Gjeldsordning

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Gjeldsordning er en måte å komme ut av en meget vanskelig økonomisk situasjon som ser ut til å vare.

Gjeldsordning vil si at en skylder inngår rettslig bindende gjeldsordning med kreditor eller kreditorene. Ordningen kan etableres ved en utenrettslig gjeldsforhandling på avtalerettslig grunnlag eller etter gjeldsordningsloven av 1992 for privatpersoner. Gjeldsforhandling etter konkursloven av 1984 kan også være aktuelt, men loven retter seg normalt mot næringsdrivende.

Ikke alle som har problemer med å betale sin gjeld kan oppnå gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Det er mange vilkår i loven som må oppfylles, og derfor er ofte en utenrettslig gjeldsordning eneste mulige løsning dersom en ikke klarer å betjene gjelden.

Lovens formål, er opplyst å gi personer med alvorlige gjeldsproblemer mulighet til å få kontroll over sin økonomi. Loven skal også sikre at skyldneren innfrir sine forpliktelser så langt det er mulig, jf § 1-1.

Gjeldsordningsloven av 1992 gjelder ikke for skyldnere som har gjeld knyttet til egen næringsvirksomhet, dog noen mindre unntak jf. gjeldsordningsloven § 1-2.

Dersom en skyldner mener han oppfyller vilkårene i loven kan han sende søknad til namsmannen der han bor, jf § 2-1. Namsmannen har plikt til å bistå med utfylling av søknaden og veilede om lovens vilkår, jf § 2-2.

Den som søker offentlig gjeldsforhandling skal dokumentere at forhandling med kreditorene har vært forsøkt før søknad om gjeldsforhandling kan åpnes, jf § 1-3 i.f..

Ett sentralt vilkår i loven for å oppnå en gjeldsordning, er at skyldner er "varig ute av stand" til å betale sin gjeld, jf § 1-3. Namsmyndighetene må foreta en konkret vurdering om skyldner kan betale sin gjeld innen et for skyldneren rimelig tidsrom sett i forhold til kreditor eller kreditorenes rett til oppgjør. Etter rettspraksis vil skyldner ikke være varig ute av stand til å betale sin gjeld dersom han kan selge eiendeler og betale hele gjelden. Beslagsfrie eiendeler, er skyldner uansatt ikke forpliktet til å selge, jf. dekningslovnes § 2-3. Videre vil skyldner heller ikke være varig betalingsudyktig dersom gjeld utover fastsatt verdi av eiendelene kan nedbetales innen 10 til 15 år. Hvis der foreligger særlige grunner kan kortere tidshorisont legges til grunn for vurderingen. Skyldneren har plikt til å selge sin bolig dersom salg av boligen vil gi kreditorene best dekning og boligen overstiger dennes husstands rimelige behov, jf § 4-4. Begge vilkårene må være oppfylt for at boligen skal kunne kreves solgt. Dersom kreditorene ikke tjener på at boligen selges, er det ikke nødvendig å vurdere om boligen overstiger hustandens rimelige behov for bolig. Dersom det er "støtende" å beholde boligen selv om kreditorene ikke tjener på at boligen selges kan en allikevel bli pålagt å selge boligen for å oppnå rettslig gjeldsordning.

Videre krever loven at åpning av gjeldsforhandling ikke må virke "støtende" for andre skyldnere og samfunnet for øvrig. Hvis namsmyndighetene kommer til at det er støtende å åpne gjeldsforhandling skal søknaden avslås etter §§ 2-6, jf 5-4. Når dette rettsspørsmålet skal avgjøres skal det særlig legges vekt på om størstedelen av gjelden er nylig stiftet, stammer fra straffbare forhold, kan være omstøtelige i en konkurs, skyldner har forut for søknad om gjeldsforhandling på sterkt klanderverdig måte unnlatt å betale gjeld eller at skyldners gjeld knytter seg til skatte og avgiftsgjeld som skyldneren kan bebreides for, jf § 1-4.

Gjeldsordningsloven[rediger]

På slutten av 80-tallet oppsto det en alvorlig gjeldskrise for mange private grunnet stor arbeidsledighet, prisfall på boliger som igjen førte til mange tvangssalg av boliger og store tap. På 80-tallet ble det også en sterk utlånsvekst som kom ut av kontroll. Videre reduserte staten rentefradraget for gjeldsrenter betydelig over noen år som igjen førte til at gjelden ble vesentlig tyngre å betjene. Summen av alt dette førte til at mange kom i en alvorlig økonomisk krise og tapene ble betydelige. Det ble klart for myndighetene at det var nødvendig at å vedta en lov som kunne muligjøre at gjeld kunne saneres bort, hvis det var eneste mulighet for at den gjeldstyngede skulle få kontroll over sin økonomi og legge grunnlaget for en ny start. Lignende lover var allerede kommet i mange land også i våre naboland.

Gjeldsordningsloven ble vedtatt 17. juli 1992 og trådte i kraft 1. januar 1993. Loven skal gi privatpersoner som har alvorlige gjeldsproblemer en mulighet til å få kontroll over sin økonomi. Videre skal den sikre at skyldneren innfrir sine forpliktelser så langt som det er mulig, og at det skjer en ordnet fordeling av skyldnerens midlene mellom kreditorene.

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]