Havrettskonvensjonen er en internasjonal avtale med formål om å etablere og sikre en rettsorden for havene. Havrettskonvensjonen omtales gjerne som havets grunnlov.
Havrettstraktaten, United Nations Convention on the Law of the Sea, De forente nasjoners konvensjon om havrett
Konvensjonen ble åpnet for undertegnelse 10. desember 1982. Den var resultatet av over 14 års forhandlinger som involverte mer enn 150 stater. Konvensjonen trådte i kraft 16. november 1994.
Havrettskonvensjonen er blitt ratifisert eller tiltrådt av 168 stater, inklusive EU og Palestina. Norge ratifiserte og ble part i konvensjonen 24. juni 1996. Blant stater som ikke er parter, er USA, Tyrkia, Israel og Venezuela. USA har gjort til kjenne at store deler av konvensjonen gjenspeiler alminnelig folkerett, som også gjelder for statene som ikke har ratifisert eller tiltrådt den.
Havrettskonvensjonen består av 320 artikler, fordelt på 18 deler. I tillegg har konvensjonen ni vedlegg. Av de internasjonale avtalene er dette en av de mest omfattende.
Konvensjonen regulerer alle sider ved bruken av havet:
Deler av konvensjonen – for eksempel retten til uskyldig gjennomfart – er bare kodifisering av gjeldende sedvanerett, og er bindende uten ratifikasjon. Disse får derfor i stor utstrekning virkning også for stater som ikke er parter. I tillegg har en rekke av de nye delene av konvensjonen, som for eksempel retten til 200 nautiske mil økonomisk sone blitt en del av alminnelig folkerett, som sedvanerett.
Formålene ved havrettskonvensjonen framgår av fortalen til avtalen. Den skal etablere og sikre en rettsorden for havene som fremmer kommunikasjon, fredelig utnyttelse, og rettferdig utnyttelse av ressursene. Videre skal konvensjonen fremme bevaring av de levende marine ressursene, kunnskap om og beskyttelse av det marine miljø. Ettersom konvensjonen ble forhandlet i etterkant av avkolonialiseringen, legges det særlig vekt på at den skal fremme en rettferdig rettsorden som hensyntar interessene og behovene til menneskeheten som helhet, og særlig behovene til utviklingsland.
Havrettstraktaten angir to typer soner:
Sonene er geografisk definert ved at grensene deres er basert på avstand fra grunnlinjen. Normalt trekkes grunnlinjen langs lavvannslinjen, men kyststaten kan trekke såkalte rette grunnlinjer hvor kysten har dype innbuktninger eller det ligger en rad av øyer (eksempelvis skjærgård) nær kysten.
Havområdene innenfor grunnlinjen betegnes som indre farvann, som typisk omfatter fjorder og havner. Indre farvann anses som en del av statens territorium, hvor andre stater ikke har ferdsel- eller andre rettigheter.
Sjøterritoriet strekker seg til tolv nautiske mil ut fra grunnlinjene. Også sjøterritoriet inngår i statens territorium, men andre stater har rett til uskyldig gjennomfart for sine fartøy gjennom denne sonen. Kyststaten kan anvende og håndheve sin lovgivning overfor fartøy som utøver slik rett, men plikter å sikre at dette ikke hindrer eller unødvendig begrenser retten. Det gjelder særskilt rett til transittgjennomfart i streder som er benyttet for internasjonal skipsfart. Statene med kystlinje langs slike streder har mer begrenset adgang til å regulere denne ferdselsretten.
Den tilstøtende sonen, som kan strekke seg inntil 24 nautiske mil fra grunnlinjen, er en håndhevingssone. I denne sonen kan kyststaten utøve myndighet for å forhindre og straffe overtredelser av dens toll-, skatt-, innvandrings- og helselovgivning i dets sjø- og landterritorium. Et eksempel er Norges tollsone.
Territorialfarvannsloven inneholder bestemmelser om det norske territorialfarvannet som er en samlebetegnelse for indre farvann og sjøterritoriet og om den tilstøtende sone. Loven gir hjemmel for blant annet å fastsette grunnlinjene og regulere ferdsel til fartøy som er i uskyldig gjennomfart. Norge har etablert tolv nautisk mils territorialfarvann både ved fastlandet, Svalbard, Jan Mayen og Bouvetøya, i stor grad fra rette grunnlinjer.
