Folkerettslig sedvanerett er mellomstatlige regler som har oppstått som følge av en felles forståelse eller praktisering av et betydelig antall stater. Sammen med traktater er folkerettslig sedvane den viktigste rettskildefaktoren i folkeretten.

Til forskjell fra traktater, som er avtaler mellom stater, er utgangspunktet at folkerettslig sedvanerett gjelder for alle verdens stater, og sedvaneretten har derfor stor global betydning.

Eksempel på folkerettslig sedvanerett er regelen om at en stats yttergrense for territorialfarvannet er 12 mil fra kystlinjen og at den økonomiske sonen strekker seg hele 200 mil ut fra kystlinjen.

Den folkerettslige sedvanerett har etter statuttene for Den internasjonale domstolen (ICJ) art. 38 (1) (b) to elementer:

  • En objektiv side i form av statspraksis («general practice»).
  • En subjektiv side om at statspraksisen oppfattes som gjeldende rett, opinio juris («accepted as law»)

Ved bedømmelsen av sedvanerettens objektive side er alle uttrykk for statenes rettsoppfatning relevante. Det kan gjelde statenes lovgivning og håndhevelse, avgjørelser av nasjonale domstoler eller forvaltningsorganer, uttalelser fra representanter fra offentlige myndigheter, protester mot andre staters handlinger, konvensjoner, stemmegivning i internasjonale organisasjoner etc. Med en så omfattende kategori av relevante statshandlinger, som også omfatter statenes uttalelser, ser vi imidlertid at sedvanerettens objektive og subjektive side kan gli over i hverandre.

Statspraksis vokser gjerne frem gradvis. Stater kan bli gjensidig bundet gjennom sin atferd, enten gjennom passivitet eller aktive handlinger. Men det er først ved en mer omfattende statspraksis at det dannes en generell sedvanerettsregel, og praksisen må følges av et betydelig antall stater.

Det kan også eksistere lokal sedvanerett, som krever tilsvarende oppslutning i den aktuelle regionen. Eksempel på dette er Asyl-saken (1950), hvor det ble hevdet at det forelå spesielle latinamerikanske sedvanerettsregler om retten til asyl. Av denne saken fremgår det også at en sedvanerettsregel krever en noenlunde ensartet praksis, noe som ble uttrykt som et krav om «constant and uniform usage», samt at det er den staten som påstår at en sedvanerettsregel eksisterer, som har bevisbyrden for dette.

Ved at statspraksis er i stadig utvikling, får sedvaneretten en dynamisk funksjon i folkerettssamfunnet. Samtidig har man sett at kravene til tid og omfanget av statspraksis ikke er særlig presise. Dette innebærer at vurderingen av om det foreligger folkerettslig sedvane i betydelig grad er preget av skjønn, noe som leder over til at reelle hensyn kan være en viktig rettskilde ved bedømmelsen av om en det foreligger en sedvanerettsregel.

En svakhet med den folkerettslige sedvaneretten er at den i større grad inneholder prinsipper enn presise regler.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Morten Ruud og Geir Ulfstein, «Innføring i folkerett», 4 utgave 2011, ISBN 9788215018409

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg