Eutanasi

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Eutanasi (gresk eu god og thanatos død, «behagelig død») er bedre kjent under begrepet «dødshjelp» eller «barmhjertighetsdrap». Eutanasi går ut på å fremskynde en persons eller dyrs død med et ønske om å utføre noe godt, vanligvis for å ende lidelse.

Eutanasi kalles tidvis også «assistert selvmord».

Introduksjon[rediger]

Man kan dele eutanasi inn i følgende kategorier:Mal:Tr

  1. Aktiv forårsaking av død (aktiv involuntær eutanasi)).
  2. Assistert selvmord (aktiv voluntær eutanasi).
  3. Ikke hindre et selvmord (passiv voluntær eutanasi).

Den første av disse praksisene er ulovlig i nesten alle land; den andre er ulovlig i mange. Selvmord er ofte resultat av en depresjon som er mulig å behandle,Mal:Tr mens mange forsvarer at det i noen tilfeller kan være en rasjonell respons på en håpløs situasjon.

Eutanasi blir ofte delt inn i to kategorier: aktiv og passiv. Aktiv betyr at man handler slik at døden inntreffer og inkluderer punkt 1 og 2 ovenfor. Passiv betyr å ikke hindre selvmord og er inkludert i punkt 3 ovenfor. På et sykehus kan dette bety at man tillater pasienten å nekte livsnødvendig medisinering og behandling. I praksis har mesteparten av den offentlige debatt dreid seg om aktiv eutanasi.

Argumenter for og mot eutanasi[rediger]

Tilhengere av eutanasi sier at mennesker bør kunne velge at de ikke vil leve lenger, og at dødssyke pasienter blir gitt større respekt hvis de får ende sine lidelser enn om de holdes i live mot sin vilje. Filosofen Peter Singer har vært en av de mest fremtredende tilhengere av eutanasi, og går ut i fra et utilitaristisk synspunkt.[1][2]

Argumentene fra motstandere av eutanasi kan deles opp i to hovedkategorier: religiøse og av forsiktighetshensyn.

Mange religiøse mennesker, hovedsakelig kristne, mener at det ikke er en god handling å drepe noe, og at smertestillende medisiner er gode nok og at lidelse kan unngås hvis legene vil. Mange religioner ser også på livet som en gave fra Gud og at det enten er hans (ikke ens eget), eller at å kaste det bort er en fornærmelse overfor ham.

Den andre gruppen argumenter mot eutanasi går på at det ikke er i egen interesse å støtte det; til slutt vil alle lide, og legene kan bli fristet til å utføre eutanasi. Lovlig eutanasi kan muligens føre til at leger presser folk til eutanasi for å redusere medisinske utgifter, eller etter press fra familie eller andre.

Leger gir rutinemessig og lovlig medisinsk behandling til terminale (døende) pasienter som innbefatter store mengder smertestillende medikamenter. Dette gjøres først og fremst for å lette pasientens smerter, men det gis ofte i doser som kan sette ned kroppslige funksjoner og dermed redusere levetiden til pasienten. Leger som er imot eutanasi, argumenterer kraftig mot at slik behandling er eutanasi.

Lovgiving og nasjonale politiske bevegelser[rediger]

Australia[rediger]

Eutanasi ble legalisert i 1995 i Australias Nordterritoriet etter loven om rettigheter for terminale pasienter. Loven ble imidlertid raskt satt ut av funksjon av Samvelde-regjeringen gjennom et tillegg til loven om Northern Territory (selvstyre) av 1978 (Northern Territory Self-Government Act). (Bemyndighetsområdene til Northern Territory-lovgivningen – til forskjell fra det nasjonale lovverket – er ikke sikret av den australske grunnloven.) Tre personer hadde allerede blitt lovlig eutanisert, før dette lovtillegget.

Belgia[rediger]

Etter en grundig diskusjon legaliserte det belgiske parlementet eutansi i september 2002. Det nye lovverket krever forøvrig en komplisert prosess som har blitt kritisert som et forsøk på å etablere et dødsbyråkrati. Uansett er eutanasi nå legalisert, og forkjempere i Belgia håper at det vil stanse mange ulovlige praksiser. (Det hevdes at flere tusen ulovlige eutanasier forekommer i Belgia hvert år).

Nederland[rediger]

I Nederland har Overhuset godkjent en lov om Terminering av liv etter forespørsel og assistert selvmord, som tidligere var vedtatt av Underhuset til Parlementet 28. november 2000. Loven trådte i kraft fra 1. april 2002. Dette lovverket har bred støtte blant liberale nederlendere.

Etter det nye lovverket er eutanasi og hjelp til selvmord fortsatt en forbrytelse. Unntaket er når alle krav er oppfylt, og det kan en lege godkjenne ved å følge de korrekte prosedyrene.

Loven slår fast at eutanasi er tillatt når pasienten har bedt om det gjentatte ganger, når pasientens lidelser er utålelige og når legen på forhånd har rådført seg med en kollega. Legen må også rapportere dødsårsaken til kommunens gravferdsagent med relevante opplysninger etter loven om begravelse og kremering. Regionale nemnder vil fortsette med å finne ut hvorvidt en sak med terminering av liv etter forespørsel om assistert selvmord fyller kriteriene. Avhengig av deres konklusjon vil en sak enten bli avsluttet eller oversendt til påtalemyndigheten. Lovverket er tydelig på at en skriftlig erklæring fra pasienten med ønske om eutanasi skal anerkjennes. Slike erklæringer kan brukes når pasienten er i koma eller på annen måte ikke kan uttrykke om de ønsker eutanasi eller ikke.

