Konstitusjonell sedvanerett

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Konstitusjonell sedvanerett er en betegnelse på sedvanebaserte rettsregler som antas å bygge på statsorganenes praksis og regulerer forholdene mellom de øverste statsmakter; Den lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Konstitusjonell sedvanerett er rettsregler som verken er vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll eller av Stortinget etter de former som er foreskrevet i Grunnloven § 121 (regler for endring av Grunnloven). I stedet er det rettsregler som har utviklet seg gjennom praksis og siden etterlevd av statsmaktene som bindende for dem og som samtidig omhandler den grunnleggende organiseringen av, styringen av og forholdet mellom statsmaktene eller det grunnleggende forholdet mellom statsmakten og borgerne. I Norge har man tradisjonelt sett det slik at disse uskrevne reglene har den samme rettslige status som Grunnloven selv. Det sies gjerne at Grunnloven og konstitusjonell sedvanerett til sammen utgjør konstitusjonen.

Konstitusjonell sedvanerett kan være i strid med bestemmelser i vedkommende lands grunnlov (konstitusjon), eller utfylle den på et punkt der konstitusjonen selv ikke gir noe entydig svar. Konstitusjonelle sedvanerettsregler anses å ha lik trinnhøyde som konstitusjonen selv, noe som innebærer at vanlig lov ikke er nok for å sette den til side. Dette krever at selve konstitusjonen endres, noe som i de fleste land krever en form for kvalifisert flertall (vanligvis to tredjedeler). Læren om konstitusjonell sedvanerett har blitt utviklet av norske rettsteoretikere for å dekke over at det er liten sammenheng mellom hvordan den norske statsretten er de jure (formelt) og hvordan den er de facto (i praksis). Dette kan forklares med Grunnlovskonservatisme, der bevaring av opprinnelige grunnlovsbestemmelser av mange blir sett på som å ha en egenverdi.

En av de viktigste endringene i det norske statsrettslige systemet som kom til gjennom konstitusjonell sedvanerett, var innføringen av parlamentarisme på slutten av 1800-tallet. Parlamentarismens prinsipp om at regjeringen er forpliktet til å gå av hvis Stortinget vedtar mistillit mot den, ble så sent som i 2007 forankret i Grunnloven § 15. Et annet eksempel på konstitusjonell sedvanerett som nå (2015) er kodifisert i Grunnloven § 89, er domstolenes kompetanse og plikt til å prøve om lover og forvaltningsvedtak står i strid med høyere rett, den såkalte prøvingsretten.

I Norge ser man således en klar tendens til at særlig viktig konstitusjonell sedvanerett i stadig større grad kodifiseres i lov.

Konstitusjonell sedvanerett i andre land[rediger]

Det britiske politiske system er trolig det mest kjente eksempel på en statsrettspraksis som i hovedsak baserer seg på konstitusjonell sedvanerett, men også Israel og New Zealand er uten skriftlig grunnlov.

I mange land, f.eks. Frankrike, er det tradisjon for å nyskrive konstitusjonen ved større endringer i styresett.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

Eksterne lenker[rediger]