Kriminalitet

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Kriminalitet er en betegnelse på handlinger som er straffbare i henhold til straffelovgivningen eller andre etablerte sosiale normer. I visse sammenhenger omtales kun de mer alvorlige lovbruddene som kriminalitet.

I noen definisjoner av kriminalitet, er det ikke bare nødvendig at en handling rammes av en straffeparagraf men at den også blir formelt sanksjonert, for å kunne kalles kriminalitet. Slike definisjoner utelukker for eksempel handlinger rammet av sovende paragrafer og andre straffelovbrudd som blir reagert mot på annen måte enn ved hjelp av rettsvesenet. Visse teoretikere mener på bakgrunn av en slik forståelse at kriminalitet ikke er noe en viss type handling enten er eller ikke er, men at handlinger blir til «kriminalitet» ut ifra den sosiale sammenhengen og måten andre oppfatter den på og reagerer mot den.

Historiske og geografiske ulikheter[rediger]

Hva som oppfattes som lovbrudd, varierer fra samfunn til samfunn og over tid. Det som er kriminelt i et land i dag, er altså heller ikke nødvendigvis kriminelt i andre land eller om noen år. Tydelige eksempler er straffebestemmelser for homofili og befatning med ulike typer rusmidler. For andre handlingstyper er det imidlertid mindre ulikheter i tid og sted, som for drap.

Kriminalitet i Norge[rediger]

Man har i Norge siden straffeloven av 1902, skilt mellom forbrytelser og forseelser, der sistnevnte innebærer de minst alvorlige handlingene. Dette regnes imidlertid ikke lenger som en hensiktsmessig inndeling da mange forseelser i dagens lovgivning betraktes som mer alvorlig enn mange av forbrytelsene. Skillet er derfor opphevet i ny straffelov vedtatt i 2005.

Kriminalitetskontroll og straffeprosess[rediger]

I Norge er det politiet som har ansvaret for å forebygge og etterforske kriminalitet. Polititjenestemenn og tollere har også myndighet til å gi forenklet forelegg om bot for mindre alvorlige trafikk- og tollforseelser. Hvis et straffelovbrudd skal etterforskes av politiet blir det i stedet registrert som anmeldt.

Påtalemyndigheten har ansvar for å lede politiets etterforskning og avgjøre om personer som anses for ansvarlige for anmeldte straffelovbdrudd skal siktes og eventuelt til slutt få en påtaleavgjørelse mot seg. Påtalen kan innebære tiltale, men oftere forelegg om bot, inndragelse eller betinget påtaleunnlatelse. I Norge har påtalemyndighet og politi også et spesielt tett samarbeid, da den lavere påtalemyndighet er en del av politiet.

I de tilfeller påtalemyndigheten reiser tiltale mot en person for brudd på en eller flere straffebestemmelser, er det en domstol som avgjør hva slags reaksjon som skal gis. Mulige reaksjoner er da i tillegg til frifinnelse: bøter, betinget/ubetinget fengselsstraff, forvaring og samfunnsstraff. En domstol må også godkjenne varetektsfengslinger hvis politiet vil holde en person mer enn et par dager i forbindelse med etterforskningen. Mens politi og påtalemyndighet er underlagt regjeringsmakten er domstolene helt uavhengige og skal kun dømme etter lover og andre rettskilder.

Gjennomføringen av straffen reguleres av Straffegjennomføringsloven og utføres av Kriminalomsorgen, som også skal gi straffen et hensiktsmessig innhold.

Statistikk og typer[rediger]

I Norge fører Statistisk sentralbyrå statistikk både over lovbrudd (og ofre) anmeldt til politiet, ferdig etterforskede lovbrudd, straffereaksjoner, og bruk av fengsel. Det blir også gjennomført spørreundersøkelser (levekårsundersøkelser) om utsatthet for tyverier, skadeverk og vold i den norske befolkningen over 16 år.

Kriminalitet blir i disse statistikkene delt opp i ti hovedgrupper, og en rekke ulike typer (ikke alltid sammenfallende med gruppeinndelingen):


  • Annen vinningskriminalitet, hovedsakelig tyverier (herunder simple og grove fra ulike steder og brukstyveri av motorkjøretøy), men også visse typer underslag, bedrageri og utroskap og heleri og ran (tross i at ran også involverer trusler eller vold).
  • Skadeverk, kun inndelt mellom simpel og grov skadeverksforbrytelse samt skadeverksforseelse.
  • Arbeidsmiljøkriminalitet, i hovedsak forseelse mot arbeidsmiljøloven.
  • Annen kriminalitet, som benyttelse av falsk dokument, forseelse mot den alminnelige orden og fred, forseelse mot politivedtektene (jf. tidligere løsgjengerloven) og lovbrudd mot andre lover, som utlendingsloven.

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]