Kasuistisk lov

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Kasuistisk lov innebærer at alt som rammes av loven fremgår direkte av ordlyden. Kausistisk kommer fra det det latinske ordet casus og betyr tilfelle eller tilstand.

De fleste lover er generelle i form og innhold, for på den måten å dekke et bredt spekter av tilfeller. Motsatsen til en slik ”lovgivningsform” er den kasuistiske, der alle eventualiteter lovgiver kan tenke seg søkes beskrevet i loven selv, som i Gulatingsloven og Kong Christian Vs norske lov. Fordelen med kasuistiske lover er at alt som rammes av loven fremgår direkte av den. Men uansett hvor gjennomtenkt en slik lov er fra lovgivers side, vil den alltid etterlate en rekke smutthull for situasjoner lovgiver ikke klarte å overskue da loven ble skrevet.

Mange grunnlovsbestemmelser regulerer spredte enkelttilfeller. De tar ikke for seg felter i sin helhet. Lovstilen er kausistisk, sier jurister. Følgen av det er at tvil lett oppstår om hva rekkevidden er. Hva ligger f.eks. i Grunnloven § 26 første ledd ("Kongen har rett til å innkalle tropper, begynne krig til forsvar av landet og slutte fred, inngå og oppheve forbund, sende og motta sendemenn.")? Innebærer bestemmelsen at Kongen (Regjeringen) har herredømme over hele utenrikspolitikken, bortsett fra traktater av særlig viktighet, jf. Grl. § 26 annet ledd? Rettsteorien er uenig om det. Andenæs hevder at Grl. § 26 forbeholder Regjeringen hele utenriksforvaltningen, utenom tilfellene i Grl. § 26 annet ledd (Andenæs, "Statsforfatningen i Norge" s. 296). Eckhoff mener at bestemmelsen bare omfatter områdene som er nevnt i paragrafen, "innkalle tropper, begynne krig til forsvar av landet og slutte fred, inngå og oppheve forbund, sende og motta sendemenn" (Eckhoff, "Tidsskrift for rettsvitenskap", 1964 s. 222-223). Argumentet om ikke å utvide Grunnloven fordi den er lex superior, taler klart for Eckhoffs' syn. Samtidig gjør historiske data og statspraksis spørsmålet komplisert. Uansett hvordan rettskildefaktorene skal avveies, står det generelle slutningspoenget fast. Det er at vidtrekkende slutninger ikke bør trekkes fra kausistiske tekster. Tekstene innbyr ikke til å skulle tolkes antitetisk.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]