Forskrift
En forskrift er en rettslig bindende regulering som må ha hjemmel i lov. Forskrifter gis som regel av Kongen i statsråd, et departement eller et kommunestyre eller fylkesting, alt etter hva den aktuelle lovhjemmelen bestemmer.
Forskrifter må ha hjemmel i gyldig lov, og kan i likhet med lover ikke gis tilbakevirkende kraft. Forskriften må holde seg innenfor lovhjemmelen, og må ikke være i strid med andre lover; i så fall vil den ikke kunne gjøres gjeldende. I tillegg må forskriften kunngjøres for å ha rettslig virkning.
Å overtre forskrifter kan være straffbart. Dette forutsetter at enten den aktuelle hjemmelsloven eller forskriften selv foreskriver dette.
Forvaltningsloven[rediger | rediger kilde]
I Forvaltningsloven er det §§ 37 – 40 som regulerer vedtak ved forskrifter.
Definisjon av forskrift[rediger | rediger kilde]
Forskrift er et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer, jf. Forvaltningsloven § 2.
Utredningsplikt, forhåndsvarsling og uttalelser fra interesserte[rediger | rediger kilde]
Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf. Forvaltningsloven § 37.
Virkning av forsømt kunngjøring[rediger | rediger kilde]
En forskrift kan ikke påberopes overfor den enkelte før den er kunngjort som fastsatt, jf. Forvaltningsloven § 39.
Adgang til å fravike forskrifter[rediger | rediger kilde]
En forskrift kan ikke fravikes av et forvaltningsorgan, med mindre forskriften eller vedkommende hjemmelslov gir adgang til det, jf. Forvaltningsloven § 40.
Se også[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bernt/Rasmussen, "Frihagens forvaltningsrett" 2. utgave 2010 - ISBN 9788245005653