Frostating lagmannsrett

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk
Frostating lagmannsrett, Erling Skakkes gate 60, Trondheim

Frostating lagmannsrett er en av seks lagmannsretter i Norge og tar stilling til anker over rettsavgjørelser i sivile saker og straffesaker.

Domstolen har hovedsete i Trondheim og faste rettssteder i Molde, Kristiansund og Ålesund.

Frostating lagmannsrett er ankedomstol for fylkene Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Disse tre fylkene – som i mange sammenhenger betegnes som Midt-Norge – utgjør lagdømmet. Det innebærer at alle rettsavgjørelser som ankes fra de 8 tingrettene i disse tre fylkene går til Frostating lagmannsrett. Det samme gjelder for avgjørelser fra jordskifterettene i de samme fylker.

Frostating lagdømme utgjør et Norge i miniatyr, fra Stad, Hustadvika og Folla som markante kyststrekninger ut mot Atlanterhavet til Røros og Lierne langs svenskegrensa. Hovedsete er i landets tredje største by Trondheim. Lagmannsretten har også faste rettssteder i Møre-byene Ålesund, Molde og Kristiansund. Språkmessig varierer tale- og skriftspråk med nynorsk som en betydelig del av talemålet i Møre og Romsdal, bokmål i trøndelagsfylkene til bosettinger med sørsamisk i Røros- og Snåsaområdet.

Historisk[rediger]

Det geografiske området som i vår tid noe upresist kalles Midt-Norge utgjorde under Frostatingslova et av de eldste rettsfellesskap av en høyere orden i Norge. Navnet Frostating knytter an til Tinghaugen på Loktu (Logtun) på Frosta i Nord-Trøndelag, hvor det i nyere tid er reist bautasteiner til minne om tingstedet og det som der foregikk.

Opprinnelig var tingsamlingene allting (allsherjarting), det vil si at alle frie, våpenføre menn kunne møte. Enhver bonde som hadde en voksen arbeidskar, var pliktig til å møte. Dette ble problematisk for lagtingene som omfattet store områder og bød på lange reiser. Lagtingene ble derfor organisert som representasjonsting bestående av nemndemenn utpekt av kongens ombudsmenn (årmennene). Overgangen til et slikt representasjonssystem skal ha skjedd for Frostatinget (og Gulatinget) omkring midten av 900-tallet.

Av de møtende tingmenn skulle det oppnevnes et utvalg, kalt lagretta, som skulle sitte innenfor de oppsatte vedband. Hvor mange som, i Frostatingets eldste tid, skulle sitte i lagretta, er uklart og omtvistet. Men også dette ble avklart ved landsloven av 1274: I lagretta skulle det sitte tre tylvter menn.

Funksjonsdelingen mellom lagretta og det samlede ting er ikke helt klarlagt. Det sannsynlige er at enkelttvister i første omgang ble avgjort av lagretta, eller en del av denne (6, 12 eller 24) og at lagrettas avgjørelse – kalt ”dom” – ble vedtatt av tingmennene samlet ved såkalt våpentak: de hevet våpnene eller slo på skjoldene.

Tinget på Frosta var lenge høyeste domsmyndighet innen det lovområdet som kaltes Frostutingslog. Det fantes ingen høyere instans før kongen ved landsloven av 1274 ble øverste domsmyndighet, noe han vedble helt til unionsoppløsningen i 1814. Frostatinget var for øvrig ingen egentlig appellinstans, idet enhver sak i første omgang kunne bringes inn for hvilket som helst ting – bygdetinget eller lagtinget – og fra omkring 1300 endog direkte for kongen. Først i 1607 ble det vedtatt en fast instansordning, men da var Frostatingets dager for lengst talte.

På 1500-tallet ble det organisert en ny domstol, kalt lagmannsretten. Denne ble ledet av lagmannen og fast knyttet til byen. Ved den sterke forenkling av appellsystemet som ble foretatt i 1797 forsvant imidlertid lagmannsrettene med lagmannsembetene. Som regulære ankeinstanser ble det nå opprettet fire stiftsoverretter hvorav en med sete i Trondheim. Stiftsoverrettene behandlet sivile saker helt fram til 1936, da lagmannsretten, slik vi i dag kjenner den, fikk sin form. For straffesaker instituerte allerede straffeprosessloven av 1887 særskilt lagmannsrett med jury. Ved reetableringen av lagmannsrettene som ankeinstanser ble de gamle lagtingnavn igjen tatt i bruk slik at vi i Midt-Norge fikk Frostating lagmannsrett med sete i Trondheim.

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]