I tillegg til å utvide territorialfarvannet til tolv nautiske mil, er kanskje innføringen av den 200 nautiske mil eksklusive økonomiske sonen det som i ettertiden blitt stående som det viktigste resultatet av FNs tredje havrettskonferanse.
I den eksklusive økonomiske sonen har kyststaten saklig begrensede rettigheter – suverene rettigheter – til å undersøke, forvalte, bevare og utnytte de marine ressursene, levende som ikke-levende ressurser. Fartøy fra andre stater har følgelig ingen rett til å fiske i den økonomiske sonen, og kan bli gjenstand for straffeforfølging dersom de fisker uten tillatelse fra kyststaten. Kyststaten har også myndighet til å regulere vitenskapelig havforskning og vern av det marine miljø i den økonomiske sonen. Andre stater har ferdselsfrihet (for overflygning og skipsfart), og til å legge undersjøiske kabler og rørledninger.
Kyststatens rett til å utøve myndighet over utenlandske flaggede fartøy (se flaggstat) for miljøformål er begrenset i den økonomiske sonen. I praksis betyr det at kyststaten kan vedta lovgivning som gjennomfører regelverk som er fastsatt gjennom IMO for å beskytte det marine miljø. I isdekte farvann, innenfor den økonomiske sonen, kan imidlertid kyststaten fastsette andre og strengere tiltak enn det som er fastsatt gjennom IMO. Det gjelder imidlertid en rekke vilkår, blant annet må aktuelle områder være isdekket mesteparten av året, og tiltakene må være rettet mot å hindre forurensning fra skip, være forholdsmessige både av hensyn til skipsfart og miljøet, samt å være basert på de best tilgjengelige vitenskapelige bevis. Både Canada og Russland har vedtatt slike tiltak.
Norges økonomiske sone er hjemlet i den økonomiske soneloven. Norge har etablert 200 mils fiskerisone ved Jan Mayen og 200 mils fiskevernsone ved Svalbard, hvor Norge bare har myndighet til å regulere fiskeriaktiviteten.
Kontinentalsokkelen består av havbunnen og undergrunnen i undersjøiske områder, som strekker seg som en forlengelse av landterritoriet fra yttergrensen av territorialfarvannet (tolv nautiske mil) og ut til kontinentalmarginen. Retten til kontinentalsokkel er ikke betinget av noen formell proklamasjon. Alle stater har rett til 200 nautiske mils kontinentalsokkel, men den kan strekke seg lenger ut hvor geologiske og oseanografiske forhold tilsier dette. Kyststater som hevder å ha en slik sokkel, skal framlegge nødvendig dokumentasjon for Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrense. Denne gir anbefaling til kyststaten om den endelige og bindende fastsettelsen av yttergrensen. Kommisjonen er sammensatt av geologer og andre med relevant fagekspertise.
På kontinentalsokkelen har kyststaten eksklusiv rett – suverene rettigheter – til å undersøke og utnytte naturressursene. De omfatter både levende og ikke-levende ressurser. De levende ressursene er såkalte sedentære arter, som på høstbart stadie enten er ubevegelige eller bare kan bevege seg ved å være i konstant fysisk kontakt med havbunnen eller undergrunnen.
Kontinentalsokkelloven angir yttergrensene for den norske kontinentalsokkelen, og gjelder i tillegg til Fastlands-Norge også Svalbard, Jan Mayen, og bilandene (Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Mauds Land).
I tillegg til de ovennevnte sonene, angir havrettskonvensjonen en rett for såkalte arkipelstater å hevde arkipelfarvann. En arkipelstat består av én eller flere arkipeler, eller øygrupper. Stater som kvalifiserer som arkipelstater (i første rekke i Stillehavet), kan etter visse vilkår trekke grunnlinjer langs sine ytterste øyer. Farvannet innenfor disse grunnlinjene betegnes som arkipelfarvann. De øvrige sonene til arkipelstaten (territorialfarvannet, økonomisk sone og kontinentalsokkelen) strekker seg utenfor og måles fra de nevnte grunnlinjene. Det er særskilte regler for internasjonal skipsfart i arkipelfarvannet.
