Konkurranseloven

Konkurranseloven (Lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger, forkortet krrl.) trådte i kraft 1. mai 2004 og har som formål å fremme konkurranse for å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser.

Det skal tas særlig hensyn til forbrukernes interesser ved anvendelse av loven. Loven forbyr samarbeid som begrenser konkurransen og misbruk av dominerende stilling.

Konkurranseloven hører under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) og håndheves av Konkurransetilsynet.

Konkurranselovens formål

Konkurranselovens formålsbestemmelse gir uttrykk for en mål-middel-analyse, der effektiv ressursbruk er det overordnede formålet og konkurranse er virkemiddelet som skal brukes for å nå dette formålet. Selv om effektiv ressursbruk er lovens overordnede formål skal ikke loven direkte realisere en markedsløsning med effektiv ressursbruk. Loven skal regulere konkurransen ved å beskytte denne mot tiltak som setter markedsmekanismens funksjon i fare. Ved å forhindre tiltak som begrenser konkurransen skal loven sørge for at markedsmekanismen virker effektivt, og realiserer markedsresultater med en samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk. At konkurranse gir effektive markedsløsninger kan vises ved å sammenligne markedsresultatet i den teoretiske frikonkurransemodellen med markedsresultatet i modellen for monopol. I frikonkurransemodellens likevektspunkt, m.a.o. i en situasjon hvor det hersker perfekt konkurranse, vil ressursene brukes effektivt. Monopolløsningen vil derimot gi et effektivitetstap, da produsert volum vil bli redusert i forhold til frikonkurranseløsningen, med høyere priser som resultat. Denne enkle sammenligningen kan begrunne hvorfor konkurranse etterstrebes for å oppnå en effektiv ressursbruk.

Formålsbestemmelsen legger føringer på fremgangsmåten for den formålsanalyse rettsanvenderen skal legge til grunn ved tolkningen og anvendelsen av loven. Det er den konkurranse som under de gitte markedsvilkår gir den mest effektive ressursbruken konkurranseloven skal fremme. En konkurransebegrensning er således i utgangspunktet ikke nok til å fastslå at lovens overordnede formål ikke fremmes. Virkningen på konkurransen må ses i forhold til den overordnede målsetningen om en effektiv ressursbruk. Dersom tiltaket gir effektivitetsgevinster som oppveier de negative virkningene av en konkurransebegrensning, vil tiltaket være i overensstemmelse med lovens overordnede formål, selv om det har negative virkninger på lovens virkemiddel.

Vurderingen av om et tiltak kan ha negative virkninger på konkurransen og ressursbruken, må foretas ved hjelp av økonomiske analyser. Den økonomiske vitenskap blir således en leverandør av analyser og argumenter til den konkurranserettslige analyse. Konkurranserett er allikevel ikke anvendt økonomi. Den økonomiske vitenskaps syn må filtreres inn i den konkurranserettslige argumentasjon. Dersom det er uenighet innenfor den økonomiske teori om hvilke virkninger et tiltak har på konkurransen og ressursbruken, noe det ikke er vanskelig å finne eksempler på, innebærer filtreringsprosessen at det må foretas et valg mellom ulike argumenter fra økonomisk teori. «Filteret» er den juridiske metode, som gir rettsanvenderen retningslinjer for hvor argumenter kan hentes fra, hvordan argumentenes innhold skal fastsettes og hvilken vekt et argument har.

Konkurransebestemmelser jf. EØS-avtalen

Også EØS-avtalen inneholder konkurransebegrensningsbestemmelser som retter seg mot ervervsdrivende, jf. EØS-loven, Del IV, kap. 1: Bestemmelser for foretak. De materielle bestemmelsene finnes i EØS-loven art. 53, 54 og 57. EØS-loven art. 53 og 54 tilsvarer Traktat om den Europeiske Unions Virkemåte (TEUV) art. 101 og 102 (tidligere EF art. 81 og 82), mens EØS-loven art. 57 tilsvarer fusjonsforordningen, jf. Rfo. 139/2004 om tilsyn med foretakssammenslutninger. EØS-avtalens hoveddel er gjennomført i norsk rett ved lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om EØS (EØS-loven). EØS-lovens bestemmelser for foretak i art. 53-60 er supplert av bestemmelser i EØS-avtalen protokoll 21-24, EØS-avtalen Vedlegg XIV og Avtale mellom EFTA-statene (ODA-avtalen) om opprettelse av et Overvåkningsorgan (EFTAs-overvpkningsorgan, ESA) og en Domstol (EFTA-domstolen. I tillegg har Europakommisjonen (Kommisjonen) og EFTAs overvåkningsorgan utstedt en rekke kunngjøringer.

Når det gjelder konkurransebegrensningsbestemmelser som ikke finnes i EØS-lovens hoveddel, er det gitt en egen lov 5. mars 2004 nr. 11 om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens konkurranseregler (EØS-konkurranseloven eller EØSkrrl.). I medhold av denne har en forskrift 21. desember 2011 nr. 1518 om gjennomføring av konkurransereglene i EØS-avtalen mv. blitt gitt. Forskriften gjennomfører EØS-avtalen Vedlegg XIV og ODA protokoll 4 i norsk rett. Forskriften tilsvarer både TEUVs materielle sekundærlovgivning vedrørende konkurranseregler for foretak slik disse fremstår etter at de er tilpasset EØS og reglene for Kommisjonens saksbehandling og kompetanse vedrørende TEUV art. 101 og 102 samt Rfo. 139/2004.

Forholdet mellom Konkurranseloven og EØS-loven art. 53 og 54 er regulert i EØS-konkurranseloven § 7.