Forvaltningsskjønn

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Forvaltningsskjønn er et uttrykk som brukes når den offentlige forvaltning bruker skjønn i en avgjørelse. Det gjøres i tilfeller der det ikke følger av lov eller forskrift hvordan slike avgjørelser skal treffes.

Et forvaltningsskjønn kan som hovedregel ikke overprøves av domstolene, men det finnes unntak. Vedtak gjort av Datatilsynet kan f.eks. klages inn til Personvernnemda, som da vil vurdere om det er grunnlag for å omgjøre vedtaket.

Mer om forvaltningsskjønn[rediger]

Vanligvis er det slik at et saksforhold enten oppfyller vilkårene i en lovbestemmelse eller ikke, ut fra en rettslig standard. Dersom saksforholdet medfører at vilkårene er oppfylt, så inntrer de rettsvirkninger som bestemmelsen fastsetter. Bestemmelsen inneholder med andre ord en slags fasit på hva som er rett eller galt. Slike rettsligstyrte bestemmelser kan naturligvis inneholde vage og skjønnsmessige vilkår, men det er likevel i prinsippet alltid et rett og et galt svar. Domstolenes oppgave blir da å finne hvilken løsning som stemmer overens med gjeldende rett, på bakgrunn av den alminnelige rettskildelære.

I forvaltningsretten finner vi imidlertid mange bestemmelser som gir forvaltningen rom til å selv velge. Noen ganger har forvaltningen myndighet til å velge hvilket innhold et vedtak skal tillegges. Andre ganger kan forvaltningen ha myndighet til å velge hvorledes et vilkår skal anvendes. Fellesbetegnelsen er at forvaltningen er gitt et fritt skjønn. Betegnelsen forvaltningskjønn er et annet ord for det samme. Forvaltningsskjønnet begrunnes i hovedsak ut fra det politiske perspektivet. Forvaltningen er regjeringens redskap og regjeringen utgår av Stortinget. Formålet med forvaltningskjønnet er å gi forvaltningen et politisk handlingsrom i et antatt demokratisk styre.

Det at et vilkår er underlagt forvaltningens frie skjønn begrenser borgernes muligheten for å prøve forvaltningens skjønnsutøvelse for domstolene. Domstolenes oppgave er jo å overprøve det rettslige og ikke det politiske. Domstolene kan derfor i utgangspunktet ikke overprøve forvaltningens skjønnutøvelse. Domstolenes overprøvelsesrett er imidlertid ikke helt begrenset. Noe vern mot vilkårlig maktutøving må jo borgerne ha. Begrensninger i skjønnsutøvelsen følger derfor av den ulovfestede læren om myndighetsmisbruk. Kort sagt omfatter denne læren forbudet mot å legge vekt på utenforliggende hensyn, forbudet mot usaklig forkjellsbehandling og forbudet mot grovt urimelige vedtak.

I tillegg har Den Europeiske Menneskerettighetsdomtol (EMD) slått fast at EMK artikkel 6 (1) gir borgere rett til å få prøvet skjønnet i saker av særlig betydning.

Det er tre ulike hovedtyper forvaltningskjønn:

1. Det første tilfellet er der det fremgår av bestemmelsen at forvaltningen selv kan velge om de vil treffe tiltak. Da brukes ofte ord som «kan», men selve begrepet er ikke i seg selv tilstrekkelig til å fastsette om det foreligger skjønn. Til tider kan begrepet «kan» forstås som skal. Forarbeider kan da gi rettleding. Ellers vil det kunne legges vekt på de hensyn som begrunner forvaltningsskjønn, som f. eks. om vi er på et politisk område.

2. Det andre tilfellet er der det fremgår av bestemmelsen at forvaltningen selv kan bestemme innholdet av et vedtak. Det kan f. eks. stå et vilkår om at det er opp til forvaltningen å «bestemme restriksjoner».

3. Det tredje tilfellet er det mest problematiske, og foreligger der bestemmelsen inneholder vilkår som lovgiver har ment at forvaltningen selv skal bestemme innholdet av. Dersom et vilkår er svært vagt taler det for forvaltningskjønn, som f. eks. uttrykket «særlige grunner». Grunnen til dette er at slike vilkår er lite egnede for rettlig overprøving, noe som igjen belyser at Stortingets mening ikke var å gi vilkåret en slik funksjon. Holdepunkter kan også fremgå av forarbeidene. Dersom formålet med vilkåret er politiske hensyn eller angår et faglig vanskelig område, vil det forøvrig peke i retning av at vilkåret er underlagt forvaltningskjønn.

Se også[rediger]