Det åpne hav omfatter havområdene som ikke er underlagt nasjonal jurisdiksjon. Her gjelder havets friheter, blant annet frihet til skipsfart, til overflyging, til fiske og til å foreta vitenskapelig havforskning.
Det er flaggstaten som har eksklusiv myndighet til å lovgi og til å håndheve lovgivning overfor fartøy som er gitt rett til å føre dens flagg når de befinner seg på det åpne hav. Flaggstaten har imidlertid plikt til å utøve effektiv myndighet over fartøyene som fører dets flagg for å sikre at den oppfyller sine folkerettslige forpliktelser. De omfatter krav til sikkerhet til sjøs og tiltak for å forebygge forurensning og andre miljøskader fra skip. Andre stater, inklusive kyststaten trenger et særskilt rettsgrunnlag for å utøve myndighet på det åpne hav. Et eksempel er retten til intervensjon ved trussel om oljeforurensning som følge av en ulykke.
Det internasjonale havbunnsområdet, som omfatter havbunnen og undergrunnen og dets ressurser utenfor kontinentalsokkelen, har status «menneskehetens fellesarv». Alle stater som er part i havrettskonvensjonen er medlemmer av Den internasjonale havbunnsmyndigheten. Med sete i Kingston, Jamaica, skal denne organisasjonen forvalte ressursene og området på vegne av menneskeheten.
Opprinnelig inneholdt havrettskonvensjonen en rekke bestemmelser som skulle sikre utviklingsland både deltakelse i utnyttelsen av mineralressursene på dyphavet og kompensere dem for negative økonomiske følger av økt mineralutvinning. Imidlertid ble ikke disse bestemmelsene i Havrettskonvensjonen godtatt av industrilandene (og særlig USA). Da havrettstraktaten var i ferd med å tre i kraft, ble de omstridte bestemmelsene gjenstand for reforhandlinger i 1992–1993 som resulterte i vedtakelsen av den første implementeringsavtalen til havrettskonvensjonen.
Når kontinentalsokkelen og/eller de eksklusive økonomiske sonene til nabostater overlapper, må de avgrenses. Etter havrettskonvensjonen plikter statene å bli enige om å avgrense sonene sine. Det skal skje basert på folkerettens kilder med det mål å oppnå en rettferdig løsning. Dersom statene ikke blir enige innen rimelig tid, kan en av dem påberope tvisteløsningsbestemmelsene til havrettskonvensjonen. Det kan i siste omgang bety at en internasjonal domstol eller tribunal fastsetter grensen med bindende virkning for partene. Partene i havrettskonvensjonen har imidlertid adgang til å reservere seg mot domstolsbehandling av maritime grenser.
En rekke tvister om maritime grenser er brakt inn for Den internasjonale domstolen, Havrettsdomstolen eller internasjonal voldgift. Denne rettspraksisen angir sentrale prinsipper om hvordan grensene skal dras, blant annet bruken av midtlinjeprinsippet i forbindelse med trekking av en delelinje.
Norge har i hovedsak avgrenset sine 200 mils soner og kontinentalsokkel gjennom avtaler med sine nabostater, slik som delelinjeavtalen med Russland fra 2010. Delelinjen mellom Jan Mayen og Grønland ble imidlertid fastsatt på bakgrunn av rettsavgjørelsen til Den internasjonale domstol fra 1993.
Stater har ikke bare eksklusiv rett til å utnytte de levende marine ressursene i sine 200 mils soner og frihet til å fiske på det åpne hav. Kyststaten har en plikt – basert på de best tilgjengelige vitenskapelige data – til å sikre en forsvarlig forvaltning og bevaring av de levende marine ressursene i sin økonomiske sone. Fiskebestandene befinner seg sjelden bare innenfor en stats soner. Derfor plikter kyststater å samarbeide om forvaltningen av felles fiskebestander og med stater som fisker på det åpne hav om bestandene også forekommer der. Norge og Russland har samarbeidet om forvaltningen av felles bestander i Barentshavet gjennom Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjonen siden midten av 1970-tallet.
