt amt. Disse stillingene skulle rydde opp i grensetvister utover landet. I bykommunene ble det opprettet egne, tilsvarende stillinger som stadskonduktører. Det er mange pene kart fra denne tiden.

På slutten av 1700-tallet og begynnelsen på 1800-tallet ble det opprettet landmålerstillinger innen forsvaret, og disse konstruerte kart for militært bruk. I perioden 1845–1865 ble store deler av landet kartlagt på denne måten i målestokk 1:50 000. Disse kartene var imidlertid ikke i vanlig salg. Betegnelsen på disse kartene var «kvartmilskart». Målingene ble som regel foretatt med målebord.

Norges Geografiske oppmåling (senere Statens kartverk) ble etablert i 1773 for å ivareta den nasjonale kartleggingen. Det overordnede grunnlagsnettet i landet, samt kartseriene 1:50 000 (N50) og 1:5000 (N5 – økonomisk kartverk) er i dag Statens kartverks ansvarsområde.

Etter at utskiftningsloven av 1857 ble iverksatt i 1859, ble det fart i kartleggingen av eiendomsgrenser. Utskiftningsloven ble innført for å rydde opp i svært innfløkte eiendomsforhold på landet, hvor gammel teigblanding var et hinder for utviklingen i landbruket. I perioden 1860–1885 ble det utført svært mange jordskiftesaker, noe som resulterte i troverdige og gode kart i målestokk 1:2000 og 1:4000.

Fra slutten av 1800-tallet har landmålere hatt viktige oppgaver ved anleggsarbeider (anlegg av jernbane, veibygging – inkludert broer og tunneler, gruvedrift og så videre).

Etter at bygningsloven ble innført i 1965, og særlig etter at delingsloven ble innført i 1980 ble det ansatt landmålere i de enkelte kommunene for å forestå kartlegging av eiendomsgrenser.