Grunnprinsipper i avtaleretten

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Avtaleretten bygger på noen grunnleggende prinsipper og disse er:

Avtalefrihet[rediger]

Avtalefriheten handler om at enhver kan inngå en avtale med hvem man vil, og dermed stifte rettigheter og plikter.

Avtalefriheten er en konsekvens av at vi i vårt samfunn legger til grunn at individene har selvbestemmelsesrett. Dette prinsippets eksistens er forutsatt i en av de få gjenværende lover fra dansketiden før 1814, Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687 - NL 5-1-2, som sier "Alle Contracter som frivilligen giøris af dennem, der ere Myndige, og komne til deris Lavalder, være sig Kiøb, Sal, Gave, Mageskifte, Pant, Laan, Leje, Forpligter, Forløfter og andet ved hvad Navn det nævnis kand, som ikke er imod Loven, eller Ærbarhed, skulle holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere.".

Formfrihet[rediger]

En avtale kan inngås på hvilken form man vil: Skriftlig, muntlig, eller hva partene måtte ønske. Det er selvfølgelig lettest å bevise hva avtalen faktisk går ut på hvis man har en skriftlig avtale.

Dette prinsippets eksistens er forutsatt i en av de få gjenværende lover fra dansketiden, Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687 - NL 5-1-1, som sier: "En hver er pligtig at efterkomme hvis hand med Mund, Haand og Segl lovet og indgaaet haver.".

Avtaler skal holdes[rediger]

En avtale er en avtale, så partene kan ikke bare trekke seg fra en avtale. Dette fremgår av Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687 - NL 5-1-2, som sier "Contracter... skulle holdis". Det vil si at en avtale skal gjennomføres etter hva partene har blitt enige om, selv om oppfyllelse blir mer krevende enn parten antok da avtalen ble inngått, og selv om en av partene ikke lenger har interesse i eller ønske om å gjennomføre avtalen. Eskedommen, Rt. 1933 s. 207, er illustrerende.

Prinsippet blir omtalt som «pacta sunt servanda». Hver av partene kan få hjelp av myndighetene til å gjennomføre avtalen med tvang (tvangsfullbyrdelse) dersom motparten ikke holder hva han/hun lovet. Det finnes visse begrensninger i dette prinsippet. Blant annet plikter man ikke å oppfylle en avtale som strider mot lov eller «ærbarhet». Det siste innebærer at man ikke kan tvinges til å gjennomføre noe som er direkte umoralsk, eller som er et for stort inngrep i den personlige frihet.

Forventningsprinsippet[rediger]

Får du et tilbud om å kjøpe en bil for kr 100.000, forventer du ikke at selgeren mente kr 110.000. Selv om selgeren av bilen mente å skrive kr 110.000, men skrev feil, er han likevel bundet av sitt tilbud (erklæring).

Dette prinsippet handler om grunnlaget for binding og omfatter begrepene "viljen" og "erklæringen". Viljen sikter til partens hensikt med sitt utsagn. Erklæringen sikter til forventningene utsagnet skaper hos mottakeren - hvordan mottakeren har oppfattet utsagnet.

Hensynet til effektiv omsetning av varer og tjenester tilsier derfor at parter normalt må kunne legge til grunn innholdet i et utsagn slik en mottaker med rimelighet vil forstå utsagnet. Forventningen et utsagn skaper hos mottakeren, er derfor avgjørende - derav betegnelsen forventningsprinsippet.

Hadde derimot selgeren av bilen skrevet kr 110, og bilen var verdt mye mer, ville det ikke vært rimelig å forvente å få bilen til den prisen, derav rimelighetsvurderingen.

Lojalitetsprinsippet[rediger]

Dette prinsippet handler om lojalitet i forholdet mellom egeninteressen vs. hensynet til den annen part. Særlig må ressurssterke parter i noen grad også forventes å ivareta ressursvake parters interesse. Et begrep som "god forretningsskikk" brukes ofte i denne sammenheng. I forholdet mellom en næringsdrivende og en forbruker, er den næringsdrivende å regne som den ressurssterke, mens forbrukeren er å regne som den ressurssvake.

Lojalitetsprinsippet har utviklet seg i et samvirke mellom lovgivning, rettspraksis og teori. Begrepet har intet entydig innhold. Et kjennetegn på regler med tilknytning til lojalitetsprinsippet er at avtaleparter i varierende grad må ta hensyn til den annen part. Det betyr f.eks. at en selger må gi nødvendig informasjon, at avtalevilkår må være klart og forståelig formulert, samt at en ressurssterk part i noen tilfeller må forventes å ivareta den andres interesser ved å anbefale at hun/han ikke inngår avtalen. Banker må f.eks. i noen tilfeller fraråde kunder å påta seg (større) gjeld.

Ytelse mot ytelse[rediger]

Dette prinsippet handler om at det i et avtaleforhold er forventninger om at ytelse fra en part er betinget av at den annen part yter. Svikter denne forutsetningen ved at en part ikke oppfyller kontraktsmessig, kan den annen part normalt kreve at forpliktelsen blir endret eller opphevet. Siktemålet er å opprettholde gjensidigheten i avtaleforholdet.

Når en part binder seg på betingelse av at også den annen part binder seg, har partene ofte en underforstått forutsetning om balanse mellom sine rettigheter og plikter. En klient hos en advokat forutsetter at oppdraget utføres etter god advokatskikk, en kjøper av en ny bil forutsetter at bilen har den kvalitet som kan forventes av en ny bil av den aktuelle typen etc.

En konsekvens av prinsippet om ytelse mot ytelse er derfor at kontraktsretten ofte tilstreber forholdsmessighet mellom rettigheter og plikter. Reglene om kontraktsbrudd er f.eks. utformet slik at det søkes oppnådd forholdsmessighet mellom kontraktsbruddet og sanksjonene. Et prisavslag krever at det foreligger en mangel og avslaget skal stå i et rimelig forhold til mangelen. Den mest vidtgående sanksjonen, heving, forutsetter normalt at mangelen er vesentlig. Heving betyr at det slås en strek over avtalen.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

Eksterne lenker[rediger]