Stater som utøver friheten til å fiske på det åpne hav, plikter å samarbeide om forvaltningen av de relevante fiskebestandene, primært gjennom såkalte regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner, som eksempelvis Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen.
Det har vært en rettsutvikling etter vedtakelsen av havrettskonvensjonen i 1980, gjennom arbeidet i FAO og FN-avtalen om fiske på det åpne hav, som omtales under. Det har bidratt til at nyere miljøprinsipper som føre-var-prinsippet og bevaring av det biologiske mangfoldet er i ferd med å bli eller allerede er blitt en del av fiskeriforvaltningen, både nasjonalt og internasjonalt. I internasjonal rettspraksis er bevaring av levende marine ressurser definert som en del av vern av det marine miljø. Videre er rollen til de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene blitt styrket ved at stater som fisker på det åpne hav enten må bli medlem av den relevante organisasjonen eller forplikte seg til å etterleve dens vedtak. Selv om det fortsatt er enkeltstater som flaggstat som har hovedansvaret, har disse organisasjonene også styrket sin rolle i å sikre at fiskerireguleringene blir etterlevd.
Havrettskonvensjonen har omfattende bestemmelser om vern og beskyttelse av det marine miljø. Alle stater har en overordnet plikt til å beskytte og bevare det marine miljø. Denne plikten utdypes gjennom en rekke bestemmelser. Stater har rett til å utnytte sine naturressurser i samsvar med egne prioriteringer, men samtidig må den treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at aktiviteter under dens myndighet ikke påfører andre stater eller deres miljø forurensningsskader, og sikre at slike skader heller ikke sprer seg til områder utenfor nasjonal jurisdiksjon.
Videre inneholder konvensjonen bestemmelser om samarbeid og prosedyrer for å tilegne seg nødvendig kunnskap for å oppfylle de overordnede forpliktelsene. Havrettskonvensjonen inneholder egne bestemmelser rettet mot de ulike kildene til forurensning, blant annet fra fartøy, fra aktiviteter på havbunnen og fra land. Det forutsettes at statene inngår i mer konkret samarbeid på regionalt eller globalt nivå for å håndtere disse kildene. Eksempelvis samarbeider stater gjennom IMO om å forebygge forurensning fra internasjonal skipsfart.
Marint miljøvern har fått en annen innretning etter vedtakelsen av havrettskonvensjonen, og omfatter ikke bare å forebygge forurensning. Fysiske skader på miljø og leveområder, virkninger av klimaendringene som følge av utslipp av CO2, overfiske og tap av biologisk mangfold har bidratt til at forpliktelsene har fått en bredere forståelse, noe som blant annet kom til uttrykk i avgjørelsen til voldgiftstribunalet i Sør-Kina-havsaken, en tvist mellom Filippinene og Kina, som blant annet gjaldt fiske på truede arter.
Bestemmelsene i havrettskonvensjonen om tvisteløsning er en nyskaping. Statene er ikke bare forpliktet til å løse tvistene på fredelig måte. Dersom de ikke greier å løse tvister om forståelse eller anvendelsen av konvensjonen gjennom forhandlinger, kan de bringe tvisten inn for tvungen tvisteløsning. Dette innebærer at en internasjonal domstol eller voldgiftsrett i siste omgang kan avsi dom i tvisten med rettslig bindende virkning for partene. Havrettskonvensjonen åpner for bruk av ulike tvisteløsningsorganer, som Den internasjonale domstolen, internasjonal voldgift eller Havrettsdomstolen.
Avtalen om gjennomføring av havrettskonvensjonens del XI om dyphavsbunnen ble vedtatt 28. juli 1994 og trådte i kraft 28. juli 1996. Hensikten var å sikre at også utviklingslandene ble part i havrettskonvensjonen slik at den fikk en universell anvendelse. I realiteten innebar denne avtalen en rekke endringer i havrettskonvensjonen, som fremmet bedriftsøkonomiske ideer på bekostning av det opprinnelige formålet om å bidra til utjevning mellom rike og fattige stater:
Driftsselskapet (the Enterprise) som opprinnelig skulle ha en selvstendig rolle i utvinning av mineraler, blant annet for å sikre deltakelse av utviklingsland, skulle heretter bare involveres i form av joint venture. Plikten til å overføre teknologi til utviklingsland ble kvalifisert, skal baseres på rettferdige og rimelige kommersielle vilkår i et åpent marked og beskytte opphavsretter. Den opprinnelige produksjonspolitikken som blant annet skulle sikre stabilitet i markedet og sikre priser ble erstattet av mer generelle prinsipper om utvikling av ressursene som følger sunne kommersielle prinsipper.
