Samboerskap

Fra Jusleksikon.no
(Omdirigert fra Konkubinat)
Hopp til: navigasjon, søk

Samboerskap (tidligere konkubinat eller papirløst ekteskap) er ugift samliv i ekteskapslignende former mellom to personer.

Samboerskapet er den samlivsform som har utviklet seg mest i løpet av de siste 40 år. Fra å være et opprør mot det etablerte ekteskapet og alle dets plikter og rettigheter har samboerskapet utviklet seg mot ekteskapet og nettopp tatt opp i seg mange av de samme rettigheter/plikter som man opprinnelig gjorde opprør mot.

Man regner med at mer enn 700.000 personer lever i samboerforhold, det vil si 350.000 samboerpar, ref. Statistisk Sentralbyrå - Om samboere.

Samboerskap/konkubinat var ikke tillatt i Norge frem til 1972, da ble den såkalte konkubinatparagrafen i Straffeloven § 379 opphevet. I dag er samboerskap en svært vanlig samlivsform, men betraktes fortsatt av enkelte som en alternativ samlivsform.

Juridisk[rediger]

Reglene om samboerskap har utviklet seg gjennom praksis og lovgivning de siste 25 år. De lover som mest uttrykker noe om denne samlivsformen er Folketrygdloven, Skattelovene og Husstandsfelleskapsloven. Sameigelova er aktuell for samboere som eier noe sammen.

Det er gjort utredninger for å se på om det skulle etableres egen lov for samboere. Det ble konkludert med at man ikke skal lage egen samboerlov, men at lovgivningen heller skal tilpasses, ref. 1999: 25 Samboere og samfunnet? Fulgt opp av St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap (saksopplysninger). Mange samboere tenker og ordner det slik som ekteskapsloven fastsetter, ved å inngå en samboeravtale.

Definisjon av samboere[rediger]

Mens inngangen og utgangen av et ekteskap er meget klart definert er ikke dette tilfelle for samboerskap. Ofte kan også de samboende selv være uenige om når samboerskapet egentlig startet (f.eks. når overnattingene fikk en viss hyppighet, når tannbørsten flyttet inn, når innflytteren fikk eget klesskap eller når innflytteren sa opp/solgte sin egen leilighet). Hva som defineres som et samboerskap endrer seg over tid og det er også uenighet blant de som praktiserer samboerskap om definisjonen av dette. F.eks. vil noen fortsatt omtale seg som samboere når de på grunn av studier eller arbeid må bo på forskjellig sted mens andre ikke vil lenger betegne dette som samboerskap. Uenighet om definisjonen av samboerskap gjør det både vanskelig å forske på samboerskap, tallfeste antall samboere samt å gi rettigheter og plikter til samboende.

Det er en del institusjoner som har behov for å definere om et par skal regnes som samboere eller ikke. Dette gjelder f.eks. offentlige institusjoner, bobestyrere, forsikringsselskaper og private firmaer med familierabatter o.l. Disse institusjonene bruker gjerne et eller flere av følgende tre kriterier:

  • Bo sammen

Dette regnes normalt som oppfylt hvis man har samme adresse i folkeregisteret. I følge dette kriteriet vil man ikke lenger være samboere hvis man for en periode bor (og er registrert) på forskjellige adresser. (En sidekommentar er at dette er en forskjell i forhold til ekteskap. Gifte kan være registrert med forskjellige adresser uten at det påvirker deres status som gifte).

  • Leve i ekteskapslignende forhold

Med ekteskapslignende forhold tenker man gjerne på at man bruker en viss tid sammen, at man støtter hverandre økonomisk og at man har et seksualliv av en viss hyppighet. Nå er det imidlertid stor variasjon på hvordan dette praktiseres selv blant gifte og en vurdering/bevisføring av dette i en konfliktsituasjon egner seg lite for rettsvurderinger. I praksis forenkler man derfor dette kravet til å si at dette er tilfredsstilt hvis de lovlig kunne ha giftet seg. Dermed utelukkes f.eks. bror og søster eller et par hvor den ene fortsatt er gift fra å bli oppfattet som samboere.

  • Gjensidig bekreftelse

Et tredje krav er at begge parter på en juridisk forpliktende måte bekrefter at de oppfatter seg som samboere og at de aktuelle rettigheter og plikter skal gjelde for de. Dette er for å unngå at en ”leieboer” plutselig skal kunne gjør krav med begrunnelse i samboerforhold når den andre parten ikke er inneforstått med dette.

Dødsfall og arv[rediger]

Som hovedregel har samboere ingen rett til arv. Det er imidlertid to unntak fra denne hovedregelen:

  1. Hvis dere har, har hatt eller venter felles barn vil du ha rett til arv og å sitte i uskifte. Din rett til arv vil være fire ganger folketrygdens grunnbeløp (4 G). Dette beløpet følger direkte av loven. Retten til slik arv trenger derfor ikke å fastsettes i testament. Skulle verdiene etter avdøde utgjøre et beløp mindre enn 4 G, vil du arve de verdier din samboer har etterlatt seg.
  1. Hvis dere ikke har felles barn men har vært samboere i fem år eller mer vil en rett til arv på 4 G kunne fastsettes i testament. En slik disposisjon vil, i motsetning til andre testamentariske disposisjoner, stå i første rekke og dermed gå foran eventuelle særkullsbarns pliktdels arv.

For samboerskap i mindre enn fem år, uten felles barn gjelder følgende: Selv om dere har en samboeravtale så er den uten verdi når det gjelder selve arveretten. Det er i dag bare ved testament at samboere kan gi hverandre arverett.

Samboeravtalen kan imidlertid ha stor betydning som bevis på hva du eier. Hvis dere har ordnet dere med livsforsikringer hvor dere gjensidig har begunstiget hverandre, så vil det kunne avhjelpe din manglende arverett. Poenget er at du da kan benytte forsikringsoppgjøret til å kjøpe ut samboerens arvinger, og på den måten beholde felles bolig etc. mest mulig inntakt.

Hvis du ikke har noe testament eller livsforsikring å falle tilbake på, så vil reglene i Husstandsfellesskapsloven likevel kunne være til noe hjelp for deg hvis du ønsker å overta boligen og/eller innbo. Problemet er at denne loven kun kan gi deg en rett til å kjøpe ut din samboers arvinger. Den er derfor til liten nytte hvis du, på grunn av din samboers bortgang, sliter økonomisk.

Samboende med felles barn har en del begunstigelser som avgiftsfritak ved den enes død og lik rett som gifte ved pensjon og trygderettigheter etter Folketrygdloven.

Se også Arveloven kapittel III A. Rett til arv og uskifte på grunnlag av sambuarskap.

Oppløsning av samboerskap[rediger]

Når man skal flytte fra hverandre etter oppløst samboerskap blir ofte det store spørsmålet hvordan man skal fordele verdier og eiendeler.

Dersom det ikke foreligger en samboeravtale, reguleres det økonomiske forholdet mellom samboere av rettspraksis samt spredt lovgivning. Foreligger en avtale som er ufullstendig, vil også denne kunne utfylles av rettspraksis og spredt lovgivning.

Utgangspunktet – hver tar sitt[rediger]

I det økonomiske oppgjøret mellom samboere er utgangspunktet at begge beholder sine eiendeler. Eierforholdet er dermed avgjørende for hva man beholder ved oppløsningen av samboerskapet.

Sameiegjenstander[rediger]

Når det gjelder sameiegjenstander, må verdien av sameiegjenstanden deles etter sameiebrøken. Dersom sameiegjenstanden ikke kan deles, må man bli enige om hvem som skal beholde tingen.

Dersom partene ikke blir enige om hvem som skal beholde tingen, kan hver av sameierne kreve oppløsning av sameie, jf. Sameigelova § 15. Den andre sameieren må da varsles og få en rimelig frist til å tenke seg om. Blir man ikke enige, kan hver av partene kreve tvangssalg.

Dersom det foreligger avtale om en annen fordeling enn de opprinnelige eierforholdene, skal avtalen legges til grunn.