I den første tiden da eutanasi ble vanlig praksis i Nerderland, ble det formelt gjennomgått av legekomiteer ved hvert enkelt sykehus. Slik loven var laget, hadde den kun formalisert en praksis som allerede eksisterte som sedvane etter domsavsigelser. Nederland har et velutviklet helsevesen og har i likhet med Norge høy forventet levealder (menn 76,0 år, kvinner 81.1 år – for Norge: menn 76,4 år, kvinner 81,7 år). Retten til eutanasi støttes av majoriteten av tradisjonelt liberale nederlendere, og erfaringene viser at legalisering ikke medfører lettvinte drap. Dog er statistikken i Nederland åpen for diskusjon. Underrapportering av debile og senile pasienter er sannsynlig, og misbruk kan aldri utelukkes. Videre er prosedyren ved eutanasi uten samtykke i utgangspunktet problematisk.[3][4]

Norge[rediger]

Foreningen Retten til en verdig død har siden 1977 arbeidet for legalisering av eutanasi slik at uhelbredelig syke mennesker i terminalfasen, med store lidelser og/eller hjelpeløshet, skal kunne få bistand til å avslutte livet dersom de utvetydig ønsker det og kontrollkriterier er ivaretatt.

Foreningen Menneskeverd er en av organisasjonene som kjemper mot legalisering av eutanasi. Deres argumentasjon går langs to linjer. På den ene siden er påstanden om menneskelivet som unikt, ukrenkelig og uerstattelig. Fordi menneskelivet gis en slik stilling, er det alltid galt å ta et menneskes liv. På den andre siden er organisasjonen en pådriver for å tilrettelegge for aktiv livshjelp som et alternativ til eutanasi.

I mai 2009 var Fremskrittspartiet Norges første politiske parti til å stadfeste retten til aktiv dødshjelp. Justisminister Knut Storberget (Ap) sier også han ville ha valgt aktiv dødshjelp om han selv var dødssyk.[5] Han vil likevel ikke jobbe politisk for at aktiv dødshjelp skal bli tillatt i Norge, og overlater ansvaret med å utvikle politikken på området til helseministeren.

Sykehjem og sykehus stilles daglig overfor samvittighetsvalg mellom hjelp til liv eller død. Flere kjente overleger har stått frem og tilstått at de har utført aktiv dødshjelp.

USA[rediger]

I USA er den vanligste formen for eutanasi å slutte med sondenæring til eldre og uføre pasienter. Dette blir vanligvis sett på som overgrep når pasienten har muligheter for å komme seg igjen. Disse pasientene dør ofte av dehydrering. Det vanlige enkelte steder i USA er at familien aktivt må hindre dette. Hvis ikke blir det gjort under stilltiende samtykke.[6]

I motsetning til resten av USA, har innbyggerene i staten Oregon hatt to avstemninger om legalisering av assistert selvmord med dødelig dose av medisiner. Det er beregnet at fra loven trådte i kraft i 1997 og frem til 2002 begikk rundt 100 terminale pasienter legeassistert selvmord. Det er vanskelig å tallfeste nøyaktig, siden loven ikke pålegger legene å rapportere om de har gått med på en pasients ønske. Oregons praksis har siden den trådte i kraft blitt vedvarende angrepet av ulike religiøse organisasjoner og føderale partier som støtter disse organisasjone.

Tvunget eutanasi[rediger]

I Nazi-Tyskland var uttrykket «eutanasi» (Euthanasie) et kodeord for systematiske drap på misdannede barn og mentalt syke voksne under Adolf Hitlers T-4 eutanasiprogram. Dette har gjort ordet belastet i tysktalende land, på samme måte som mange andre uttrykk brukt av nazistene. Derfor foretrekker de å bruke ordet «Sterbehilfe» (dødshjelp).

Saker i Norge angående eutanasi[rediger]

Den mest kjente dommen mot helsepersonell er Arnfinn Nesset-saken. På bakgrunn av indisier ble han dømt til lovens strengeste straff for å ha gitt medikamentet Curacit til døende pasienter.

Den 3. august 2007 begynte legene ved Ullevål universitetssykehus livsavsluttende behandling av en tre år gammel jente uten adoptivmoren Gloriose Nduwimanas samtykke eller viten.

Referanser[rediger]

Mal:Referanser

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]

Litteratur[rediger]

  • Jarle Ofstad: Den siste hjelper. Dødshjelp – dette forvirrende spørsmål. Arneberg. 2006. ISBN 82-91614-34-2
  • Peter Singer: Praktisk etikk. Hans Reizel. København. 1993.
  • Peter Singer: Presidental Address: Is the sanctity of life ethic terminally ill? Bioethics. 1995.
  • L. Pinjenberg et al.: Life-terminating acts without explicit request by patient. Lancet. 1993.
  • M. Angell: Euthanasia in Netherland – good news or bad? New England Journal of Medicine. 1996.
  • http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/02/18/492394.html
  • Alan Meisel: The right to die. J. Wiley and Sons Inc. NY. 1995.
  • Hentet fra «https://jusleksikon.no/w/index.php?title=Eutanasi&oldid=2400»