Folkemordkonvensjonen

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Konvensjon om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord (engelsk: Convention on the Prevention and Punishment of the Crime of Genocide) er en FN-konvensjon vedtatt av FNs generalforsamling i desember 1948. Konvensjonen trådte i kraft i januar 1951. Alle signatarstater pålegges å forhindre og straffe folkemord i krig og fredstid. 137 stater har til nå undertegna konvensjonen.

Definisjon[rediger]

Konvensjonens artikkel II definerer folkemord som en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

a) å drepe medlemmer av gruppen;
b) å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;
c) bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;
d) å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;
e) med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.

Artikkel III definerer de forbrytelsene som kan straffes med grunnlag i konvensjonen, nemlig:

a) folkemord;
b) sammensvergelse om å begå folkemord;
c) direkte og offentlig oppfordring til å begå folkemord;
d) forsøk på å begå folkemord;
e) medvirkning til folkemord

Konvensjonen hadde til hensikt å forby handlinger som de Det tredje riket utførte mot jødene under andre verdenskrig. I det første utkastet til konvensjonen inneholdt definisjonen av folkemord også politiske drap, men Sovjetunionen og noen andre land motsatte seg at handlinger mot grupper med en felles politisk oppfatning eller sosial status skulle innlemmes.

Bruk[rediger]

Første gang konvensjonen ble brukt som rettsgrunnlag, var 2. september 1998, da det internasjonale rettstribunalet for Rwanda fant Jean-Paul Akayesu - tidligere borgermester i en småby i Rwanda - skyldig i ni tilfelle av folkemord. To dager seinere ble Jean Kambanda som første statsminister tiltalt for folkemord.

Den første staten som ble tiltalt etter konvensjonen, var Serbia. Den internasjonale domstolen frikjente 26. februar 2007 Serbia for direkte deltakelse i folkemord under krigen i Bosnia, men slo samtidig fast at myndighetene i Beograd brøt internasjonal lov ved ikke å forhindre Srebrenica-massakren, og ved ikke å utlevere personer anklaga for folkemord til Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia.

Folkemordkonvensjonsteksten på norsk[rediger]

Konvensjon om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord
De kontraherende parter som har overveiet den erklæring som de Forente Nasjoners generalforsamling vedtok i sin resolusjon 96 (I) datert 11. desember 1946 om at folkemord er en forbrytelse etter folkeretten, som er imot de Forente Nasjoners ånd og formål og fordømt av den siviliserte verden; som erkjenner at folkemord til alle tider i historien har medført store tap for menneskeheten; og som er overbevist om at internasjonalt samarbeid er nødvendig for å befri menneskeheten fra en så fryktelig svøpe; er herved blitt enige om følgende:

Artikkel I[rediger]

De kontraherende parter bekrefter at folkemord, hva enten begått i fredstid eller i krigstid, er en forbrytelse etter folkeretten som de påtar seg å forhindre og straffe.

Artikkel II[rediger]

I nærværende konvensjon betyr folkemord en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:
a. å drepe medlemmer av gruppen;
b. å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;
c. bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;
d. å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;
e. med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.

Artikkel III[rediger]

Følgende handlinger skal være straffbare:
a. folkemord;
b. sammensvergelse om å begå folkemord;
c. direkte og offentlig oppfordring til å begå folkemord;
d. forsøk på å begå folkemord;
e. medvirkning til folkemord.

Artikkel IV[rediger]

Personer som begår folkemord eller noen av de andre handlinger som er oppregnet i artikkel III skal straffes hva enten de er konstitusjonelt ansvarlige statsoverhoder, offentlige tjenestemenn eller privatpersoner.

Artikkel V[rediger]

De kontraherende parter påtar seg å vedta i samsvar med sine respektive konstitusjoner, den nødvendige lovgivning for å sette i verk bestemmelsene i nærværende konvensjon og særlig å fastsette effektive straffer for personer skyldige i folkemord eller noen av de andre handlinger som er oppregnet i artikkel III.

Artikkel VI[rediger]

Personer anklaget for folkemord eller noen av de andre handlinger som er oppregnet i artikkel III skal dømmes av de kompetente domstoler i den stat hvis territorium handlingen ble begått på, eller av en slik internasjonal straffedomstol som måtte ha jurisdiksjon når det gjelder de kontraherende parter som måtte ha godtatt denne domstols jurisdiksjon.

Artikkel VII[rediger]

Folkemord og de andre handlinger som er oppregnet i artikkel III, skal ikke anses som politiske forbrytelser når det gjelder spørsmål om utlevering. De kontraherende parter forplikter seg i slike tilfeller til å foreta utlevering i samsvar med sine gjeldende lover og traktater.