Deling av gjeld ved brudd[rediger]

I det økonomiske oppgjøret er utgangspunktet at hver beholder sin gjeld. Foreligger det en avtale om annet, skal avtalen legges til grunn.

Rett til felles bolig[rediger]

I visse tilfeller kommer Husstandsfellesskapsloven til anvendelse ved oppløsning av et samboerskap. For at lovens skal komme til anvendelse, forutsetter det at man har bodd sammen i en husstand, at det er tale om ugifte personer og at samboerne er over 18 år. Videre er det et vilkår at husstandsfellesskapet opphører ved den enes død eller annen måte. Annen måte kan typisk være brudd. Partene må også enten ha vært samboere i minst to år eller, ha, ha hatt eller vente barn sammen, ved bruddet. Dette følger av Husstandsfellesskaplovens § 1.

Dersom ”sterke grunner” foreligger kan en av partene overta rettigheter i forhold til felles bolig, jf. Husstandsfellesskaplovens § 3, første ledd. Partene kan blant annet ha rett til å tre inn i husleiekontrakt, rett til å løse inn andel av boligeiendom, rett til å overta boligeiendom og rett til å tre/overta andel av vanlig innbo.

Sterke grunner er et strengt krav. Dermed skal det mye til før bestemmelsen får anvendelse. Ved vurderingen om sterke grunner foreligger, foretas det en konkret vurdering av partenes interesser og behov. Ifølge lovens forarbeider skal det foreligge en klar overvekt av hensyn som taler for at den ene skal overta boligen som en annen eier. Når ”særlige grunner” taler for det, kan en av partene få bruksrett til bolig, jf. Husstandsfellesskaplovens § 3, andre ledd. Dette gjelder til tross for at eiendommen er odelsberettiget, eller stammer fra arv eller gave.

Om det foreligger særlige grunner må også avgjøres ut ifra en konkret helhetsvurdering. Særlige grunner er ikke et like strengt begrep som sterke grunner. Dermed skal det mindre til å få bruksrett til bolig, i forhold til å overta bolig. Ifølge forarbeidene er det også lagt til grunn at det er lettere å tilkjenne bruksrett, da den ofte vil være tidsbegrenset og dermed mindre belastende for eieren.

Dersom partene har inngått samboeravtale skal denne tillegges vekt ved vurderingene, jf. Husstandsfellesskaplovens § 4.

Vederlagskrav[rediger]

Hovedregelen om at samboere beholder sine egne eiendeler og sin egen gjeld fører ikke alltid til et rimelig resultat. Rettspraksis har derfor utviklet en regel som sier at man i visse tilfeller har et krav på penger fra den andre, et vederlagskrav.

For at man skal ha krav på vederlag må to vilkår være oppfylt:

  1. Det må foreligge en økonomisk fordel som er overført fra den ene til den andre.
  2. Det må være rimelig å tilkjenne vederlag.

Den økonomiske fordelen[rediger]

Den økonomiske fordelen innebærer at den ene samboeren har tjent eller spart penger på den andre samboerens innsats. En økonomisk fordel er tilført, hvis formuen ville vært mindre dersom innsatsen tenkes borte.

Den økonomiske fordelen kan oppstå både ved direkte eller indirekte bidrag. Direkte bidrag vil si en direkte pengeytelse. Man betaler for eksempel et avdrag på lånet til den andre. Et indirekte bidrag vil si når en samboer frigjør tid eller kapital som den andre kan bruke til å investere i sine eiendeler. Et eksempel er der en samboer betaler alle forbruksutgifter, mens den andre betaler ned på lånet til sitt hus. Et annet eksempel er hjemmearbeid hvor man har omsorg for barn i skolepliktig alder. Et tredje eksempel er der hvor den ene samboeren spart utgifter til håndverker på at den andre samboeren har pusset opp boligen. Innsatsen kan dermed forekomme enten i form av arbeid eller innskutt kapital.