I tillegg ble beslutningsprosedyrene i Rådet, det utøvende organet til Havbunnsmyndigheten, endret. I utgangspunktet treffes avgjørelser ved konsensus. Dersom det ikke oppnås, kreves det 2/3 flertall. Imidlertid kan et flertall oppnås innen én av de fire gruppene som Rådet består av. De er henholdsvis: forbrukerstater, investorstater, nettoeksportører av mineraler fra dyphavet og utviklingsland.
Etter etableringen av 200 nautiske mils økonomiske soner, flyttet en del av fjernfisket seg til tilstøtende områder av det åpne hav. Der ble det fisket på bestander som har utbredelse både i de økonomiske sonene og tilstøtende områder av det åpne hav. Dette gjaldt blant annet bestander av langtmigrerende arter som makrellstørje og vandrende fiskebestander som eksempelvis torskebestanden på Newfoundlandsbankene som forekom både innen- og utenfor canadisk 200 mils sone.
Overfiske og uklare bestemmelser i Havrettskonvensjonen bidro til konflikter mellom kyststater og stater med fiskeriinteresser på det åpne hav. Som et av resultatene av FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro, ble det gjennomført en FN-konferanse om fiske på det åpne hav i 1993–1995. Den resulterte i den andre implementeringsavtale til Havrettskonvensjonen (FN-avtalen om fiske på det åpne hav) i 1995. Den trådte i kraft 11. desember 2001. Avtalen er ratifisert av 91 stater, inklusive EU.
FN-avtalen om fiske på det åpne hav har gitt havretten en ny dimensjon, i tråd med internasjonal rettsutvikling etter vedtakelsen av Havrettskonvensjonen. Den inneholder miljøprinsipper som bærekraftig forvaltning av bestandene, vern av marint biologisk mangfold og føre-var-prinsippet. Med denne avtalen er forvaltningen av levende marine ressurser blitt en tydeligere del av bevaring og forvaltning av det marine miljø. Videre har FN-avtalen satt en foreløpig stopp i utviklingen mot økt nasjonalisering av ressursene i havet til fordel for internasjonalt samarbeid om forvaltning av fellesressursene på åpent hav. Med denne avtalen har det også blitt større adgang for andre enn flaggstaten til å håndheve fiskerireguleringer overfor fartøy på det åpne hav.
FNs generalforsamling sammenkalte i 2018 en mellomstatlig konferanse for å utvikle en internasjonal bindende avtale under Havrettskonvensjonen om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Områder utenfor nasjonal jurisdiksjon omfatter det åpne hav og det internasjonale havbunnsområdet. Forhandlingene som pågår (2021) omfatter fire hovedtemaer: marine genetiske ressurser og fordeling av fordelene av disse, områdebaserte tiltak (som eksempelvis marine verneområder), miljøkonsekvensanalyser, samt kapasitetsbygging og teknologioverføring.
Bakgrunnen for initiativet som kan føre til en tredje FN-avtale er at siden ingen stat har eksklusiv myndighet over områdene utenfor nasjonal jurisdiksjon, er det internasjonale regelverket for forvaltning av havområdene fragmentert. Ulike internasjonale institusjoner har ansvar for ulike sektorer og det er lite samordning. Forpliktelsene under Konvensjonen om biologisk mangfold innebærer en erkjennelse av behov for sterkere integrering og helhetlig forvaltning. Imidlertid er det uklarhet om hvordan den får anvendelse i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Det var også et av motivene for å starte prosessen mot en ny avtale. Utviklingsland ønsket også at de marine genetiske ressursene på havbunnen får status som menneskehetens fellesarv, som er ett av flere kontroversielle temaer på konferansen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.