Artikkel VIII[rediger]

Enhver av de kontraherende parter kan henstille til de Forente Nasjoners kompetente organer å treffe slike tiltak etter de Forente Nasjoners Pakt som de finner passende for å forhindre folkemord eller noen av de andre handlinger som er oppregnet i artikkel III.

Artikkel IX[rediger]

Tvist mellom de kontraherende parter om fortolkningen, anvendelsen eller gjennomføringen av nærværende konvensjon innbefattet spørsmål vedrørende en stats ansvar for folkemord eller noen av de andre handlinger som er oppregnet i artikkel III, skal forelegges den Mellomfolkelige Domstol etter anmodning av en av partene i tvisten.

Artikkel X[rediger]

Nærværende konvensjon, hvis kinesiske, engelske, franske, russiske og spanske tekster er like autentiske, skal bære datoen 9. desember 1948.

Artikkel XI[rediger]

Nærværende konvensjon skal stå åpen inntil 31. desember 1949 for undertegning på vegne av et medlem av de Forente Nasjoner eller av en ikkemedlemsstat som av generalforsamlingen har mottatt en oppfordring til å undertegne.
Nærværende konvensjon skal ratifiseres og ratifikasjonsdokumentene skal deponeres hos de Forente Nasjoners generalsekretær.
Etter 1. januar 1950 kan nærværende konvensjon tiltres på vegne av et hvilket som helst medlem av de Forente Nasjoner og en hvilken som helst ikkemedlemsstat som har fått en oppfordring som foran nevnt.

Tiltredelsesdokumenter skal deponeres hos de Forente Nasjoners generalsekretær.

Artikkel XII[rediger]

Enhver av de kontraherende parter kan når som helst ved notifikasjon stilet til de Forente Nasjoners generalsekretær utvide området for anvendelsen av nærværende konvensjon til alle eller noen av de territorier hvis utenrikske forbindelser vedkommende kontraherende part er ansvarlig for.

Artikkel XIII[rediger]

På den dag da de første 20 ratifikasjonsdokumenter er blitt deponert skal generalsekretæren sette opp en protokoll herom og sende en kopi av den til ethvert medlem av de Forente Nasjoner og til enhver av de ikkemedlemsstater som omhandles i artikkel XI.

Nærværende konvensjon skal tre i kraft på den nittiende dag etter dagen for deponeringen av det tjuende ratifikasjons- eller tiltredelsesdokumentet.

Enhver ratifikasjon eller tiltredelse som er foretatt etter den sistnevnte dag, skal tre i kraft på den nittiende dag etter deponeringen av ratifikasjons- eller tiltredelsesdokumentet.

Artikkel XIV[rediger]

Nærværende konvensjon forblir i kraft i et tidsrom av 10 år å regne fra dens ikrafttreden. Den skal deretter forbli i kraft for etterfølgende perioder på 5 år for de kontraherende parter som ikke har oppsagt den minst 6 måneder før utløpet av den løpende periode.

En slik oppsigelse skal skje ved skriftlig notifikasjon stilet til de Forente Nasjoners generalsekretær.

Artikkel XV[rediger]

Hvis, som følge av oppsigelse, antallet av parter i nærværende konvensjon skulle bli mindre enn 16, skal konvensjonen opphøre å være i kraft fra den dag på hvilken den siste av disse oppsigelser blir effektiv.

Artikkel XVI[rediger]

En anmodning om revisjon av nærværende konvensjon kan når som helst framsettes av en hvilken som helst av de kontraherende parter ved skriftlig notifikasjon stilet til generalsekretæren.

Generalsekretæren skal avgjøre hvilke skritt, hvis noen, som skal tas på grunnlag av en slik anmodning.

Artikkel XVII[rediger]

De Forente Nasjoners generalsekretær skal notifisere alle medlemmer av de Forente Nasjoner og de ikke-medlemsstater som omhandles i artikkel XI om følgende:

a. undertegninger, ratifikasjoner og tiltredelser som er mottatt i henhold til artikkel XI;
b. notifikasjoner mottatt i henhold til artikkel XII;
c. dagen for nærværende konvensjons ikrafttreden i henhold til artikkel XIII;
d. oppsigelser mottatt i henhold til artikkel XIV:
e. opphør av konvensjonen i henhold til artikkel XV;
f. notifikasjoner mottatt i henhold til artikkel XVI.

Artikkel XVIII[rediger]

Originalen til nærværende konvensjon skal deponeres i de Forente Nasjoners arkiver.

En bekreftet kopi av konvensjonen skal sendes til alle medlemmer av de Forente Nasjoner og til de ikke-medlemsstater som omhandles i artikkel XI.

Artikkel XIX[rediger]

Nærværende konvensjon skal registreres av de Forente Nasjoners generalsekretær på dagen for dens ikrafttreden.

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]