Bidraget må være i behold[rediger]

I de tilfellene hvor den ene samboeren har tjent på den andres innsats, skal den som har tjent på det stilles som om denne ikke hadde mottatt noen verdioverføring. Den som har tjent pengene må normalt bare gi fra seg verdien som er i behold ved samboerskapets oppløsning. At bidraget er i behold, vil si at det ikke er forbrukt eller på annen måte gått tapt. Alminnelig løpende vedlikehold på bolig vil normalt ansees forbrukt med en gang. Er den økonomiske fordelen en besparelse for den andre, er verdien i behold dersom den andre har spart utgifter som han eller hun uansett ville hatt.

Når det er tale om utført arbeid, legger man til grunn at verdioverføringen tilsvarer arbeidets verdi og materialkostnader. For enkelhetens skyld legger man ofte materialkostnadene til grunn.

Verdiendringer som følge av markedssvingninger[rediger]

Eiendeler vil som oftest forandre verdi over tid som følge av markedssvingninger. Dreier det seg om en bolig anskaffet under samlivet, er det nærliggende å legge verdien på tidspunktet for samlivets slutt til grunn ved beregning av den økonomiske fordelen. Den ene samboeren anskaffer for eksempel en boligeiendom under samlivet, og den andre bidrar med 20 % av anskaffelsessummen enten ved selve kjøpet eller gjennom nedbetaling av boliglånet. Dersom boligen senere stiger i verdi som følge av markedet, har den berikede samboeren blitt tilført en økonomisk fordel på 20 % av boligens nåverdi. Samme utgangspunkt bør følges i tilfeller hvor den ene bidrar med arbeid på den andres bolig.

I den skjønnsmessige rimelighetsvurderingen, se neste avsnitt, kan vederlaget reduseres med den begrunnelse at verdistigningen i større grad bør tilkomme eieren.

Rimelighetsvurderingen[rediger]

Om et vederlag er rimelig, beror på en konkret helhetsvurdering. Denne vurderingen kan også ha betydning for størrelsen av vederlaget. Når det gjelder samboerskap, er utgangspunktet ytelse uten gjenytelse. Det betyr at det ikke skal tilkjennes noen kompensasjon ved samlivets opphør. Derfor er det ikke tilstrekkelig at den ene samboeren har tilført den andre en økonomisk fordel. Det må også være rimelig å tilkjenne et vederlag. Nedenfor har vi nevnt noen av momentene som er relevante ved vurderingen, og som rettspraksis har vektlagt.

Samboerskapets varighet er et er av betydning. Dersom den ene samboeren har overført store verdier til den andre i løpet av et kort forhold, vil dette tale for at det er rimelig å tilkjenne vederlag. Det samme gjelder langvarige forhold, dersom store verdier er overført rett før forholdet tar slutt, fordi man trodde forholdet skulle vare. Fordelens størrelse og karakter har betydning ved vurderingen. Jo større økonomisk fordel som er tilført, jo mer nærliggende vil det være å tilkjenne vederlag. Har en verdioverføring vært nødvendig vil dette også trekke i retning av at vederlag bør tilkjennes.

Sannsynligvis skal det mindre til å tilkjenne vederlag i tilfeller hvor innsatsen har resultert i en forøkning av den andres formue, enn hvor innsatsen har resultert i en besparelse.

Dersom en besparelse er et utslag av tilfeldigheter kan det ha betydning. Et eksempel er om man har bidratt indirekte, fordi det var praktisk at den ene tok seg av hjemmet mens de andre jobbet.

Samboerens økonomiske behov nå og i fremtiden kan tillegges vekt. Dersom samboeren som har overført verdier blir stående igjen uten økonomiske midler etter et langt samboerforhold, taler det sterkt for at vederlagskrav er rimelig. Det taler imidlertid også mot vederlag, dersom den berikede samboer må selge eiendeler, eller ta opp lån for å betale et vederlag.

Om partene hadde forutsetninger om at det skulle ytes en kompensasjon kan også ha betydning. Det ovennevnte er bare momenter som rettspraksis tidligere har vektlagt. Hvert tilfelle må fortsatt vurderes konkret. Andre momenter kan også være relevante i tillegg til disse.

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]