Kodifikasjon

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Kodifikasjon (av lat. codex, "lovbok") eller kodifisering vil si å gjøre uskrevne regler til lov.

En kodifikasjon kan bety å samle mange sentrale rettsregler til en ny lovbok eller innføre enkelt regler inn i en eksisterende lovbok.

Det vanligste er å kodifisere regler som har utviklet seg gjennom sedvane eller rettspraksis til formell lov, gjerne etter at domstolene har skapt ny rett, hvoretter lovgivende makt følger opp med å utforme en lovregel på området.

Ideen med kodifikasjon henger sammen med ideen om konstitusjon. I Norge har vi en konstitusjon i form av grunnleggende rettsprinsipper, Grunnloven og konstitusjonell sedvanerett. Kodifikasjon blir en utvidelse av konstitusjonen, hvor legalitetsprinsippet og rettssikkerhet står sentralt, og er nødvendig for at folket skal vite hvilke plikter og rettigheter de har, slik at man er kjent med sin rettsstilling i samfunnet.

Historisk[rediger]

Allerede når Riksforsamlingen møttes på Eidsvoll i 1814 og skulle utforme Grunnloven ble det klart at det i tillegg til ny konstitusjon (Grunnlov) også var nødvendig å kodifisere et lovverk. § 94 i den opprinnelige Grunnloven (fjernet ved grunnlovsreformen i 2014) fastsatte at det på det første eller andre storting etter Riksforsamlingen i 1814 skulle vedtas en sivillovbok og en kriminallovbok.

I den opprinnelige Grunnloven § 94 stod det:
"En nye, almindelig civil og criminel Lovbog skal foranstaltes udgivet paa første, eller om det ikke er mueligt, paa andet ordentlige Storthing. Imidlertid blive Statens nugjeldende1 Love i Kraft, førsaavidt de ei stride imod denne Grundlov eller de provisoriske Anordninger, som imidlertid maatte udgives. De nuværende1 permanente Skatter vedblive ligeledes til næste Storthing."

Det oppstod imidlertid vanskeligheter med å få kodifisert en samlet sivillovbok og ideen ble formelt oppgitt av et samlet storting i 1845. Kriminallovboken kom med Straffeloven av 1842, senere avløst av ny straffelov i 1902 og sist Straffeloven 2005.

Årsaken til at arbeidet med en sivillovbok ikke ble ferdigstilt, var dels at det viste seg vanskeligere enn tenkt å få dette til, men også ulike syn på om det burde utarbeides en sivillovbok. Etter andre verdenskrig tok imidlertid professor Jon Skeie initiativ til å få på plass sivillovboken og i 1952 vedtok Stortinget at det skulle utarbeides en sivillovbok.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

  • Ernst Nordtveit, "Mål og rett" - Juristmållaget 75 år s. 111 - (JUB-2010-mor-111)

Eksterne lenker[rediger]